Nobelprisvinner og klimaguru

Da den senere nobelprisvinner Ivar Giaever besøkte lavtemperaturlaboratoriet ved UiO omkring 1970 opplevde jeg ham både som en interessant person å spise matpakka sammen med i Blindernkjelleren og som en fantastisk foreleser som kunne forklare vanskelige ting på en lettfattelig måte. Og da noen roste ham for det, sa han lett kokett at «Jeg forstår ikke det som er vanskelig, derfor må jeg snakke så jeg selv forstår hva jeg sier.» 
Nå har han skrevet en kronikk i Aftenposten om klima som får meg til å lure på om han kanskje er bedre til å skrive om det han ikke forstår enn til å forstå det.

Temperatur og absolutt nullpunkt
Et hovedpoeng i hans kronikk er at dersom man måler temperaturen etter den vitenskapelige skala, altså fra det absolutte nullpunkt og oppover, er det nesten ingen temperaturstigning. Etter denne skala er den gjennomsnittlige temperaturen på kloden ca 290 K, og en økning på 0,8 grader bringer denne til 290,8 K, som etter Giaevers mening ikke har noen betydning.
I en kommentar i Aftenposten sammenligner klimaforsker Rasmus Benestad dette med et barn som har feber.

Tenk deg at barnet ditt har feber, og så går du til legen. Legen forklarer – helt korrekt – at det er fantastisk hvor stabil menneskets temperatur er, normalt rundt 37 grader celsius. Det vil si 310 K. Hvordan kan man tro at en liten temperaturøkning, på bare én prosent skal ha en betydelig effekt? For legen har et jo et poeng, hvis han (de fleste såkalte «skeptikere» er menn) spør om pasientens temperatur i det hele tatt har noen fysisk mening, for hvor skal man måle temperaturen: endetarmen, under armen, eller i munnen?

Her kunne jeg for egen regning føye til at hvis et menneskes kroppstemperatur skulle stige fra 310 K til 314 K, så er det en økning på bare 1%. Hvordan skulle det ha noen betydning? Men alle vet at en kroppstemperatur på 41 grader C er livstruende. Og 41 grader C er det samme som 314 K.
Årsaken er selvfølgelig at alle kroppsprosesser er tilpasset et snevert temperaturområde, på samme måten som jordklodens økosystemer og klimasystemer er tilpasset et snevert temperaturområde. Derfor vil en økning av klodens temperatur på bare to grader, som er det man sikter mot å begrense temperaturøkningen til, ha betydelige virkninger. Og en økning på fire grader, som kanskje er mer sannsynlig, vil være katastrofal. Det er ikke temperaturen i seg selv som blir katastrofal, men den økningen av atmosfærens energi dette indikerer, som er alvorlig. Det er atmosfærens og havenes energi som driver været, og en økning i denne energien medfører mer ekstremvær. De siste 40 år har atmosfærens temperatur økt med omtrent 0,016 K i året. Det synes ubetydelig, men det tilsvarer en energitilførsel lik sprengningen av 150 millioner Hiroshimabomber hvert år.

Temperaturmålinger
Giaever spør: «Hvordan er det mulig å måle gjennomsnittstemperaturen over hele jorden over et helt år?» Hadde han giddet å sette seg inn i noe av den litteraturen som finnes lett tilgjengelig, for eksempel her,hadde han ikke behøvd spørre. Men jeg skal prøve å hjelpe ham.
Det er ikke gjennomsnittstemperaturen som måles, men avviket fra gjennomsnittstemperaturen for en 30-års periode. NASA Goddard Institute for Space Studies (GISS), som Giaever spesielt nevner, benytter gjennomsnittet for årene 1951 til 1980 som basis.

The analysis produced at GISS is compiled from weather data from more than 1000 meteorological stations around the world, satellite observations of sea surface temperature and Antarctic research station measurements. A computer program uses the data to calculate temperature anomalies — the difference between surface temperature in a given month and the average temperature for the same period during 1951 to 1980. This three-decade period acts as a baseline for the analysis.

Det globale temperaturavviket, eller temperaturanomalien, beregnes som et gjennomsnitt av avviket fra normaltemperaturen for de enkelte målestasjoner. De målestasjonene det er snakk om er de som driftes av de enkelte lands værtjenester, og som primært er opprettet for å kunne varsle været. Altså ikke termometre som er utplassert av NASA GISS, som man kan få inntrykk av at Giaever tror. Og siden 1979 er målinger på land supplert med målinger fra satellitter som dekker hele kloden. Giaever skriver noe retorisk at:

«Én sone tilsvarer rundt regnet halvparten av Norges areal, slik at det ville vært to termometre for Norge. Hvor skulle disse plasseres?»

Her kan jeg også hjelpe ham litt. Jeg har riktignok ikke informasjon om hvilke meteorologiske stasjoner GISS henter sine data fra i Norge, men Met Office Hadley Centre i UK , som også utarbeider oversikter over temperaturanomaliene på kloden, har en liste over stasjonene de benytter.

De norske stasjonene de henter sine data fra er:
Jan Mayen –  Isfjord Radio –  Svalbard Lufthavn –  Tromsø/Langnes –  Tromsø –  Bjørnøya –  Karasjok –  Vardø –  Ship «M» –  Bodø VI –  Glomfjord –  Ona –  Kjøremsgrendi –  Ørland III –  Trondheim/Værnes –  Bergen-Florida –  Lærdal –  Nesbyen –  Utsira Fyr –  Stavanger/Sola –  Oksøy Fyr –  Færder Fyr – Oslo-Blindern.

