Da den franske romanforfatteren Le Clézio vant fjorårets nobelpris i litteratur, var bøkene hans knapt nok å oppdrive i Norge. Gullfisken var da hans eneste roman som forelå på norsk. Siden har Cappelen Damm utgitt en rekke.
Gullfisken forteller om den marokkanske jenta Laila. Hun ble kidnappet og solgt som barn. Laila har glemt hvem hun var før hun ble kidnappet, men husker selve kidnappingen og har et mentalt bilde av gaten det skjedde i. Ved bokens begynnelse bor hun hos sin første eier, en streng, eldre kvinne. Når denne kvinnen dør, kastes Laila ut i verden. Et barn, uten foreldre, uten papirer, uten tilknytningspunkter i et fattig land der drømmen om Europa er sterk.
Dels dannelsesreise, dels flyktningroman, Lailas ferd tar oss gjennom garasjer og forsteder. Fra Marokko, gjennom Spania til Frankrike. Senere til USA. Vi møter de papirløse i Paris og det franske borgerskap som både utnytter og hjelper dem. Laila er sterk, men ute av stand til å knytte varige bånd hverken til mennesker eller steder. Hun driver gjennom barndommen, inn i puberteten og så smått inn i voksenlivet før hun omsider finner gaten der livet hennes både sluttet og begynte.
I sin nobeltale reflekterer Le Clézio over et avsnitt fra den svenske forfatteren Stig Dagerman:
Hvordan er det mulig på den ene siden å forholde seg som om ingenting var viktigere enn litteraturen, mens han (dikteren) på andre siden ser hvordan folk rundt ham slåss med sulten og nødvendigvis ser høyere lønn som viktigst. Der støter dikteren på et nytt paradoks. Den som vil skrive for de sultne merker at bare de mette har ro til å bry seg om hva han holder på med (Diktaren och samvetet).
Gullfisken kan leses inn i dette paradokset. En mann fra vesten skriver om et farget barn fra den tredje verden som har vært gjenstand for menneskehandel. Det legger en interessant dimensjon til teksten: Kanskje blir man mer var for det allmennmenneskelige i Lailas opplevelser.
Bortsett fra Michel Houellebecq, leses få franske samtidsforfattere i Norge. Biblioteket ditt tåler å bli utvidet med Le Clézio.
Jean-Marie Gustave Le Clézio, eller J.M.G. Le Clézio, (født 13. april 1940 i Nice i Frankrike) debuterte i 1963 med Le Procès-verbal (Rapport om Adam) som ble nominert for Prix Goncourt, og som han mottok Prix Renaudot for. Den 9. oktober 2008 ble Le Clézio tildelt Nobels litteraturpris. Svenska Akademien sier i sin begrunnelse for tildelingen at Le Clézio er «opprørets, det poetiske eventyrets og den sanselige ekstasens forfatter, en som utforsker menneskeligheten utenfor og nedenfor den herskende sivilisasjonen».
Han er sønn av en fransk kvinne og en mauritisk lege, med slekt fra Bretagne, som var britisk statsborger. Da han var åtte år gammel flyttet familien til Nigeria der faren tjenestegjorde som kirurg i den britiske hæren. Le Clézio studerte i Bristol og Nice, og flyttet til USA hvor han tok arbeid som lærer. Han er i dag bosatt i Albuquerque med hyppige opphold i Bretagne.
Kilde: Wikipedia
Dyade-bloggen 