Blandet mottagelse

I vår åpnet en stor utstilling med skulpturer av Henry Moore (1898-1986)  på Tate Britain i London.  Mottagelsen har vært svært blandet.

Moore, den viktigste Britiske billedhugger på 1900-tallet, var påvirket av bl.a. Giacometti og Picasso og introduserte en form for modernisme i Britisk kunst. Han lagde skulturer i tre, metall og stein og var dessuten en dyktig tegner og grafiker. Han er  kjent for sine store monumentale skulpturer, sin måte å abstrahere formen og for å bruke mellomrommet som virkemiddel. «Liggende figur» er et gjennomgangstema.

Det er lenge siden en større utstilling med Moore i Storbritannia, og med denne utstillingen ønsket Tate igjen å rette søkelyset mot Moores kunst. Mottagelsen har vært  blandet.  Laura Cumming i the Guardian opplever Moore som passé.  Et problem, sier hun, er hans enorme produksjon (11 000 arbeider). Det finnes en Moore-skulptur i hver park og på hvert gatehjørne i England.

Han er for repeterende og så allestedsnærværende at han er blitt usynlig. Det er rett og slett ikke mulig å se ham med nye øyne. Han er bare en del av det Britiske landskap. Arbeidene er uten kraft og fokus.

Richard Dorment i Daily Telegraph er uenig. Han mener Briter nå har avstand nok til  å se Moores arbeider i nytt perspektiv. Og sier de forsatt er overbevisenede og kraftfulle.

Etter å ha sett utstillingen, var det de store arbeidene  i alm (utstillingens siste rom), som gjorde mest inntrykk. Utstillingen står til 8. august. Henry Moore er represntert i Norge med 4 arbeider: I Nasjonalgalleriet, i skulturparken til Freia Sjokoladefabrikk i Oslo, skulpturen «Large Arch» fra 1975  på Huk og «Knife Edge» i skulturparken på Henie-Onstad Kunstsenter.