Fedmefellen

90 000 nordmenn er kvalifisert for en fedmeoperasjon. Det var den sjokkerende nyheten jeg hørte på «Debatten» på NRK1 torsdag 23. februar. Og i mange andre land er det enda verre. Det er ikke overraskende at slanking er blitt en lønnsom storindustri. Både selgere av slankekurer, diverse remedier som kaffe som virker slankende, bøker om slanking og løssalgsaviser tjener godt på dette. Det er et takknemlig forretningsområde, kundene kommer tilbake. Noen fordi de gikk ned i vekt da de prøvde slankekur A eller remedie B, men så kom vekta kom tilbake.  Da prøver de slankekur A på nytt, for den virket jo, eller de skifter til slankekur C siden A ikke virket så bra, eller de prøver remedie D, som på mirakuløst vis skal forbrenne fettet.

Overekta kommer tilbake
Felles er at all forskning viser at, uansett kur, så kommer som regel vekta tilbake etter et år eller to, Så er de på’n igjen. En av de som hadde lagt merke til dette var den australske legen Joseph Proietto ved University of Melbourne, som i 15 år har hjulpet folk med å miste vekt. Og han la merke til at selv om hans pasienter var svært motiverte, og gikk ned i vekt når de fulgte hans program, begynte vekta nesten uten unntak å krype oppover igjen, og etter noen måneder eller år var den tilbake til den opprinnelige.

Og som den forskeren han er, ville han finne ut hvordan dette kan ha seg. Han fikk tak i 50 fete men og kvinner, som var villige til å være med på eksperimentet. De hadde en gjennomsnittlig KMI på 34 (grensen for fedme går ved 28). Ingen hadde kroniske sykdommer eller brukte medisiner som kunne påvirke apetitten. Før forsøket startet ble nivået av en rekke hormoner som man visste hadde med regulering av apetitten å gjøre undersøkt. Så ble de satt på en streng slankekur i ti uker, dagsrasjonen var 500 – 550 kcal. Noen hoppet av underveis, men etter ti uker var det igjen 34 personer. Nye målinger viste at hos disse hadde det inntrådt en rekke forandringer i nivået av hormoner som regulerer appetitt og forbrenning – forandringer som tilsa økt apetitt og og redusert forbrenning.

Personene ble så fulgt opp over ett år, med rådgivning både ved besøk på sykehuset og over telefonen for hvordan de skulle holde den nye vekta. Samtidig ble hormonnivåene målt jevnlig.

Målingene viste var at hormonnivåene ikke gikk tilbake til nivået før slankekuren. Og vekta økte sakte men sikkert. I gjennomsnitt hadde de lagt på seg 5 kg i løpet av året, til tross for forsøkene på å holde vekta.

Vektnedgang er alarmerende for kroppen
Konklusjonen på dette var at en slik vektnedgang de hadde vært gjennom bringer kroppen i en alarmtilstand, der den for enhver pris prøver å gjenopprette vekta. For en utmagret person i omgivelser med matmangel er dette nødvendig for overlevelse. Men for en moderne person omgitt av mat på alle kanter gjør det det vanskelig å opprettholde en oppnådd vektreduksjon. Dette er nok en arv fra den gang våre forfedre streifet rundt på savannen i Afrika og bokstavelig talt levde fra hånd til munn, Da var det de som hadde størst evne til å lagre mat i form av kroppsfett som hadde størst sjanse til å overleve og bringe sine gener videre. Undersøkelsen er publisert i New England Journal of Medicine. Denne, og andre undersøkelser, tyder på at mennesket har en genetisk disposisjon for å lagre kroppsfett for å klare å overleve i, bokstavelig talt, magre tider.

