Naving før og nå

NRK hadde nylig et innslag om ungdommer som «Naver». Angivelig tar de seg et friår fra skolen for å drive dank og la NAV ta regninga. Nå er det etterpå sagt fra NAV at så enkelt er det ikke. Men det setter søkelyset på en holdning til å motta sosialhjelp som en del mennesker kanskje har. Og som en oppfølging kom det 31. mars en kronikk i Dagbladet hvor en stønadsmottager nærmest med stolthet beskrev hvordan han mottok arbeidsavklaringspenger mens han ventet på en jobb han kunne trives i. Dette avstedkom kraftige reaksjoner, både i form av nesten 2000 kommentarer, men også en politianmeldelse fra én stortingsrepresentant for trygdemisbruk, og et skarpt debattinnlegg fra en annen. I alle fall tyder dette på en holdningsendring til å motta sosialstønad.

Dette fikk meg til å minnes min egen barndom på 40-tallet. Min bestefar, som var småbruker og skogsarbeider, var også lokalpolitiker, og hadde i den forbindelsen også fullmakt til å skrive ut såkalte «matlapper» i vår lokale skolekrets. Dette var rekvisisjoner som kunne brukes til å kjøpe nødvendige matvarer hos den lokale kjøpmannen. Jeg var 6-7 år gammel og bodde i samme hus som mine besteforeldre, og jeg kan huske at det av og til kom personer for å få matlapper. Dette gjaldt ikke så mange, men det kunne være en enke med små barn som ikke hadde noen mulighet for å skaffe seg inntekt der ute på landsbygda.

Den som kom i et slikt ærend kom gjerne etter at det var blitt mørkt så ingen skulle se det. Så stor skam var det å havne på fattigkassa. Og det ble ikke snakket om det, annet enn at bestefar med diskresjon kunne nevne at han hadde skrevet ut en matlapp. Og jeg fikk liksom et inntrykk av at dette var noe som nesten var ulovlig, i alle fall var det slik jeg som liten gutt husker det. Og jeg hadde inntrykk av at også bestefar, som den godhjertede mannen han var, syntes det var ubehagelig at noen hadde det slik, men de var jo ikke noe annet han kunne gjøre.

Vi skal være glade for at denne tiden for lengst er over, og at ikke så mange skammer seg over å motta sosialhjelp. Men noen ganger kan det virke som pendelen har svingt litt for langt andre veien, som da Aftenposten 31. mars skrev om Nav-brukende foreldre som når barna blir 18 komme med dem til Nav og sier at nå kan Nav overta.

7 thoughts on “Naving før og nå

  1. De er veldig trygt å være politiker og si at det bare er å kutte i trygden for å gi folk den sparken bak de virkelig trenger. Vi kommer nemlig aldrig til å få avisoverskrifter som «ble nektet korttidsstønad/korttidssykmelding – endte opp på varig trygd». Til det er nemlig årsakssammenhengene alt for uklare. Enhver som prøver seg på å lansere en sånn historie kan ganske enkelt få argumentene sine skutt i senk.

    Så hvor er den henne, denne «er du virkelig psyk»-testen som vi trenger for å vite hvem det er som trenger stønad og hvem som faktisk helst burde hatt et spark bak? Ellers vil paradokset fortsette å være at de som helst ikke tør å spørre er de som trenger stønad mest, mens de som ikke bør ha tilhører gruppen som tør å spørre (problemet er bare å skille dem fra de som har lært at de må).

  2. Jeg er enig i at det ikke alltid er de som trenger det mest som får mest, og at de som er mest pågående noen ganger får mer enn egentlig har krav på. En ansatt i trygde-etaten (det var før det ble NAV) fortalte hvordan hun hadde hatt en klient (en mann) som «nærmest har sittet på fanget mitt det siste året», og som hadde fått mye mer støtte enn han skulle hatt. Og rett før jul ringte han og ønsket henne «en riktig jævlig jul». Mens en annen klient, som egentlig hadde fått mindre enn hun hadde krav på, kom med en stor blomsterbukett som takk for hjelpa i en vanskelig situasjon.

