Hvorfor vil ikke amerikanerne ha et offentlig helsevesen?

Og hvorfor er de mer opptatt av å diskutere penger og økonomi enn noe annet folkeslag?
Og hvorfor er de alltid så høflige mot fremmede?
Og hvorfor skjedde den globale finanskrisa?

Noen svar på disse og andre spørsmål om amerikanske forhold, som ofte forundrer ikke bare nordmenn, men europeere over alt,  finner du i boken «Forandring og frykt – Barack Obamas USA». Den er skrevet av Tove Bjørgaas, som var USA-korresondent for NRK fra 2006 til 2010 Hun kjenner USA godt, ikke bare for sitt virke som journalist i fem år, men fra hun som 16-åring dro som utvekslingsstudent fra Svolvær for å bo hos familien Pratt i Cleveland, til hun senere tok en mastergrad i internasjonal økonomi ved John Hopkins University, til hun var USA-korrespondent for NRK i fem år, og til hun nå har bosatt seg i Washington DC med samboer og sønn.

Boken, som kom ut på Cappelen Damm høsten 2011, starter med et personlig møte med en av de millioner av amerikanere som trodde de ville få oppfylt drømmen om rikdom og eget hus i forstaden da de ble oppsøkt av en låneselger som tilbød huslån i millionklassen hvis de hadde en egenkapital på én dollar, hvorpå långiverne satte sammen lånene til kompliserte finansinstrumenter som ingen forsto hva var, og solgte disse til japanske investorer og norske småkommuner som var like store økonomiske analfabeter som amerikanske huskjøpere som tok opp lån de ikke hadde mulighet til å betjene.

Så tar boken oss med på et møte med bølgen av frivillige som med  begeistring og håp om forandring brakte Barack Obama til det hvite hus, og om den frykten dette skapte hos andre som så tradisjonelle amerikanske verdier truet av forandringen som kunne bli følgen av å få en så uvanlig politiker som landets leder.

Bjørgaas tar oss så med på en reise gjennom landet etter Obamas valgseier, og det håpet som svant etter hvert som den økonomiske krisen vokste uten at det nye styret klarte å demme opp for dette, og hvor mange føler de tradisjonelle – og ikke minst kristne – verdiene truet. Samtidig er USA en nasjon i forandring. Fra å være et land som ble bygd opp av europeiske innvandrere og derfor hovedsakelig befolket av hvite, viser folketellingen nå at de hvite vil være i mindretall i 2042. Studerer du ansiktene rundt deg på Times Square i New York er dette tydelig, og da vi kjørte rundt i California for fire år siden snakket vi om at det kunne være like nyttig å kunne spansk som engelsk. Offentlige skilter og skjemaer er nå gjerne tospråklige.

Til slutt skriver hun om kunsten å være amerikaner – hva som er typisk i mulighetenes land hvor den amerikanske drømmen om at alle kan skape sin egen lykke fremdeles lever.

Tove Bjørgaas skriver levende og presenterer mye fakta gjennom å la oss møte mennesker hun selv har møtt. Derfor blir boken aldri kjedelig, selv om det tar mer enn en kveldsstund å komme gjennom den – i alle fall hvis du skal fordøye den kunnskapen som finnes der. Og den er i høyeste grad aktuell lesning for alle som er interessert i amerikanske forhold, ikke minst med tanke på det kommende presidentvalget.

