Satellitter og statistikk

UARS. Kilde: NASA

Realfag er av og til vanskelig for journalister. Ikke minst gjelder det statistikk. Det er tross alt et eget universitets-studium, men journalister fristes ofte til å tro at de forstår det. Så forsøker de å forenkle det, og da kan det gå galt.

I forbindelse med at «Upper Atmosphere Research Satellite» (UARS) nå har falt tilbake til jorden, forsøker avisene å skrive om det med vekslende hell. Dagbladet har tydeligvist lest NASA’s risikovurdering i forbindelse med satellittstyrten, og forsøkt å tolke det på en måte som røper at journalistens forståelse av statistikk er slik at han med fordel kunne utelatt punktet. Dagbladet skriver:

Sjansene for at et menneske et sted på jorda blir truffet av satellittrester er rundt én til 3200

 Når sjansen for at et menneske et sted på jorda blir truffet av sattelittrester er én til 3200 kan jeg vanskelig forstå annet enn at man mener at av 3200 mennesker blir gjennomsnittlig ett menneske truffet. Det burde bli litt av en massaker. Det som står i NASA’s risikoanalyse er imidlertid:

Estimated human casualty risk (updated to 2011): ~ 1 in 3200.

Dette betyr ikke at risikoen for at et menneske skal bli truffet er 1:3200. Det betyr at risikoen for at en del av satellitten skal treffe ett menneske er 1:3200. Og dette betyr igjen at hvis 3200 slike satellitter styrter vil det være 50% sannsynlighet for at ett menneske bli truffet. Journalister som ikke forstår det de skriver om kunne med fordel la være å forsøke å tolke det de ikke forestår. VG Nett skal ha ros for at de i denne saken holder seg til fakta.

4 thoughts on “Satellitter og statistikk

  1. Takk, for oppklaring. Jeg syntes sjansene var vel store for at et menneske ville ende opp med å få rester av satelitten i hue. Særlig med så mye av jorden som havflate, men jeg antok at de hadde tatt sjansetallene fra sikre risikokilder.

  2. Sjansetallene var fra en sikker kilde, nemlig NASA. Problemet var at Dagbladjournalisten forsøkte å forklare det for sine lesere uten å forstå det han prøvde å forklare. Selv prosentregning kan være vanskelig. Sprøytvarsleren (sproyt.com), som skrives av en kjemiprofessor ved NTNU, har en del herlige eksempler, Ett av dem fra nettopp Dagbladet har han her:

    http://28815.vgb.no/2010/02/01/ikke-alltid-lett-a-lese-sine-egne-tall/ , hvor han konkluderer med at «Jeg heller derfor til den alternative forklaringen: Det står så dårlig til med Dagbladet at ikke en gang dets egne journalister gidder lese de tallene de offentliggjør. Heller ikke redaksjonen eller desksjefen gidder.»

  3. Interessant link i kommentaren din som jo nettopp understreker poenget ditt med at journalistene feiltolker resultater. Egentlig er vel dette ganske alvorlig?

  4. Det understreker i alle fall at man skal være skeptisk til det man leser i avisene, eller for den saks skyld ser på TV eller hører i radioen. Eller som en bekjent av meg med medieerfaring selv sa: «Hvis du har lest avisenes fremstilling av noen saker du har førstehånds kjennskap til, vil du lett få inntrykk av at alt som står i avisene er løgn.»

    Og det er derfor ikke så få forskere skyr journalister som pesten etter at de har latt seg intervjue et par ganger og så lest resultatet i avisa etterpå. Og det alvolige med det er at da snakker journalistene med noen få synsere som er villige til å utale seg, også om ting som kanskje ligger utenfor deres fagområde.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s