    Selv har jeg heldigvis ikke hatt så stort behov for NAV, men har hatt nok kontakt til å oppdage at man bør være ressurssterk og oppegående for i alle fall å få det man har krav på. Det ene tilfellet, der NAV ikke gadd regne ut min (delvise) AFP riktig, og hadde snytt meg for et femsifret beløp derom jeg ikke hadde vært både regnekyndig og evnet å sette meg inn i regelverket har jeg beskrevet tidligere her på Dyadebloggen.

    Det andre tilfellet ligger lenger tilbake, før det ble hetende NAV. Jeg hadde i lengre tid hatt smerter i den ene foten, men ikke så mye at jeg oppsøkte lege, bortsett fra at jeg spurte et par leger i min bekjentskapskrets hva dette kunne være, men uten at de hadde noe forslag. Og jeg kunne fortsatt både jogge og danse swing, selv om det gjorde litt vondt. Dette var før fastlegenes tid, og siden jeg aldri hadde vært syk hadde jeg ingen lege. Men så fikk jeg plutselig anginasmerter (brystsmerter ) når jeg var i aktivitet, og det måtte det gjøres noe med. Dette ble ordnet med en utblokking av kransarterier, og nå var jeg i fin form til å fortsette å jogge.
    Samtidig var jeg nødt til å skaffe meg en lege for å få reseptbelagt medisin jeg var bedt om å bruke. Ved første besøk der nevnte jeg den vonde foten min, og han fastslo straks at jeg var plattfot og hadde behov for å få fotsenger, som er spesiallagede innleggsåler, så han ga meg en henvisning til ortoped. Da ortopeden leste henvisningen, hvor mitt lille hjerteproblem var nevnt, viste det seg at han selv drev og trente seg opp etter et mindre hjerteinfarkt. Så han dikterte en søknad til trygdekontoret om refusjon av utgiftene til fotsenger, hvor han understreket viktigheten av at jeg hadde fungerende føtter som gjorde at jeg kunne trene.
    Etter et par måneder kom et avslag på søknaden, begrunnet med at diagnosen jeg hadde fått ikke ga grunnlag for refusjon. I første omgang slo jeg meg til ro med dette, og bestilte fotsenger for egen regning. Jeg ble tross alt ikke ruinert av dette. Men samtidig undret jeg meg over at ortopeden, og ortopediverkstedet han var tilknyttet hadde sendt søknaden. De burde jo kjenne regelverket.
    I tillegg irriterte det meg at regelverket tydeligvis var så firkantet at det ikke ga mulighet for å støtte en person som forsøkte å ta vare på sin egen helse og kanskje spare det offentlige for det mangedobbelte av hva et par fotsenger kostet. Og jeg begynte å sysle med tanken om å skrive et avisinnlegg om dette. Men da måtte jeg først få et endelig avslag på min søknad, jeg måtte anke avslaget jeg hadde fått.

    Så jeg ringte trygdekontoret for å få tilsendt et ankeskjema, og ble i stedet satt over til saksbehandler, som lekset opp for meg hvor nytteløst det var å anke. «Reglene var klare». Jeg hadde ikke ringt for å diskutere saken, jeg ønsket bare at skjema, og da hun omsider ble så sliten i snakketøyet at hun måtte ta en lang nok pause til at jeg kunne si noe, gjentok jeg min anmodning om å få tilsendt et skjema. Men hun fortsatte i samme duren til jeg ble så irritert at jeg ikke klare å la være å antyde hvorfor jeg ønsket dette skjemat.
    Da ble det plutselig stille. Så sa hun: « Hva er det som står her? Du har hatt en utblokking. Du driver og trener. Rådgivende lege kommer innom i ettermiddag. Jeg skal legge det fram for ham. Og hvis vi ikke gjør om vedtaket skal jeg sende deg et skjema.» To dager etter fikk jeg brev om at jeg fikk refusjon av utgiftene.
    Her hadde altså en saksbehandler avslått en søknad uten å lese mer enn det som skulle til for å få en grunn til å avslå den. Dette kan selvfølgelig ha vært et enkelttilfelle, og arbeidssituasjonen på et trygdekontor kan sikker være slik at man har behov for å arbeide mest mulig effektivt. Men det bekymringsfulle er at den som ikke er ressurssterk kan godta en feilaktig avgjørelse uten videre, mens den ressurssterke kverulanten kanskje klarer å krangle seg til mer enn hun skulle hatt.