Blir Obama gjenvalgt?
Det er ikke mulig å skrive en bok om Obamas USA uten å komme inn på dette temaet. Bjørgaas skriver at at det slett ikke er opplagt at Obama blir gjenvalgt for en andre periode, slik de fleste amerikanske presidenter er blitt. Det er flere forhold her. Obama har nok ikke levert slik hans støttespillere ventet. Dels skyldes dette at han raskt mistet flertallet i Kongressen, og heller ikke klarte utnytte det flertallet han hadde i begynnelsen av sin presidentperiode. Han har ikke en gang klart å få stengt fengselet på Guantanamo, som i valgkampen var hans første prioritet. Det demokratiske partiet har heller ikke klart å ta vare på den store skaren av frivillige valgkampmedarbeidere som bidro til seieren, og mange unge er nok skuffet over at han ikke har fått bukt med arbeidsledigheten, som  rammer dem i enda større grad enn andre. Samtidig viser meningsmålingene at Obama fremdeles har større støtte i befolkningen enn mange av hans forgjengere i lignende situasjoner har hatt. Og mange velgergrupper er usikre. Latinamerikanerne, som, er en stadig økende gruppe, er tradisjonelt konservative og religiøse, og har tradisjonelt stemt republikansk. Men flere republikanske politikere kan ha lagt seg ut med disse velgerne med sin iver etter å bygge piggtrådgjerder og vakttårn langs grensa mot Mexico for å hindre ulovlige immigranter fra Latin-Amerika. Det er mange usikre faktorer her, USA er et samfunn i forandring.

Tove Bjørgaas var en av foredragsholderne på et 40 års jubileumsmøte i Fulbright Alumni Association of Norway, og hennes tema var nettopp det forestående presidentvalget. Her sa hun at Obanma fortsatt kunne ha håp om å vinne, men da må han bli tydeligere, og valgkampen kommer til å hande om økonomi og frykt for forandring, og mistillit til de føderale myndighetene. I en artikkel i jubileumsboken til Fulbrightforeningen sammenfatter forøvrig Bjørgaas noen av hovedpunktene i sin bok, med hovedvekt på kapitalismen og drømmen om det frie marked.

Kommer Michelle Obama til å dyrke sine økologiske grønnsaker her også i 2013? (Foto: Odd Busmundrud)

Religiøse spørsmål er viktige

Foto: Odd Busmundrud

Religion er viktigere for mange amerikanere enn mange av oss er klar over, og spiller en stor rolle i amerikansk politikk. Det ser vi nå i den republikanske nominasjonsprosessen, der kristenfundamentalisten Rick Santorum er kommet som et skudd fra det ukjente og nå puster den liberale kandidaten Mitt Romney i nakken. 

Jeg forsto viktigheten først da jeg for mange år siden besøkte min mors fetter som var prest i «The Kviteseid Lutheran Church» i Milan, Minnesota. Jeg var den gangen fulbrightstipendiat i Milwaukee i Wisconsin, og noe av det første min slektning presten spurte meg om var om jeg hadde funnet meg noen menighet å slutte meg til der. Og etter gudstjenesten, som ble besøkt av alle i bygda bortsett fra de som gikk til den lille metodistkirken, ble jeg bedt om å holde søndagsskole. Jeg klarte heldigvis å ro meg ut av det, det ville blitt en katastrofe, selv om jeg som barn fikk stjerner i boka for flittig oppmøte på søndagsskolen.

8 thoughts on “Hvorfor vil ikke amerikanerne ha et offentlig helsevesen?

  1. Boka høres ut til ikke å være noe annet enn et uttrykk for sosialdemokraters fordommer.

    Det forhold at det er en stor splittelse mellom det amerikanske folk og den politiske eliten når det gjelder fiskal konservatisme, det er jo riktignok noe alle alle gode statsbetalte etatister og sosialdemokrater kunne gråte over. Og folkelige opprør mot en forandring som består i fortsatt underskuddsbudsjettering, stimulansepakker og ekstrem ekspansjon av kreditt og statlig gjeld og forpliktelser, det må frykt for forandring. Noen rasjonell frykt for nasjonal gjeldskrise og denslags kan det jo ikke være, eller hva? Og er virkelig all forandring til det bedre når man ser at den forandring Obama har gjort er mer av den politikken Bush har stått for, slik at forholdene er verre når det gjelder underskudd, gjeld og forringelse av verdien av vanlige folks penger?

  2. Jeg leser nå boka som en beskrivelse av amerikanske forhold, uten å skjele til bestemte politiske oppfatninger. Siden det er økonomi du kommenterer på, vil jeg anbefale at du leser den artikkelen i Fulbrightforeningens jubileumsbok jeg lenker til. Det er selvfølgelig mulig at den også kan oppfattes som sosialdemikratiske fordommer hvis det er det man leter etter, men det er nå ikke slik jeg leser den.

