Film: Armadillo (da krigen kom hjem)

Vi lever i velferdsstater i Nord-Europa. Og vi er velmenende, fredsopptatte, arbeider for at verdens underpriviligerte skal få det bedre.

Men vi har militære styrker i Afghanistan. Det passer ikke med våre nasjonale selvbilder. Hvordan løser vi det? Jo, ved å si til oss selv at vi er der for å utvikle det sivile samfunn.

Den danske dokumentaren Armadillo viser at dette er et selvbedrag. Filmen viser danske soldater i regulære trefninger med Taliban-soldater, unge danske gutter som kommer opp i  urgamle dilemmaer. Soldatene kommer inn  i folkerettens gråsoner, slik soldater gjør i alle krigssituasjoner. Fotografen har tatt store sjanser, og er midt oppe i skyteepisodene. Filmen virker troverdig når det gjelder stemningen og den interne dynamikken i den danske troppen. Soldatene er forskanset i et fortlignenende kompleks, og legger ut på raske og ytterst farlige patruljer i områdene rundt. 

Filmen er en modig skildring av unge gutter som er under et press vi ikke kan forestille oss. Ja, Danmark er i krig. Og Norge. Men hvordan kan dette overraske oss? Det Armadillo viser, er ikke vakkert. Men krig er ikke vakkert. Likevel holder vi oss med militærvesen, fordi vi ikke kan tillate oss å la være.

Kanskje Armadillo kan føre til en mer realitetsorientert debatt på våre breddegrader. Vi deltar i Afghanistan, og soldatene våre tar livet av folk. Det er vi, nasjonen,  som har sendt dem dit. Vi skylder soldatene å erkjenne hva slags virkelighet vi har sendt dem inn i.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s