Dette er stasjoner hvor man har tilstrekkelig data for å kunne beregne normaltemperaturen for årene 1961 til 1990 (Met Office benytter normaltemperaturene for 1961 til 1990), og det er i alle fall mer enn de to Gieaver antyder. Og han trenger heller ikke lure på hvor de er plassert, koordinatene står i oversikten fra Met Office.

Giaever skriver at:

Hvis en hadde hatt et konstant antall termometer plassert rundt på jorden, kunne en kanskje ha en slags algoritme, gjøre eksakt det samme hvert år for å sammenligne et år med det neste, men slik er det ikke.

Det er nettopp dette som gjøres når man tar utgangspunkt i målingenes avvik fra normaltemperaturen for den enkelte stasjon. Så når Giaever til slutt skriver at «…slik er det ikke», så tar han feil.

Sammenheng med CO2
Han tar også feil når han litt lenger ned skriver at:

Derfor er det i hvert fall ikke sannsynlig at temperaturstigningen skyldes CO2, da sammenhengen er svak.

Her er det tvert i mot en meget sterk samvariasjon, slik figuren nedenfor viser. Der er temperaturanomalien (angitt  millikelvin) for det enkelte år plottet mot atmosfærens CO2-nivå for samme år.

Global temperaturanomali vs. CO2-konsentrasjon i atmosfæren

For ytterligere å illustrere sammenhengen er temperaturanomalien og CO2-konsentrasjonen plottet isamme diagram nedenfor. Skalaene er valgt slik at det er lett å sammenligne. (Temperaturanomali i venstre skala, CO2-konsentrasjon i høyre skala)

Global temperaturanomali og atmosfærisk CO2-konsentrasjon i samme diagram

Ingen temperaturøkning siden 1998
Dette er en av klimaskeptikernes yndlingspåstander, og Giaever følger opp. Han påstår at temperaturen har gått ned siden 1998.  Hvorfor 1998 og ikke 1999 eller 1997? Forklaringen er enkel. I 1998 var det en meget kraftig El Niño hvor store mengder varmt vann kom opp til overflaten i Stillehavet utenfor Sør-Amerika og sørget for en uvanlig høy global temperaturanomali. Derfor passer det klimaskeptikerne bra å sammenligne senere års temperaturanomalier med dette året. Men med de svingningene i temperaturanomalien man har fra år til år, er det direkte uredelig å plukke ut enkeltår og så bruke dette som «bevis» for ett eller annet. Det blir nesten morsomt når enkelte klimaskeptikere på den ene siden beskylder klimaforskere for å være uredelige juksemakere, for så å plukke ut enkeltdata de samme forskerne står bak og bruke dette i sin argumentasjon. Det eneste riktige når man har å gjøre med empiriske data av denne typen er å se om det er en trend over tid. For temperaturdata vil man da få en kurve som ser slik ut.

Dataene her er fra NASA/GISS, men er omtrent sammefallende med tall fra NOAA og Met Office. De viser klart en jevn trend i de siste 20 år med en årlig temperaturøkning på 0,019 K/år. Å plukke ut enkeltdata som passer til de oppfatninger man har og se bort fra de som ikke passer, slik klimaskeptikerne gjør, ville i forskningssammenheng blitt betraktet som ren juks.

Kvalitetssikring av data
Giaever skriver i sin kronikk at tsunamien etter jordskjelvet i Japan var på 40 meter. Det er vel 2-3 ganger mer enn hva japanske myndigheter mener. Når han skriver at ingen menneskeliv gikk tapt på grunn av stråling (i Fukushima) er det vel litt for tidlig å trekke en slik konklusjon. Det styrker heller ikke tiltroen til det han skriver når det er Wikipedia han bruker som referanse for havnivåstigningen.

Lykken er å ha en nobelprisvinner på laget
Nobelprisen har slik prestisje at det en prisvinner sier eller skriver tillegges enorm tyngde, nesten uansett hva det dreier seg om. Derfor er sikkert Klimarealistene lykkelige over å ha fått Giaever på laget.
At det bare var klimarealister som møtte opp på et foredrag han holdt nå i juni er forståelig ut fra det faglige nivået han holder i sin kronikk i Aftenposten. Andre fant det neppe bryet verdt. Men det er utrolig hva troende er villige til å akseptere, og det er menneskelig å håpe at ubehagelige ting ikke vil skje.

Her kan jeg ikke motstå fristelsen til å trekke fram et par andre nobelprisvinnere:
Kjemikeren Linus Pauling fikk en hel verden til å innta megadoser med C-vitaminer da han mente at dette ville motvirke eller kurere forkjølelse. Etter alt å dømme var dette bortkastede penger.
For meg som mediterer er det også naturlig å nevne at Transcendental meditasjon, TM, en gang i tiden omfavnet nobelprisvinneren Brian Josephson, og tok hans forskning til inntekt for at TM både kunne frelse verden og gjøre utøverne i stand til å utføre ting som å gå gjennom vegger eller oppheve tyngdekraften. Josephson delte forresten Nobelprisen med Giaever. Josephson fikk halvparten, Giaever delte den andre halvparten med japaneren Leo Esaki.