Når virkeligheten ikke er spennende nok

Kon-Tiki under seil. Kilde: Wikipedia Commons

Man skulle tro at seks mann på en flere måneders reise med en balsaflåte surret sammen med tau og påbygd en bambushytte, og som mange forståsegpåere trodde kom til å synke etter et par uker, var spennende nok i seg selv. Og den opprinnelige filmen om Kon-Tiki-ekspedisjonen var da sannelig spennende. Den tekniske kvaliteten var naturlig nok ikke opp til dagens kvalitetskrav, men det er en film jeg fortsatt husker, snart 60 år etter at jeg så den fremvist av Norsk Bygdekino på forsamlingslokalet Åsheim. Den fikk da også Oscar for beste dokumentarfilm.

Men det var ikke spennende nok for de som laget den påkostede spillefilmen om Kon-Tiki som nettopp har hatt première. For å få litt mer «action» fant de det nødvendig å foreta noe som etter manges mening er et karakterdrap på Thor Heyerdahls nestkommanderende, og konstruktøren av flåten, Herman Watzinger.
Jeg har ikke sett filmen, men ut fra beskrivelsen i pressen kan det være forståelig at Watzingers datter føler seg krenket på sin avdøde fars vegne når hennes far fremstilles som en engstelig og forkommen stakkar.

Professor i filmvitenskap Bjørn Sørenssen ved NTNU mener fremstillingen av Watzinger reiser store etiske dilemmaer og sier til VG Nett:

-Fremstillingen er mildt sagt problematisk. At filmskapere tar seg store friheter for å tilpasse virkeligheten til spillefilm er ikke nytt. Men hvis det er så at Watzinger-karakteren i filmen er gjort til en negativ person av underholdningsmessige årsaker, vil dette av mange oppfattes som direkte sjofelt, sier Sørenssen.

Samtidig benekter regissør Joachim Rønning at omskrivingen av rollen til Watzinger henger sammen med at den originale historien var for kjedelig, og manusforfatter Petter Skavlan har forståelse for datterens reaksjon, men visste ikke art hun fantes.

Da kan man jo lure på hvorfor de fant det nødvendig å gjøre dette. Er det et utslag av en generell kultur i media som gjør at man må fremstille hendelser mer dramatiske enn de er? Alle som har førstehånds kjennskap til hendelser som er omtalt, det være seg i aviser eller TV, har sannsynligvis erfart at man ikke alltid kjenner seg igjen. Virkeligheten er åpenbart for kjedelig.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s