Forebygging bedre enn behandling
For å komme tilbake til starten her – debatten på NRK 23 februar. Utgangspunktet her var en diskusjon om fedmeoperasjoner hos ungdom. Her var det alminnelig enighet om at forebygging er bedre enn behandling. Og den undersøkelsen som er omtalt ovenfor underbygger dette synspunktet. Har man først blitt overvektig, er det vanskelig å komme tilbake til normalvekt og holde på den nye vekta. Noen klarer det, men det krever stor viljestyrke og påpasselighet. New York Times har en artikkel som tar opp dette, og som også omtaler den undersøkelsen som er beskrevet ovenfor.

Hvorfor vektkontroll?
Det første spørsmålet her er om det er nødvendig med vektkontroll. Noen mennesker synes det er helt OK å veie litt for mye, og føler seg provosert av at andre kommer med råd om livsstil. Det kan så være, men det er en sterk sammenheng mellom overvekt og sykdommer og plager som diabetes 2, hjertesykdommer, høyt blodtrykk, vonde knær og hofter. I tillegg til disse plagene, er det. i alle fall blant unge mennesker, problemer som at de blir mobbet for sin overvekt, og som 19 år gamle Camilla fortalte på TV, var dette slik at hun helt isolerte seg. Hun fikk et helt annet liv etter at hun ble fedmeoperert. Men fedmeoperasjoner må være en nødløsning når liv og helse står på spill. Det må finnes løsninger, slik at helsevesenet kan bruke sine knappe ressurser på annet enn å reparere skader som det er mulig å forebygge.

Da jeg gikk på skolen ble vi veid hvert år. Men den gangen var hensikten å oppdage de som var undervektige. Jeg vet ikke når det ble slutt på denne praksisen, men det snakkes nå om å ta den opp igjen, men nå i den hensikt å fange opp barn som er i ferd med å utvikle overvekt. Det er klart at i utgangspunktet er det foreldrene som har ansvaret for sine barns liv og helse. Men noen klarer ikke en gang å ta ansvar for sin egen helse, og trenger hjelp for å ta ansvar for sine barn. Her er det tydeligvis en diskusjon på gang, og både helsevesenet og skolene må komme på banen. Et lite skritt på veien er forslaget som SV og FrP for en gangs skyld er enige om – å innføre en time kroppsøving daglig. Men det trengs nok kraftigere lut enn dette.

9 thoughts on “Fedmefellen

  1. Første jeg tenker når jeg leser om Joseph Proiettos undersøkelse er at kalorimengden de ble satt på. ca 500kcal, er svært lite. Spesielt med tanke på at dette er mennesker som allerede spiser vesentlig mer enn snittet,ca 2500 kcal for menn og 2000 for kvinner. Lurer på om hormonendringene hadde vært mindre om man hadde brukt lengre tid og mindre utsulting? Har lest at man kan unngå «sparebluss», som ikke er helt det samme, ved å slanke seg saktere.

    Når det gjelder foreldres rolle i dette, som etter min mening ikke kan undervurderes, så må de ta mer ansvar. Jeg har selv en sønn som er snart ferdig med barneskolen, han er 13 år, og mange av hans klassekamerater blir kjørt den halve kilometeren til skolen i et lite trafikert nabolag. Absurd. Når det gjelder kosthold så tror jeg noe kan forklares med stress, men også at det er satt seg en kultur der det å skjemme bort barn, det å gi de det de vil ha til enhver tid, spiller inn. Da slipper foreldre i like stor grad å kjenne på skyldfølelse eller utilstrekkelighet imotsetning til når de møter sterke viljer, tårer og sure miner når de ikke får pannekaker med syltetøy til middag 3. dagen på rad, for å sette det på spissen.

  2. Jeg er helt enig med deg på det første punktet. Ikke bare var slankekuren ekstrem, men, som forskerne selv peker på, antallet deltagere var lite. Men undersøkelsen indikerer en mulig årsakssammenheng, og bør gi grunnlag for en større undersøkelse over lengre tid med lavere kaloribegrensning.

