Hvorfor blir jeg tjukk?

Dette er tittelen på et TV-program fra BBC som sendes på NRK, også i reprise. (Why do I put on Weight?) Programmet er tilgjengelig i to år til. Dette føyer seg inn i rekken av nyheter, både på TV og andre medier, om det stadig økende overvektsproblemet i store deler av verden. Det er ikke det eneste TV-programmet som er relatert til temaet overvekt og slanking.

TV-bilde
Noen TV-programmer relatert til slanking og kropp. (Skermdump fra NRK)

Mitt instinktive svar på spørsmålet «hvorfor blir jeg tjukk?» var: Fordi du tar mer energi inn i kroppen din  enn du forbruker! Dette er basert på den mest fundamentale av fysikkens lover. Energi forsvinner ikke, den bare forandrer form. Dette gjelder også biologiske systemer. Den energi som tas inn i kroppen i form av mat og drikke forsvinner ikke. Mye brukes til drift av kroppens systemer og til muskelarbeid. Men hvis det blir noe til overs, lagres den i form av karbohydrater og fett. Dette har vært en betingelse for at menneskeheten skulle overleve.

Da våre forfedre streifet om på savannene i Afrika for noen hundre tusen år siden var overvekt ikke et problem. De levde bokstavelig talt fra hånd til munn. For å overleve måtte de spise når de fant noe å spise, og fant de mer mat enn de trengte i øyeblikket lagret de den som opplagsnæring i form av fett i sin egen kropp. De som hadde størst evne til å spise og til å lagre overflødig matinntak som fett på kroppen, var de som hadde størst mulighet for å overleve og bringe genene sine videre.

De genene har vi vi arvet. Lenge var dette bare en fordel. De fleste hadde nok med å få i seg tilstrekkelig næring til å holde seg i live og bringe slekta videre. Det var bare kongelige og adelige som hadde så god tilgang på mat at de kunne bli overvektige. Og overvekt var et tegn på velstand. Det er derfra uttrykket «grosserermage» kommer. Det er først de siste årene fedme er blitt et tema i alle medier, og slanking er blitt en milliardindustri.

Dette er egentlig en bisarr situasjon:
1- Man har et stort globalt helseproblem, som fører til lidelser og for tidlig død for flere enn både Ebola og HIV.
2- Man vet hva det kommer av
3- Man vet hva man kan gjøre for å løse det
4- Løsningen er gratis
5- Likevel fortsetter problemet å øke

Hvorfor kan man ikke bare spise mindre?

Dette burde være den enkleste løsningen. Men her dreier det seg om å overstyre våre nedarvede steinalder-gener. I det siste er det kommet flere nyheter om gener som har skylda for at vi blir tjukke . At vi har slike genene er det man kunne vente ut fra menneskehetens historie. Det eneste nye med denne forskningen er at man navngir disse genene. Dessuten kan vi få inntrykk av at man er hjelpeløs slave av genene sine.

Har vi fri vilje? Kan vi overstyre våre instinkter?

Et spørsmål filosofer har balet med, i alle fall siden Aristoteles, er: «Har mennesket fri vilje?» Hvis viljen ikke er fri, kan ikke mennesket holdes ansvarlig for sine handlinger. Å spise, og hvor mye et menneske spiser, er menneskets handling. Forskning.no  har en artikkel om fri vilje og determinisme som egentlig ikke har noen endelig konklusjon. Men ett funn som blir beskrevet her og som kan ha relevans, er at hvis vi tror at alt er gitt på forhånd, og vi likevel ikke kan gjøre noe fra eller til, så er det ikke noe poeng å forsøke. Dette kan bety at hvis forskerne forteller en overvektig person at «overvekten din skyldes genene dine», så kan personen oppfatte det som at det ikke er noe hen kan gjøre, og derfor heller ikke forsøker å gjøre noe.

Ellers i samfunnet forventer man at borgerne er ansvarlig for sine handlinger. Det er det som er grunnlaget for at man kan straffe de som ikke følger lovene. Men er det forskjellig når det gjelder oppførsel som først og fremst rammer en selv? Er det slik at det å bli overvektig er skjebnebestemt.

En personlig historie

De som kjenner meg vil kanskje si at det er greit for deg å skrive om slanking, du som er så tynn. Men jeg har også mine erfaringer med dette temaet. Jeg bodde et år i USA, og fråtset i half-pound hamburgere, french fries og iskrem. Jeg merket ikke følgene av dette før jeg etter 3-4 måneder skulle ta på meg den buksa jeg hadde hatt på meg da jeg reise over (jeg hadde kjøpt nye klær etter hvert). Da klarte jeg ikke å kneppe igjen den gamle buksa. Jeg hadde antageligvis lagt på meg mellom ti og tjue kilo uten å være klar over det. Etter denne oppdagelsen klarte jeg å begrense meg nok til at jeg i alle fall ikke la på meg noe mer, og etter hjemkomsten til Norge og et midlertidig hybelliv fikk jeg igjen en mer normal kroppsvekt.

