Journalistkultur og forhåndsdømming, del II

Harald Stanghelle begynner en offentlig samtale om forhåndsdømming som jeg er redd kommer til å stilne uten konsekvenser

I virkeligheten ble skurkerollen [i tre siterte saker] delt ut allerede før den første leseprøven var begynt. Det fantes ikke rom for tvil og motforestillinger. Snarere ble det etablert en virkelighet som fortsatt kommer til å følge hovedaktørene lengre enn det er spesielt hyggelig å tenke på.

Selvsagt har det noe med vår egen medielogikk å gjøre. Vi journalister elsker jo de opplagte sakene, de åpenbare skandalene og vår egen velpleide vaktbikkjefunksjon. Alt dette vel og bra, men det inviterer også til at vi altfor ofte blir ofre for vår hang til tunnelsyn. Derfor fremelsker vi ofte bare en eneste forklaringsmodell, og lukker oss selv ute fra de mange gråsonene som er med på å nyansere en sak.

Han konkluderer med at

Vi lever riktignok i en tid der ettertanke og nyanser ikke står særlig høyt i kurs. Snarere dyrker vi de småfrekke spissformuleringene og de kjappe konklusjonene. Slik former vi også det samfunnsbildet vi er en del av.

Slikt skaper ofre. Også i de sakene som til slutt speilvendes. Altfor ofte skjer det etter at verdifulle medmennesker opplever at mange år av livet forsvinner under den lange ventetiden i gapestokken.

Nyansene er første offer i en konflikt. Løssalgsavisene lever av konflikter. Aftenposten har i noe større grad råd til å være finmasket i sin dekning, men du trenger ikke tilbringe mye tid på Twitter før du ser hvordan Norge har fått en selvforherligende, selvforsterkende journalistkultur som er befriende redaksjonsuavhengig i sin iver etter å sparke inn selvfølgeligheter om samtiden.

«To see what is in front of one’s nose needs a constant struggle» (George Orwell). Den anstendige delen av norske medier er svært ambivalent til å kjempe den kampen på daglig basis. Det gjør oss alle fattigere, og får i enkelttilfeller ødeleggende konsekvenser for folks liv.

5 thoughts on “Journalistkultur og forhåndsdømming, del II

  1. Jeg vil tro at ganske mange som har opplevd en medieomtale av noe de har førstehånds kjennskap har erfart at mye av det som står i avisa er en blanding av oppspinn og løgn. For min del blir jeg stadig mer skeptisk til alt jeg leser eller ser eller hører og tenker stadig oftere: «Er dette virkelig sant?»

  2. Kanskje burde man innføre et valgfag i skolen kalt «Retorikk og språkmanipulasjon»?

    For den observante borger kan ikke unngå å få med seg hvordan media tidvis elegant, men oftest like uelegant som beist som jager i flokk kjører på og setter sitt ideologisk forherdete stempel på sakene de dekker.

    I vitenskapen og i domstolen har man i det minste et ideal om objektivitet.

    Det har man ikke i media. Der i gården er man gjennomsyret av bestemte synspunkt og ideologi.

    Den fjerde statsmakt trenger derfor noen til å følge seg med argusøyne.

    Kunne det hjulpet med et medieombud? Eller trenger vi kanskje ikke mer statlig moralrøkt, og heller mindre pressestøtte?

    Så kan de skrive hva fan de vil uten å være subsidiert med mine skattepenger.

  3. Det kan være en trøst at det er bedre enn i England. I alle fall er det ikke blitt avslørt noe som er i nærheten av det som er kommet fram der.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s