    Når det gjelder det andre punktet er det jo nettopp kommet fram i nyhetene at dagens 15-åringer er mindre fysisk aktive enn dagens pensjonister. Og når det gjelder å kjøre barna til skolen kan jeg ikke la være å tenke på min egen oppvekst i ei lita bygd på 40-0g 50-tallet. Det var uaktuelt å kjøre barn til skolen, det var nesten ingen som hadde biler.
    Jeg var heldig, hadde bare en km å gå. Men det var noen som hadde 6-7 km – hvis de tok snarveien gjennom skogen. Vinterstid bodde riktignok de minste hos kjente som bodde mer sentralt til, og de eldre ble fulgt av faren sin et stykke på vei, der han tråkket opp skispor i løssnøen med ei fjøslykt for å finne veien. Men det ble folk av dem også. En av dem endte opp som kultursjef på Hamar.

  3. Jeg så et tragisk TV program om en jente i 10-årsalderen som var så overvektig at hun ble mobbet og ikke hadde noen venner. Årsaken til fedmen var at hun hadde to sterkt overvektige foreldre som også var helt uinteresserte i å skifte livsstil – i løpet av programmet ble det forsøkt både med positiv oppmuntring fra gode forbilder og dessuten var det en dietetiker med i programmet som mistet besinnelsen til slutt og ble rasende på foreldrene. Men det hjalp ikke det heller.

    Hvordan man skal klare å hjelpe sånne barn er et vanskelig men viktig spørsmål. For datteren bygger seg jo også opp et livsvarig helseproblem ikke bare gjennom vekten men like mye ved at hun læres opp til et uhensiktsmessig forhold til mat. Og man kan ikke forvente at datteren selv klarer å gjøre noe med det – og venter man til hun blir 18 er nok mye for sent allerede.

  4. Det er jo nokså opplagt at man ikke kan vente at barn på egen hånd skal klare den livsstilforandringen som er det eneste som hjelper varig mot overvekt. Og en ting er at foreldre, som du uttrykker det, graver sin grav med tennene. Men det som er enda alvorligere er at de også begynner å spa opp en for tidlig grav til sine barn.

    Men så er jo spørsmålet om man kan nekte noen å skade seg selv, enten det nå er med overspising, alkohol, røyking eller rett og slett fysisk inaktivitet. Og her har vel flere enn jeg erfart at hvis man prøver å gi andre råd om hvordan det kan være fornuftig å innrette livet, kan det vekke aggresjon og beskyldninger om å være formynder. Og man kan jo ikke rent juridisk nekte noen å skade seg selv, så lenge det ikke går direkte ut over andre. At det påfører samfunnet utgifter og ulemper er ikke nok. Det eneste man kunne tenke seg er hvis dette skader andre, for eksempel ens barn i en slik grad at det blir barnemishandling. Men hvis det gjelder det rent konkrete, at barna blir kraftig overvektige, skal det vel mye til for at barnevernet definerer det som barnemishandling og griper inn.

  5. Har du noen forslag? Jeg synes den studien du lenker til viser en farbar vei. Men det forutsetter jo at hele familien innser at de har et problem, og at de ønsker å gjøre noe med det.

  6. Det var flere idag med meninger om dette:
    http://www.dagbladet.no/2012/08/31/kultur/debatt/kronikk/barn/fedme/23199623/

    Et viktig poeng denne artikkelen tar opp er at fedme ikke ses på som et alvorlig nok problem til at folk blir fanget opp og sendt for å få hjelp hvis de vil ha den. Men fedme er jo et synlig problem – så problemet her er ikke at ingen vet om problemet.

    Det er nokså unorsk å sende barn på internatskole, men jeg tror at det er mulig i utlandet å sende ihvertfall tenåringer bort for å gå på skole hvor de fokuserer på kosthold, trening og økt selvforståelse/selvrespekt. Da settes de i stand til å kunne passe på seg selv.

  7. Jeg burde kanske også si at jeg tror disse skolene er et tilbud og ikke en form for tvang. Men da finnes det ihvertfall en ekstra mulighet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s