Men med tid og stunder begynte jeg igjen å ese ut. Jeg er glad både i å lage mat og spise den. Etter hvert begynte jeg å betrakte min økende livvidde med stadig sterkere uvilje. Dette skyldtes ikke et stillesittende liv. På den tida var jeg i god nok fysisk form til å delta i Oslo Maraton. Men en venn av meg fortalte nylig at han hadde funnet et gammelt bilde av oss sammen og, sa han, «den gangen så du litt eh… kraftigere ut enn nå».

Da som nå, visste jeg at årsaken var at jeg tok inn mer næring enn jeg trengte. Jeg forsøkte å føre kaloriregnskap over hva jeg spiste, men klarte ikke å gå ned i vekt. Så til slutt ga jeg opp, men tydeligvis må det dypet av min sjel ha oppstått en beskjed om å ikke spise mer enn nødvendig. Jeg innså at jeg ikke alltid trengte å spise meg stappmett, men kunne slutte å spise når jeg ikke lenger var sulten.

Dette har likheter med den historien som ble fortalt i TV-programmet denne artikkelen innledet med. Der ble fem personer med overvektproblemer fulgt gjennom forskjellige måter å bekjempe overvekten på. To av personene deltok i en kognitiv terapi, der de fikk trening i bevisstgjøre hvorfor de spiste som de gjorde. Var det trøstespising, kosespising, stress-spising eller andre årsaker. Og disse var faktisk de som hadde størst vektnedgang av de personene som ble fulgt.

For mitt vedkommende førte denne innsikten til at jeg først gikk ned 15 kg, og så, etter en pause, ytterligere 10 kg. Dette er min trivselsvekt, og den holder jeg – stort sett. Så får jeg heller bære over med at når jeg treffer gamle kjente jeg ikke har sett på en stund hender det at jeg får spørsmålet: «har du vært syk. Du er jo blitt så tynn?».

Og en påminnelse om hvor raskt det er å gå opp i vekt hvis instinktene får råde fikk jeg da jeg var et par uker i Skottland og koste meg med den deilige vegetarmaten der. (Storbritannia er et paradis for vegetarianere). De første fire dagene var jeg på en konferanse med et meget godt lunsjbord med mye vegetarmat. Deretter en drøy uke i Edinburgh. Jeg gikk opp tre kg på de to ukene. Det tok et par måneder før jeg var nede i trivselsvekten igjen.

En historie om overvekt bør selvfølgelig inneholde noen gode råd. Det skal jeg være forsiktig med. Siden mitt grunnbudskap er «spis mindre», kan jeg kan lett komme i skade for å oppfattes moraliserende. Men et godt råd kan være å stille seg selv spørsmålet: «trenger jeg putte dette i munnen?» når vi skal til å gjøre nettopp det. Eller kjenne etter om jeg egentlig er sulten. Med andre ord, bare spise hvis jeg faktisk er sulten, og så slutte å spise når jeg ikke lenger er sulten.

Det florer det med diverse dietter som til dels er i motstrid med hverandre, men som alle er mer eller mindre finurlige måter å redusere kalori-inntaket på. Noen kan kanskje være helseskadelige. Men et råd for å få en metthetsfølelse uten å stappe i seg for mye kalorier kan være å begynne middagen med en tallerken salat (grønn salat, ikke italiensk salat med masse majones). Lenger sørover i Europa er det vanlig å spise salat som forrett, men når skandinaver får dette servert på en gresk restaurant er det mange som ikke oppfatter at salaten er ment som en forrett og ikke som tilbehør til hovedretten. Eller lag en suppe eller andre retter med lav energitetthet.

 

2 kommentarer om “Hvorfor blir jeg tjukk?

  1. Kloke ord Odd, lett å lese, vanskelig å følge. Men jeg henger med. Har hatt en sommer der jeg har talt soldager, ikke kalorier og dette må jeg nå jobbe med i en tid fremover, men merker at jeg har fått et godt verktøy. Men det er slett ikke lett å si at hvorfor man legger på seg er fordi man spiser mer enn hva man forbrenner.

  2. Takk for hyggelig kommentar. Dette er jo et tema som repeteres igjen og igjen, og det dukker stadig opp nye forklaringer på hvorfor befolkningen blir stadig tyngre. Men for meg som fysiker er det opplagt at hvis man tilfører et system mer energi enn systemet trenger for å fungere, så må den energien på ett eller annet vis bli lagret i systemet. Og hvis «systemet» er en menneskekropp, er den eneste måten energi kan lagres på er å lagre den som karbohydrater (korttidslagring) og fett (langtidslagring). Dette er drivstoffer som kroppen kan tære på hvis energitilførselen skulle bli mindre enn forbruket. Dette utnyttes av polfarere som går til Sydpolen. De har gjerne en oppkjøringsperiode hvor de spiser så voldsomt at de legger på se både 10 og 20 kg fett, som de så tærer på under turen. Og alle lure dietter og angivelig slankende lurium-stoffer skal egentlig sørge for at energiregnskapet blir negativt, at man tar inn mindre energi enn kroppen forbruker.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s