Del et dikt: Funeral blues

Dette diktet, skrevet i 1936 av den britisk-amerikanske poeten W. H. (Wystan Hugh) Auden, ble nok best kjent i Norge gjennom filmen Fire bryllup og en gravferd (Four Weddings and a Funeral) fra 1994.

Diktet er også kjent med første verselinje som tittel – «Stop all the clocks». Vi minner om at kommentarfeltet til disse postene kan brukes til å dele dikt med Dyadebloggens lesere.

Funeral blues

Stop all the clocks, cut off the telephone,
Prevent the dog from barking with a juicy bone,
Silence the pianos and with muffled drum
Bring out the coffin, let the mourners come.

Let aeroplanes circle moaning overhead
Scribbling on the sky the message He Is Dead,
Put crepe bows round the white necks of the public doves,
Let the traffic policemen wear black cotton gloves.

He was my North, my South, my East and West,
My working week and my Sunday rest,
My noon, my midnight, my talk, my song;
I thought that love would last for ever: I was wrong.

The stars are not wanted now: put out every one;
Pack up the moon and dismantle the sun;
Pour away the ocean and sweep up the wood.
For nothing now can ever come to any good.

11 kommentarer om “Del et dikt: Funeral blues

  1. Mitt favorittdikt på tampen av april:

    Ja visst gör det ont när knoppar brister.
    Varför skulle annars våren tveka?
    Varför skulle all vår heta längtan
    bindas i det frusna bitterbleka?
    Höljet var ju knoppen hela vintern.
    Vad är det för nytt, som tär och spränger?
    Ja visst gör det ont när knoppar brister,
    ont för det som växer
    och det som stänger.

    Ja nog är det svårt när droppar faller.
    Skälvande av ängslan tungt de hänger,
    klamrar sig vid kvisten, sväller, glider –
    tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
    Svårt att vara oviss, rädd och delad,
    svårt att känna djupet dra och kalla,
    ändå sitta kvar och bara darra –
    svårt att vilja stanna
    och vilja falla.

    Då, när det är värst och inget hjälper,
    Brister som i jubel trädets knoppar.
    Då, när ingen rädsla längre håller,
    faller i ett glitter kvistens droppar
    glömmer att de skrämdes av det nya
    glömmer att de ängslades för färden –
    känner en sekund sin största trygghet,
    vilar i den tillit
    som skapar världen.

    Karin Boye

  2. Prøver meg med en sang av Neil Young, «Heart of Gold»:

    I want to live,
    I want to give
    Ive been a miner for a heart of gold.
    Its these expressions I never give
    That keep me searching for a heart of gold
    And Im getting old.
    Keeps me searching for a heart of gold
    And Im getting old.

    Ive been to hollywood
    Ive been to redwood
    I crossed the ocean for a heart of gold
    Ive been in my mind, its such a fine line
    That keeps me searching for a heart of gold
    And Im getting old.
    Keeps me searching for a heart of gold
    And Im getting old.

    Keep me searching for a heart of gold
    You keep me searching for a heart of gold
    And Im getting old.
    Ive been a miner for a heart of gold.

    Har alltid følt at denne har mye å si til den som driver med selvutvikling, det være seg Acem-meditasjon eller andre tilnærminger.

  3. Dette er min «all time favourite»! Den krever litt tid, men er utrolig vakker. Rører virkelig ved vår eksistens her – på en lettende og trøstende måte, synes jeg…

    Metope
    av Olaf Bull

    Dig vil jeg ømt i rytmer nagle fast!
    Dig vil jeg dypt og blivende bevare
    i digtets evige, unge alabast!
    Du solbevægede sværmerske! Med panden
    pikelig vendt mod kveldens bleke guld,
    vender du mildt en himmel mot en annen,
    likesaa lys og øm og løndomsfuld!
    Gjerne ga jeg min verdens vers tilhope,
    hadde jeg magt til ét: at hugge ind
    i mindets trodsige sten en myk metope
    over dit vare, omridsømme sind!

    Vi vandrer i fugtig fjæresand! Du lytter
    til sommersjøens luftige bølgesprut!
    Vi føler det fromt, at kveldens stilhet flytter
    sin tonende grændse altid længer ut!
    Det kimer af falmet lyd, som glir tilbake
    bak rødmende lunde, gyldne kirkespir –
    og luftens lysende bølger synker svake,
    som bækker af sol fra bjærgene, som blir!

    Aaserne blaane. Stjernerne er nære!
    De siste skyer skynder sig hjem tilkvelds!
    Engen har andagt – op af luftens fjære
    stiger Arcturus! Lindt, bag graastensgjærdet,
    aander en vind i rugens sølvgraa pels!
    Gjennem dit blik en varm og dyb beaandning –
    midt i et mulm af blaat kan øiet faa
    et drivende stænk, en fugtig glans af honning,
    og stille spør jeg dig «Ven – hvad tænker du paa?»

    «Jeg tænker paa kvelder som denne, jeg ikke faa lov til at leve –
    paa modne marker, som bruser af korn, uten mig!
    Paa rørende, lette smaating: Aks, som knækkes,
    veier i sjøen, bleke seil derute,
    bølger, som strømmer mot stranden uten mig!
    Hverdagen, ven, som mildt blir ved bak graven,
    tænker jeg paa, og alle de dype, blaa,
    kommende kvelder her i sommerhaven,
    uten mit sind mot dit, tænker jeg paa!

