Kunnskapens glede og forbannelse

Higgs Boson walks into a church.
The priest says, «I’m sorry but we don’t recognize your existence.»
The boson replies, «Well, you can’t have mass without me.»
(The Daily Beast)

Da menneskene for omtrent 40 000 år siden streifet rundt på savannen i Afrika var livet strevsomt og farlig, men likevel enkelt:

1. Bli født
2. Bli foret til du har lært å sanke mat selv
4. Unngå å sulte i hjel eller bli spist av rovdyr
5. Parre seg
6. Få avkom
7. Beskytte avkommet til det klarer seg selv
8. Dø

Men så spiste menneskene av kunnskapens tre og de likte smaken. De var ikke lenger fornøyd med bare å holde seg i live lenge nok til å reprodusere. De kunne nøyd seg med den kunnskapen de hadde om naturen de levde i og som var det de trengte for å klare seg. I stedet begynte de å lure på hvordan verden hang sammen, og hva som var meningen med livet. Dette var en tabbe. Kunnskap er avhengighetsskapende.

Tilværelsens mysterium
For å forstå himmelen og jorden og livet og døden oppfant menneskene religionene. Da ble det en slags orden. Men de forskjellige stammen oppfant hver sin religion, så det ble stridigheter og religionskriger. Alle voktet på sin trosbaserte kunnskap, for kunnskap er makt. Den som forfektet annen kunnskap risikerte å havne på bålet eller det som verre var.

Men noen forsøkte å forstå hva jorden og himmelen var laget av, uten å blande inn alt for mange guder. Aristoteles mente at alle ting er bygd opp av vann, luft, ild og jord, og dette var et populært syn som holdt seg lenge. Men allerede filosofen Leukippos mente at det bare finnes atomer og tomrom. Atomer er små biter av materie som er usynelig for mennesker. Atomene er stabile, uforanderlige og har ulike geometriske former og er i konstant bevegelse. (atom, ατομος, betyr udelelig)

Materie er atomer
Atomlæren ble først gjenopplivet av John Dalton i 1803, og det var begynnelsen på den moderne forståelsen av materien. Og lenge var dette greit. Det forklarte mange ting. Men etter hvert oppdaget man at atomer ikke var udelelige. De hadde en elektrisk ladet kjerne, og en motsatt elektrisk ladet sky av elektroner som snurret rundt utenfor. Det måtte til, for noe måtte holde ladningene fra hverandre så de ikke smeltet sammen. Men i følge vel etablert elektromagnetisk teori skulle de da raskt miste energi i form av elektromagnetisk stråling. Så for å løse dette problemet postulerte dansken Niel Bohr at et atom kunne eksistere i bestemte stabile tilstander uten å miste energi. Dette var et viktig bidrag til kvantefysikken, som igjen la grunnlaget for mye av den teknologiske utviklingen vi har sett de siste hundre år.

Atomene besto nå av en kjerne og en elektronsky, og nå burde fysikerne være fornøyd. Men kunnskapstrangen var minst like sterk som en heroinists avhengighet. Så man fortsatte å finne ut mer. Atomkjernen kunne faktisk deles opp mer, i protoner og nøytroner. Men det var ikke nok. For så begynte man å lure på hva som holdt disse sammen. Og så ble det oppdaget den ene partikkelen etter den andre som var limet som holdt dem sammen. Og det var system i galskapen. Og partiklene ble funnet, den ene etter den andre. Men det manglet en partikkel for at systemet skulle være komplett. Denne er kalt Higgs boson etter Peter Higgs som beregnet hvilke egenskaper denne måtte ha. (Et boson er en felles betegnelse på alle elemetærpartikler som har heltallig spinn. Den andre gruppen elementærpartikeler kalles fermion, og har halvtallig spinn).

Higgs partikkel binder sammen
Higgs-partikkelen er helt nødvendig for å holde alle andre elementærpartikler sammen, og for at materien skal ha masse. Med andre ord, hvis den ikke eksisterer, eksisterer ikke vi heller. Ikke overraskende at noen da henter uttrykk fra religionen og kaller den Guds partikkel. Og det har vært så viktig å finne denne at det ble sprengt ut en 27 km lang sirkulær tunnel under grensa mellom Sveits og Frankrike for å bygge verdens største partikkelakselerator, kalt Large Hadron Collider (LHC). Der kan en skur av protoner, som er kjernen i et hydrogenatom, akselereres til nesten lyshastigheten, for så å frontkollidere med en møtende protonskur. Og hensikten er nettopp å finne Higgs-partikkelen. Partikkelen kan ikke observeres direkte, den deler seg raskt i andre partikler, men disse partiklene kan observeres og måles. Og det er nettopp det som har skjedd. Man er nå nesten sikre på at partikkelen er funnet, så nå kan vi slappe av. Vi eksisterer.

Hva dette vil bety er umulig å si. Rent vitenskapelig betyr det en bekreftelse på hvordan man antar at materien er sammensatt. Den praktiske betydningen får vi kanskje se om 50 år. Foreløpig er det kanskje den tekniske utviklingen som har vært nødvendig for å kunne bygge LHC som er viktigst. Det er et enormt arbeid som ikke har vært uten utfordringer.

Se en kort forklaring på Higgs partikkel her:

3 thoughts on “Kunnskapens glede og forbannelse

  1. Nesten så man blir fristet til å sitere fra et skuespill: ….lag på lag, kommer da ikke kjernen for en dag? Eller har den det nå? Kjernen? Godt og morsomt forklart. Men allikevel gikk det nesten over min forstand og over i prestens mage….. for å komme tilbake der du innledet.

  2. Det er nettopp det som er kunnskapens forbannelse. For hvert lag som skrelles av finner man bare at at det er enda mer man ikke vet. På slutten av 1800-tallet begynte noen fysikere å føle seg litt triste, for nå hadde man oppdaget alt som var å oppdage. Nå var det ikke noe mer å oppdage – sa de.

    For meg som praktiserer Acem-meditasjon er det naturlig å trekke en parallell her. Forskning, uansett fagområde, er en prosess hvor du ikke vet hva du finner bak neste sving. Forskning, i den betydningen jeg mener med det, er å produsere kunnskap og være åpen for det uventede. Hvis du har bestemt deg for å «bevise» ett eller annet og bare ser etter det kan det være nyttig rent praktisk, men hvis du bare ser etter det du venter å finne, finner du ikke ny kunnskap. Som jeg av og til har sagt til kolleger: Det er de «mislykkede» eksperimentene som som er vellykket, for de har du lært noe nytt av. Et eksperiment som gir det forventede resultatet bekrefter bare det du visste fra før.

    På samme måten er Acem-meditasjon praktisert med ledighet også en prosess hvor du ikke helt vet hva som kommer i neste meditasjon. Det er det som gir bearbeidelse på sikt. Å forsøke å styre meditasjonen for å oppnå noe bestemt eller unngå noe bestemt begrenser utbyttet og skaper ikke bearbeidelse.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s