At Redmond O’Hanlon er en morsom mann, visste jeg allerede før jeg traff ham under Bjørnson-festivalen i Molde i fjor. Bøkene hans tilhører sjangeren «Dannet britisk mann påfører seg uforståelige mengder fysisk smerte og skriver underholdende om det etterpå». Og jeg tror O’Hanlon led mye for denne boken.
Få områder av verden er så utilgjengelig og ugjestmildt som det indre av Kongo. O’Hanlon tar med seg sin amerikanske kollega Lary på reise inn i det Joseph Conrad i sin tid beskrev som Ondskapens Hjerte. Målet er å finne dinosauren som visstnok bor i Télé-sjøen. Dit kommer man kun til fots. Og med rovdyr, slanger, insekter, krypskyttere, trollmenn, infeksjoner og en ukes hard marsj til nærmeste kjøleskap, er det ingen selvfølge at noen av dem kommer til å overleve reisen.
Et av de viktigste medikamentene de har med seg, er morfinpenner (sprøyter man raskt kan smelle i låret). De redder deg ikke, men du slipper i alle fall å dø i uutholdelige smerter.
Til Kongos indre hadde vært en strålende roman med sine presise personskildringer, sin stigende spenningskurve og mange overraskende vendepunkter. Problemet er bare at det er en reiseskildring. Skal vi stole på sannhetsgehalten i O’Hanlons bok har de to hvite menn og deres følgesvenner risikert livet mer enn én gang for å nå sitt uklare mål.
O’Hanlon, eller Redso som hans venn kaller ham, har en imponerende hukommelse for detaljer (i Molde fortalte han meg at han noterte hele tiden, nettopp for å kunne ta vare på detaljene om hvordan den og den tjenestemannen, høvdingen eller båtføreren så ut, hva de hadde på seg og hvordan de ordla seg).
Med hans sans for obskure oppslagsverk, humor og en romslig porsjon selvironi, tok jeg meg selv ofte i å le høyt under lesningen (alltid populært når du sitter på café eller på T-banen). Et problem med reiselitteratur er ofte den fremmedes blikk på kulturen han opplever. I dette tilfellet er den fremmede en europeer med mer enn to tusen års vitenskapshistorie i bagasjen. Samfunnet han går i møte er en lett dysfunksjonell kommunistisk stat i den tredje verden – i byene. Jo dypere inn i jungelen O’Hanlon beveger seg, jo færre spor av sivilisasjon blir det. Møtet med pygme-stammene er et møte med menneskelig urtid.
Når Til Kongos indre balanserer godt gjennom minefeltet til europeisk post-kolonial litteratur, er det fordi Redso har et lekent forhold både til sin egen bakgrunn og til kulturen han møter. Vi aksepterer at målet hans er vitenskapelig. Portrettene av personer og samfunnsstrukturer er en bonus vi kan glede oss over på veien. Vi slipper moraliseringen og kan hengi oss til en fascinerende og frydefull reise dit mobildekningen aldri når.
Og – dersom noen skulle være i tvil – jeg er ikke betalt for å hype Aschehougs Spor-serie. Det bare virker sånn.
Redmond O’Hanlon er født i 1947 i Dorset. Han tok doktorgraden på emnet «Changing Scientific Concepts in the English Novel, 1850-1920» i 1977. Han ble Fellow of the Royal Geographical Society i 1984 og Fellow of the Royal Society of Literature i 1993.
Bibliografi
- Joseph Conrad and Charles Darwin: The Influence of Scientific Thought on Conrad’s Fiction (1984)
- Into the Heart of Borneo (1984)
- In Trouble Again (1988)
- Congo Journey (1996)
- No Mercy: A Journey Into the Heart of the Congo (1997)
- Trawler (2005)
- Orkney (2008)
Kilde: Wikipedia
Dyade-bloggen 