    Riktignok nevner hun sosialdemokratisk tenkning i siste avsnitt, men jeg kan ikke se at det er et uttrykk for sosialdemokratiske fordommer når hun skriver:

    «Litt mer sosialdemokratisk økonomisk tenkning ville gjøre livet lettere for mange amerikanere. Men offen­tlig sektor kan på ingen måte redde den amerikanske økonomiens posisjon i verden. Det er det bare entreprenørånden og optimismen til amerikanerne som kan. Amerikanere som stadig har muligheten til det må derfor redde seg selv ved å gjøre nettopp det deres hardkokte landsmann Al Capone i sin tid fore­slo: De må gripe kapitalismens muligheter med begge hender og forsøke å holde blikket festet til den amerikanske drømmen. Litt drahjelp fra staten til å komme over kneika ville imidlertid hjelpe mange.»
    Her legger hun jo nettopp vekt på å gripe kapitalismens muligheter.

  3. Det er pussig hvordan slike som torquewille alltid dukker opp i nettdebatter og med sin anonymitet, fordommer og plattheter forflater enhver seriøs form for tenkning rundt kompliserte fenomen

  4. Det har vel en mentalhygienisk effekt for vedkommende å ytre seg på denne måten. Dessverre ødelegger det for enhver saklig debatt. Dessuten er det vanlig at slike debattanter benytter anledningen til å fremme sine egne agendaer selv om de er irrelevante i forhold til temaet blogginnlegget tar opp.

    Svarer man får bare vedkommende mer ammunisjon til å vri og vrenge på det jeg skriver, som jeg har sett gjentatte eksempler på fra den mest ivrige debattanten her. Og når jeg etter å ha forsøkt å få vedkommende til å holde seg til temaet og være litt saklig, for så å innse at det er bortkastet tid å fortsette diskusjonen, får jeg følgende salver:

    «Det er klart Odd irriterer seg, Han sitter målbundet og ute av stand til å svare på enkle spørsmål. Skulle han svare ærlig, hadde han fremstått som nyansert. Gud forby. Nei, heller være enøyd og selvtilfreds.

    Odd syter og klager over at han ikke får bestemme “premissene”.»
    Det som er litt spesielt i dette tilfellet er at jeg kjenner vedkommende, og det gjør også flere andre som er involvert i Dyadebloggen, selv om han i kommentarfeltet opptrer med et fantasinavn. Dessverre dreper dette seriøse diskusjoner om de temaene som tas opp, men jeg er full av beundring for de som faktisk forsøker å diskutere seriøst med vedkommende også etter at jeg har gitt opp.

  5. Det er synd at slike som torquewille og P-mann ved å skjule seg bak en anonym fasade ukritisk kan tømme seg for grums som de ellers kanskje ikke greier å forholde seg til. Det reduserer verdien av Dyadebloggen. Dyadebloggen burde vurdere å kreve fullt navn på debattantene så ville man kanskje øve en viss grad av selvsensur. Jeg tror de fleste er intelligente nok til å skamme seg over slikt ukritisk ordgyteri hvis leserne får vite hvor det kommer fra.

  6. Jeg har faktisk en viss forståelse for hvorfor P-mann ikke ønsker å fremstå med fullt navn dersom han virkelig mener alle de tingene han driver og sier. Men som jeg har prøvd å belyse også sånn at P-mann skjønner det selv så har måten han velger å argumentere på konsekvenser for hvordan han blir bemøtt. Jeg kom ikke så langt med å belyse at det også er viktig å vurdere hvilke informasjonskilder som er gode og dårlige, hvilke kriterier for dette som er kjent, og at man bør henvise til kilder for at alle som følger debatten skal kunne ha mulighet til selv å vurdere kvaliteten i dem.

    Lurer på om det er noen generasjonsforskjeller ute og går i dette spørsmålet ellers – ihvertfall forskjeller i bloggosfære-erfaring.

  7. P-mann er over 40, så det er vel ikke så stor generasjonsforskjell ute og går. Men det er mulig han ferdes på andre internettsteder hvor alminnelig folkeskikk er mer fraværende enn i det virkelige liv.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s