Klassereise eller ikke klassereise

Innleggene her på Dyadebloggen om klassereiser og klassekamp traff en streng i meg. Så mye at jeg ikke nøyer meg med en kommentar, men det blir et eget innlegg.

Egentlig burde jeg føle meg hjemme i diskusjonene, reist som jeg har fra å være sønn av en far som slet seg ut på hardt fysisk arbeid på sagbruket, med et lite småbruk som attåtnæreing. Jeg gjorde reisen fra småbruket i Åsmarka (der kjærringa er hest, i følge Prøysen), via fire år i Luftforsvaret, der jeg tok artium på kveldstid ved siden av jobben, fast bestemt som jeg var på å unngå å slite meg ut som min far, og de fleste av mine jevnaldrende som nøyde seg med folkeskolen. Så embetseksamen, som det så fint het den gangen. Noen år som vitenskapelig assistent, studieopphold i USA og jobb som forsker på et av Norges beste forskningsinstitutter.

Jeg burde kjenne meg igjen i det Malin Lenita Vik skriver i Dagbladet. Men det gjør jeg ikke. Jeg kjenner ikke igjen en arbeiderklassebakgrunn blottet for såkalt kultur. Vi hadde riktignok ikke så mye bøker, men det kunne jeg låne på det lille skolebiblioteket. Men vi holdt to aviser, både lokalavisen og en regionavis. Vi bodde i samme huset som mine besteforeldre, og min farfar var i mange år medlem av kommunestyret, ved siden av å være småbruker og skogsarbeider. Far var også aktiv i fagbevegelsen, så lenge helsa holdt.  Ja, vi fulgte faktisk med i hva som skjedde utenfor avkroken der jeg vokste opp. Og som den eneste fra min klasse på folkeskolen gikk jeg videre på realskolen, for så å ta en teknisk utdannelse i Luftforsvaret.

Mitt møte med Blindern var et møte med andre studenter som var interessert i de samme fagene som meg, matematikk og fysikk. Jeg kom dit etter at jeg i to og et halvt år hadde undervist i matematikk og elektronikk ved en militær teknisk skole, det ble egentlig en gradvis overgang. Jeg opplevde det ikke som et møte med en annen kultur, slik Malin Lenita Vik beskriver sitt møte. Riktignok registrerte jeg med en viss forundring at det fantes noen studenter som var mer opptatt av samfunnsspørsmål og politikk enn av å studere, men det var ikke en luksus jeg kunne tillate meg. Jeg kunne ikke bruke mer tid enn nødvendig på å bli ferdig, siden jeg bekostet studiene selv, med oppsparte midler og lån fra Lånekassen.

Det forundret meg at noen var opptatt av arbeiderklassens kår, samtidig som det var opplagt at de selv kom fra en overklasse jeg ikke kjente, og solidariserte seg med en arbeiderklasse de bare hadde et teoretisk kjennskap til. Og det var med en viss forakt jeg registrerte at de tydeligvis ikke tok studiene alvorlig. Enda mindre følte jeg meg hjemme i et typisk borgerlig vestkantmiljø jeg i noen år var en del av, men som jeg egentlig bare følte forakt for.

Det er mulig vi har et klassesamfunn basert på utdanning og kulturkapital, slik Kjetil Rolness beskriver det. Og for den som er født inn i dette øvre sjiktet kan det kanskje oppleves slik. At jeg ikke opplever det samme kan nok skyldes at jeg egentlig aldri har reist fra mine røtter.

Da har jeg mer sansen for det Marit K. Slotnæs skriver:

Å tilhøre arbeiderklassen var, i alle fall for et par-tre generasjoner siden, å tilhøre et organisert fellesskap hvor bøker ble sirkulert, tanker og ideer diskutert. Det Norske Arbeiderpartiet var i mellomkrigstiden en revolusjonær kraft. Einar Gerhardsen avanserte som kjent fra veivesenet til statsministerposten. Fra veiarbeider til statsminister på én generasjon, altså. Da tyskerne kastet ham ut av partikontorene i 1940, var det igjen spaden han grep til for å forsørge familien. Når Gerhardsen – Landsfaderen – ikke skrev noen bok om sin «klassereise», skyldes det antagelig at han ikke oppfattet den som sin egen. Hans reise var ikke personlig, men hele nasjonens. De herskendes tanker er de herskende tanker. Pynt og porno, bingo, solarium og negldesign er ikke det vi først og fremst assosierer med bildene fra familien Gerhardsens leilighet ved Tøyen-parken i Oslo.

Dette er faktisk en arbeiderklasse jeg kjenner igjen. Ikke den teoretiske arbeiderklassen jeg hørte om blant det mindretallet av mine medstudenter på Blindern på 60-tallet som heller ville gå i tog enn å studere, og som i noen tilfeller forsøkte å foreta en klassereise nedover og solidarisere seg med en arbeiderklasse de ikke kjente ved å ta jobb som trikkefører i stedet for å fortsette studiene.

Det er heller min sambygding Alf Prøysen jeg føler mer slektskap med enn den intellektuelle Kjetil Rolness som skriver slik at jeg har vanskelig for å forstå hva han egentlig mener. Og etter hvert som jeg har skrevet dette begynner det å gå opp for meg at jeg kanskje ikke har foretatt noen klassereise. Klassereiser krever mer enn en generasjon.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s