    Det hele fylder mit øie som en taare,
    jeg, ensom og angst og arm, skal graate snart!
    Alle de ting, som nu ikveld er vore —
    om faa, berusende aar staar stunden fore,
    da taakerne glir, og øiet kan se klart!
    Aa, elskede, se hvor dyb og sort en fjære!
    Saa underlig stranden blev, da vandet faldt!
    Mon rædslens kveld er fjærn, da vi skal være
    en styggere strand end dén, forladt af alt?

    Allikevel er det et sødt og saligt under,
    at engene her, med korn og krat og trær,
    og bjærgene bak, saa dybt som blikket bunder,
    dugges saa sødt af vore smaa sekunder —
    bare den bjærken dér, hvor vor den er!
    Og skigarden da! Den gamle redskabsvognen
    ligger i græsset støt og stadig staar
    de svære hesjestængerne op i rognen,
    og grøften er grøn som før, i alle aar!

    Aa, ven, lot gravenes dyp sig vildt besværge,
    vilde jeg bli til vangen her, med hø,
    til bjærken dér, med stjerner i, og bjærget,
    bare for slik, paa annen vis, at værge
    den hellige haven vor, for dét: at dø — !
    Ta om mig, ven, og hold mig! Saan at trykkes
    er snart det eneste glimt af haab, jeg vét –
    den hastige, hete straalestund, det lykkes
    at vække i mig en annen evighet!»

    Og jeg, en levende mand, paa jorden hjemme,
    en tydelig mand af kjød, fra taa til top,
    kan, svimmel og sky, i favnen min fornemme
    noget, som bare er blik og sind og stemme,
    i smertelig angst og anelse løst op!
    Du ensomme! Alt, jeg kan, er stumt at stryke
    dit duftige haar, med haanden din i min –
    og øie til øie saan, staar Pan og Psyke
    foran et hav af korn, i stjerneskin!

  4. This Is Just To Say

    I have eaten
    the plums
    that were in
    the icebox

    and which
    you were probably
    saving
    for breakfast

    Forgive me
    they were delicious
    so sweet
    and so cold

    – William Carlos Williams

  5. i dont know what it is
    that makes me feel like this
    my world is spinning inside my head
    im trying not to cry in bed.

    it’s you and her, wich one of you will be mine?
    you are my girlfriend but the other one sure is fine
    she like apples, you like candy
    i like tools, they’ll come in handy

    if my heart wont stop beating for the both of you
    i swear it will shred my heart in two

    but in the end, i know that im perfect
    i will always manage
    i dont need you, i need quite few
    my friends are there, they aint dead
    they’re all that matters in the end

  6. Til alle som liker aa kjenne vinden i ansiktet…

    Å sykle om sommeren

    Salige er de syklende. I fullsommerfryd
    Svever de, nesten to meter over bakken
    I dirrende solpletteringlende speil av hete
    Mens lyset dasker dem muntert over ansiktene
    Lattermilde i sykkelbjellenes løvrom

    Salig er de syklende. I sjøer av duft
    Gjennom marker som svimer i kornsus og sol
    I nedoverbakkenes frinav, med håret i vinden
    Overalt, selv inne i skogen, hører de den store
    Sangflaten havet suse i løvtaket over dem

    Salige er de som sykler. I blaff av lykke
    Forenes de med selve jordens dufter: Aften
    Varm august. De sykler rett opp på himmelen
    Slenger syklene fra seg mellom stjernebildene
    Der de hjul mot hjul blir liggende og spinne

    Stein Mehren, Den siste ildlender

  7. Her kommer en svensk klassiker. Den er også veldig fin hvis man oversetter til norsk.

    She leads a lonely life
    She leads a lonely life

    When she woke up late in the morning
    Light and the day had just begun
    She opened up her eyes and thought
    O what a morning
    Its not a day for work
    Its a day for catching tan
    Just laying on the beach and having fun
    Shes going to get you

    All that she wants is another baby
    Shes gone tomorrow boy
    All that she wants is another baby
    All that she wants is another baby
    Shes gone tomorrow boy
    All that she wants is another baby

    All that she wants – all that she wants

    So if you are in sight and the day is right
    Shes a hunter youre the fox
    The gentle voice that talks to you
    Wont talk forever
    Its a night for passion
    But the morning means goodbye
    Beware of what is flashing in her eyes
    Shes going to get you

  8. Demain, dès l’aube…

    Demain, dès l’aube, à l’heure où blanchit la campagne,
    Je partirai. Vois-tu, je sais que tu m’attends.
    J’irai par la forêt, j’irai par la montagne.
    Je ne puis demeurer loin de toi plus longtemps.

    Je marcherai les yeux fixés sur mes pensées,
    Sans rien voir au dehors, sans entendre aucun bruit,
    Seul, inconnu, le dos courbé, les mains croisées,
    Triste, et le jour pour moi sera comme la nuit.

    Je ne regarderai ni l’or du soir qui tombe,
    Ni les voiles au loin descendant vers Harfleur,
    Et quand j’arriverai, je mettrai sur ta tombe
    Un bouquet de houx vert et de bruyère en fleur.

    Victor Hugo

Legg igjen en kommentar