Koronavirus, samfunnsrisko og varsling

Det er bedre med en varslet ulykke som ikke skjer enn en uvarslet ulykke som skjer

Koronavirus
Bilde av koronavirus fra Centers for Disease Control and Prevention (CDC)

I et innlegg i Ytring på NRK.no beskylder professor i medisinsk mikrobiologi ved UiT Ørjan Olsvik, myndighetene for å opptre hysterisk når det gjelder koronaviruset. Han skriver at koronavirus kommer og går, det er ingen ting å frykte. Han mener vi skal se på hva som er skjedd før, og at det sikreste er å bruke etterpåklokskap. Det er den mest eksakte vitenskap, skriver han.

Han får svar fra sikkerhetsrådgiver Christopher Bach, som har erfaring med sikkerhet, beredskap og risikostyring fra blant annet Jernbaneverket og DNV GL. Han mener at å bruke etterpåklokskap er «hendelsesbasert risikostyring». Det er å sette i gang tiltak etter at noe har skjedd. Bach mener at når det gjelder ukjente farer med stor usikkerhet må man være proaktiv – ligge i forkant og ha tenkt gjennom hva man skal foreta seg når noe skjer. Det er det som kalles risikobasert risikostyring. Det er å prøve å finne hvilke hvor risikofaktorer er til stede, selv om det ikke har skjedd ulykker før. Det handler om å være forberedt. Han sammenligner det å ikke sikre seg med å kjøre bil uten bilbelte ut fra at «det gikk jo bra forrige gang». Men man vet jo ikke hvilke farer som kan dukke opp neste biltur.

Samfunnssikkerhet og risiko

De fleste har vel en intuitiv forståelse av hva som menes med «risiko». Men det finnes flere definisjoner. Vanligvis tenker man på risiko som at noe skadelig kan kunne skje. Riktignok bruker økonomer ordet om noe som kan ha både et positivt og et negativt utfall, altså at man ved å ta en risiko kan ha mulighet for å tjene penger.

Men i sammenheng med samfunnssikkerhet menes noe som er negativt, slik det for eksempel er definert i Norsk Standard 5814:2008, som sier at risiko er ”utrykk for kombinasjonen av sannsynligheten for og konsekvensen av en uønsket hendelse”. Eller for å si det enklere: risiko er muligheten for at det skal skje noe vi ikke ønsker. Det som er viktig å merke seg, er at i risikovurderinger ligger det alltid en usikkerhet. Det er muligheten for at noe kan skje som definerer en risiko. Hvis man sikkert vet at noe kommer til å skje er det ikke en risiko. Da er det et problem. Sammenfattet kan man si at risikoanalyse er å finne svaret på tre spørsmål:

  1. Hva kan skje?
  2. Hvor trolig er det at det skjer?
  3. Hvor ille kan det bli hvis det skjer?

Når man har besvart disse spørsmålene kan man bruke svarene til å planlegge hvordan man skal forberede seg slik at konsekvensene av en eventuell hendelse blir minst mulig. Her er det altså to forskjellige synspunkter som kommer til uttrykk. Olsvik mener at man skal se på hva som har skjedd før. Bach mener at man skal prøve å forestille seg hva som kan skje, og hvor trolig det er at det kan skje.

Det er selvfølgelig lettere å se på hva som har skjedd tidligere, hvor virusene viste seg å være mindre farligere enn man først trodde. Her forutsetter man altså at fremtiden er en fortsettelse av fortiden. Men vil det være tryggere for samfunnet å anta at fremtiden er en fortsettelse av fortiden? Bach, som har arbeidet med risikostyring, mener at man skal prøve å forestille seg hva som kan skje og planlegge etter det.

Sorte svaner

Et uttrykk som tidligere bare var kjent innen sikkerhetsmiljøet, men som ble alminnelig brukt i forbindelse med NAV-skandalen er «sort svane» . Denne metaforen betegner noe man vet ikke forekommer, men som likevel viser seg å opptre med alvorlige negative konsekvenser. Sorte svaner viser seg ikke i historiske data. Da hadde man visst om det, og da hadde det ikke vært noen overraskelse. Dette er også noe man bør ta i betraktning når det gjelder koronavirus. Det finnes en mulighet for at det er noe man ikke vet om viruset før det kommer som en overraskelse. Dette taler mot å bare basere seg på historiske i risikostyring

Risikostyring av samfunnet

Myndighetene må prøve å minimalisere risikoen for innbyggerne. Risiko inneholder alltid en usikkerhet. Da er det alltid en mulighet for at det blir iverksatt tiltak som i ettertid viste seg unødvendig. Alternativet er å unnlate å iverksette tiltak som i ettertid viste seg å være nødvendige. De som er ansvarlige for samfunnssikkerhet må være forberedt på å bli kritisert i ettertid, enten for å ha iverksatt unødvendige tiltak, eller for ikke å ha iverksatt nødvendige tiltak. Men det er liten tvil om at det beste er å feile på den trygge siden.

Risikovarsling er en risikosport

Vi har, både her i landet og i utlandet, sett eksempler på at ansvarlige myndigheter har undervurdert risiko. Ett eksempel er snøskredet på Svalbard i 2015 da to mennesker omkom, og snøskredet fra samme fjell i 2017 som knuste et leilighetsbygg, men uten at noen ble skadet. Begge ganger hadde NVE sagt at det ikke var fare for at et skred ville nå bebyggelsen.

De ansvarlige for skredvarslingen på Svalbard løper neppe samme risiko som ble italienske jordskjelveksperter til del for noen år siden. Før jordskjelvet som ødela den italienske byen L’Aquila i 2009 hadde jordskjelvekspertene sagt at de små rystelsene som ble merket ikke var noe å bry seg om, og at et stort skjelv var usannsynlig. Da skjelvet likevel kom, og 309 mennesker ble drept, ble seks jordskjelveksperter og assisterende direktør i det italienske direktoratet for samfunnssikkerhet stilt for retten og dømt til seks års fengsel for uaktsomt drap. Til slutt ble forskerne riktignok frikjent i en høyere rettsinstans, mens administratoren fikk to års fengsel.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s