Selvmordere var syndere

Ari Behns selvmord har brakt problematikken rundt det å ta sitt eget liv opp i lyset. Behn fikk en kristen begravelse i Oslo Domkirke, men i kristen tradisjon var det å ta sitt eget liv en alvorlig synd mot Gud. Nesten helt fram til våre dager var det slik at selvmordere ikke skulle få en kristen begravelse. Og det er ikke så lenge siden enkelte prester også her i landet praktiserte dette. Nedenfor følger en selvopplevd historie:

Emil Skredderstuen var en snill, arbeidsom og hjelpsom mann som hadde et småbruk i Åsmarka i Ringsaker. Han var nærmeste nabo til det småbruket der jeg vokste opp. Det var aldri nei i hans munn når noen trengte hjelp til noe, enten det var grøftegraving eller å sprenge vekk en stein. Alle kjente ham, og særlig var han populær blant oss ungene.

I 50-års-alderen begynte han å få noen magesmerter, og ble bekymret for at han kanskje hadde fått magekreft. Men han turte ikke gå til legen for å finne ut hva det var. Bekymringene vokste, han ble nesten sikker på at det var kreft, og at han hadde en smertefull død i vente.  Han hadde dynamitt, fenghetter og lunte liggende, og kjente godt virkningen av sprengstoff. Så for å unngå en langsom død tok han dynamittpatron, delte den i to siden han visste at en halv patron var tilstrekkelig, ladet den med lunte og fenghette, gikk inn i skogen, tente på lunta og puttet patronen i munnen.

Dette var sommeren 1953. Jeg var 12 år gammel den gangen, og var på setra sammen med besteforeldrene mine. De ville ikke utsette meg for påkjenningen med å gå i begravelsen, så bare bestefar dro ned til begravelsen, mens bestemor og jeg ble igjen på fjellet.

Derfor slapp jeg å oppleve at presten nektet å la kista med Emil komme inn i kirken. «Selvmordere er syndere, og skal ikke inn i kirkehuset!». Presten forrettet ved den åpne grava ute på kirkegården. Samtidig hadde hele bygda møtt fram for å ta et siste farvel med Emil. Det har visstnok aldri vært så mange som har møtt fram i en begravelse i Åsmarka som da. Hva presten tenkte vet jeg ikke, men populær i bygda var han ikke etter dette, selv om jeg opplevde ham som en hyggelig mann da jeg to år senere gikk i konfirmasjonsforberedelse hos ham.

Tre år etter Emils død tok den største gårdbrukeren i bygda og nabo til kirken en hagle og gikk ut på jordet og skjøt seg. Denne gangen slapp presten kisten inn i kirken. Han hadde kanskje lært noe siden sist. Eller kanskje det hadde noe å gjøre med statusen til avdøde, slik enkelte tenkte. Ikke en unaturlig tanke i det klassedelte bondesamfunnet som fortsatt fantes på Hedemarken i de dager.

DSCN1922
Dette er Åsmarka kirke fotografert 21. april 2015 i forbindelse med en minneseremoni om kampene mellom britiske og tyske soldater som fant sted her 75 år tidligere. Gårdbrukeren som skjøt seg i 1956 gjorde det på jordet til høyre for kirken. (Foto: Odd Busmundrud)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s