  3. Veldig bra innlegg, Odd. Dette er ett punkt hvor de tradisjonelle idealene om å «ta ansvar» kan være selvmotsigende – er det ansvarsfullt å klage, eller er det egoistisk? Hva er berettiget og hva er uberettiget klaging?

    Det er etter hvert flere som også forteller til pressen hvordan det oppleves å utvikle utbrenthet, nå sist faktisk Benedicte Rasmussen, tidligere værdame i TV2. Jeg har også lest noen intervjuer som har stått i ukeblader. Det som går igjen i slike historier er at personene selv opplever å gå seg ned i tradisjonelle dyder – man SKAL ofre seg, være arbeidsom, og ikke klage. Dette er en av grunnene til at jeg mistenker at det å gjøre selvinnsikt til et viktigere tema og prøve å finne tiltak som kan bidra til at de som trenger det kan få bedret denne kan være viktigere enn moralpreking for å hindre trenden i sykefraværet.

    Hva han egentlig mente, han som startet denne debatten med kronikken «en trygdesnylters bekjennelser» er vanskelig å si, men det kom en presisering om at han har en diagnose etter de kraftige reaksjonene. Hva han har vet vi jo ikke heller, men generelt sett så bør man ikke glemme at denne typen problemer virkelig tapper de som har dem for energi. Det at problemene har en slik kraft på folk at de kan sette dem helt ute av spill, betyr ikke det at det ett eller annet sted under «alt skrull» må finnes noen reelle behov som faktisk ikke blir oppfylt? Er det ikke det meditasjonen prøver å lære bort – at man må ta seg tid til å kjenne på og spørre seg selv om hva man egentlig trenger?

  4. Det er alltid en avveiing hva som er berettiget klaging, og hva som er uberettiget. Det er kanskje like ille å finne seg i alt mulig som å kverulere ved enhver anledning. Den som finner seg i hva som helst retter kanskje aggresjonen innover og blir mer tappet for krefte enn den som retter aggresjonen utover. Og det er min erfaring, etter å ha lært en del mennesker å meditere, at meditasjonen moderer begge disse væremåtene. Den som er saktmodig og alltid prøver å gjøre andre til lags blir mer selvhevdende. Og den som alltid klager og syter og tar agresjonen utover kan bli litt mer introspektiv.

    Når det gjelder kronikken i Dagbladet kom det, som du skriver, en korrigering. Men da var skaden allerede skjedd. Vedkommende har sikkert en diagnose som berettiger til arbeidsavklaringspenger, Men det gikk ikke fram av det han skrev i første omgang. Og det som forundrer meg mest i denne forbindelsen er at Dagbladets kronikkredaksjon (jeg går ut fra at noe sånt finnes) ikke fortalte vedkommende hvordan det han skrev ville bli oppfattet, og hjalp ham til å formulere seg på en slik måte at han fikk fram det han egentlig mente. Å trykke dette i den formen det hadde var mildt sagt dårlig gjort. I Internettalderen har vedkommende nå skjemt seg ut overfor enhver potensiell arbeidgiver som Googler navnet hans.

  5. […] Tilbud om telt gis til ungdom som mangler tak over hode, der dette er det eneste problemet de har og der NAV vurderer at ungdommen raskt kan finne en bedre løsning selv, eller med råd og veiledning av NAV. Tilbudet gjelder bare når temperaturen tillater det og i sommermånedene. Tror du dette demper lysten til såkalt naving? […]

  6. […] Tilbud om telt gis til ungdom som mangler tak over hode, der dette er det eneste problemet de har og der NAV vurderer at ungdommen raskt kan finne en bedre løsning selv, eller med råd og veiledning av NAV. Tilbudet gjelder bare når temperaturen tillater det og i sommermånedene. Tror du dette demper lysten til såkalt naving? […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s