Kjemiske stridsmidler – et lynkurs

Nå er det lenge siden bruk av kjemiske stridsmidler har vært framme i nyhetene, og bra er det. Men nå har Syria sørget for at avisene igjen har begynt å skrive om det. Detaljer her er kanskje ikke så viktige, men det er likevel greit å få tingene riktig. Journalistene må kanskje unnskyldes for ikke å vite så svært mye, men det var ikke bedre før.

Jeg minnes en ganske morsom TV-sending fra Irak-krigen, der NRK’s reporter i Kuwait stilte med en gassmaske som han stadig måtte løfte på med en finger for å få puste. Årsaken var at han ikke hadde tatt av lokket som dekket luftinntaket i filteret. Opplæringen hadde kanskje vært litt mangelfull. Dette vakte en viss munterhet blant oss som jobbet med beskyttelse mot kjemiske våpen, og jeg klaret ikke å motstå fristelsen til å sende NRK en e-post og kondolere med deres etter alt å dømme nettopp avdøde medarbeider.
I Israel var det faktisk noen som døde av samme feil, da de tok på seg gassmasker uten å ta av lokket da det gikk alarm om mulig rakettangrep med kjemiske stridsmidler fra Irak. Og da de ikke fikk puste trodde de at de ble utsatt et angrep, og i panikken tok de ikke av seg maska og ble kvalt.
Men tilbake til nyhetene. Man skal kanskje ikke forvente at Aftenpostens korrespondent i Beirut er ekspert på kjemiske våpen. Men uansett er det er en god regel å ikke skrive mer enn du forstår. Da røper du i alle fall ikke din uvitenhet.  Derfor stusset jeg litt da jeg i Aftenposten 25. juli kunne lese:

«…….nerverammende stridsgasser som sennepsgass, cyanid og sarin.»

nerverammende??

Et lynkurs
Kjemiske stridsmidler deles gjerne i tre grupper, og for å ta dem i den rekkefølgen de er nevnt ovenfor.

Hudgasser: Dette er midler som gir brannskadelignende hudskader når du får dem på huden. Sennepsgass er den vanligste av disse. Den er ikke umiddelbart dødelig, men gir store væskefylte blærer på kroppen som er vanskelig å behandle, og kan medføre døden etter noen tid. Den ble brukt i stort omfang under Iran-Irak-krigen, og mange ofre for denne ble sendt til Europa for behandling. Sennepsgass er ikke egentlig en gass, men en væske med kokepunkt på omtrent 200 grader C, og det er kontakt med væskedråper som gir de alvorligste skader.

Blodgasser: Disse hindrer oksygenopptak i kroppen. Den vanligste er hydrogencyanid, ofte bare kalt  cyanid. Dette er den eneste av stridsgassene som rent fysisk er en gass. Hydrogencyanid har et kokepunkt på 25 grader C. Hydrogencyanid er raskt dødelig. Det var det som ble brukt av enkelte amerikanske stater til henrettelser før man fikk over til å injisere gift i kroppen.

Nervegasser: Dette er en gruppe kjemikalier som virker ved å forstyrre overføringen av nervesignaler til kroppen. De gir kramper og andre forstyrrelser og kan medføre døden i løpet av minutter. Det finnes medisiner som reduserer virkningen. Det finnes også medisiner som kan tas profylaktisk. De mest vanlige nervegassene er gitt navnene sarin,  soman, tabun, og VX. Tabun ble utviklet i Tyskland før 2. verdenskrig, men ble aldri brukt da. Nervegassene er væsker med kokepunkt mellom 150 og 300 grader C.

Altså: Av de som var listet opp i Aftenposten er det bare sarin som kan betegnes som «nerverammende». Sennepsgass og hydrogencyanid er ikke det. Og det er bare hydrogencyanid som rent fysisk kan kalles gass. At man også ellers snakker om stridsgasser har historiske årsaker som strekker seg tilbake til første verdenskrig. Den første stridsgassen som der ble tatt i bruk var klor, og det er en gass.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s