Yoga atha! Erfaringer fra en stiv kropp

Yoga-matta er rullet ut og jeg setter meg ned i tilnærmet skredderstilling; jeg skal ikke anstrenge meg for å sitte behagelig. Jeg ser, uten å fokusere blikket, rett fram i rommet foran meg. Huff, jeg har ennå ikke fått ryddet etter utpakkingen av den nye printeren, men ellers er det som vanlig. Med mitt indre blikk ser jeg til venstre mot gangen der det fremdeles er natt, og til høyre der morgenskumringen trenger inn. Jeg ser for meg rommet bak meg og over meg der taklyset ikke er skrudd på. Endelig kjenner jeg på hvordan den stive kroppen min har det i tussmørket. Den vonde skulderen er der fremdeles. Ryggen er nesten rett, men jeg hviler ikke i stillingen der jeg sitter. Jeg sier til meg selv «yoga atha», sanskrit for «nå begynner yoga».

Denne bloggen er skrevet av en yoga-utøver som er stiv i kroppen, som ikke står på hodet og aldri vil kunne sitte i lotus, men som ønsker å dele sine erfaringer med deg som leser dette. Jeg leste Yesudians «Yoga og helse» da jeg var 13-14 år og forsøkte å komme inn i noen av de fullkomne posisjonene som forfatteren var avbildet i. Det var få om noen av dem som jeg klarte uten at det gjorde smertelig vondt. Jeg kunne nok klare foroverbøy, men baksiden av beina skrek av smerte. Etter en stund ga jeg opp.

Så gikk det mange år uten at jeg tenkte mer på det. Året etter at jeg hadde lært acem-meditasjon og deltok på min første ukeretrett, ble jeg tipset om Norsk Yogaskole og begynte på nybegynnerkurset. Dette var mange år før «Yoga-boken : Bevegelse og pust» (https://www.yoga.no/boker/yogaboken/) kom ut. Jeg skrev derfor ned instruksjonen til hver enkelt asana og trente på dem hjemme hver ettermiddag i over en time. Slik holdt jeg på i fire-fem måneder. Så ble jeg lei. Jeg gikk flere kurs, men noen regelmessig utøver ble jeg ikke. Kroppen min var for stiv, jeg klarte så vidt å ta i gulvet når jeg bøyde meg forover, hofter og knær tillot ikke at jeg satt i lotus.

Dette har gjentatt seg gjennom årene. Jeg ville så gjerne få kroppen til å lystre, men den strittet imot. Ambisjonene var det ikke noe å si på, men jeg hadde aldri vært, og kunne aldri bli noe slangemenneske. Men var det virkelig yoga jeg drev med? Var det ikke heller en form for linjegymnastikk? Torbjørn Hobbel tar opp dette spørsmålet i «Stopp tankene! Eller? Mellom Patanjali og moderne psykologi», https://www.yoga.no/hva-yoga/stopp-tankene-eller/

«Kom med den kroppen du har,» oppfordret lederen for Norsk Yoga-skole. Og på en meditasjonsrettrett for noen år siden la jeg alle ambisjoner til side, ble var noe av det som hindret meg i utførelsen og klarte å fortsette å gjøre yoga regelmessig også etter retretten. Fremover vil jeg dele mine erfaringer i Dyade-bloggen. Bruk gjerne kommentarfeltet til å dele også dine erfaringer!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s