Ytringsfrihet og ytringsansvar

Etter 22.07.2011 er det blitt debatt om anonyme ytringer på nettet. Skal alle få lov til å skrive hva de vil, og skal de få lov til å gjøre dette anonymt? Kristin Halvorsen har gått i bresjen for å forbedre debattklimaet på nettet. Og VG Nett har innført følgende regler for nettdebatt:

….Vi krever fullt navn — da er det mer interessant for andre å lese det du skriver. Vi vil ikke ha trakassering, trusler eller hatske meldinger på VG Nett. Falske profiler blir utestengt. Hold en saklig og respektfull tone, husk at mange leser det du skriver….

Dagsavisen har innført et nytt nettforum, nyemeninger.no hvor det også kreves registrering og fullt navn på alle som ønsker å være med.

Ytringsfriheten er nedfelt i Grunnlovens §100 hvor det blant annet heter:

Ytringsfrihed bør finde Sted
………..
Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte. Der kan kun sættes slige klarlig definerede Grændser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser.
…………
Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale.

Det er altså en grunnlovsfestet rett til «Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand». Dette er en rett til også å si eller skrive dumme ting.

Samtidig påligger det «Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale».

Det som er interessant i forbindelse med diskusjonen om det skal benyttes fullt navn i offentlige ytringer er om det er mulig å få en «aaben og oplyst samtale» når man ikke vet hvem man samtaler med. For min del blir det umulig å samtale med noen som skjuler seg bak et fantasinavn.

Derfor mener jeg at i en offentlig debatt er det helt nødvendig å kreve at man opererer under fullt navn, og at den som legger til rette for offentlige debatter, for eksempel i nettaviser, må kunne kreve en registrering som gjør at man vet hvem som står bak de ytringer som der finner sted. Forhåpentligvis vil dette også føre til at nettdebattene blir mer preget av alminnelig folkeskikk.

Ytringsfrihet innebærer ytringsansvar
Jeg ser av avisinnlegg  at noen nå skal ha blitt engstelige for å si offentlig hva de mener og klager over at det ikke er toleranse for alle slags ytringer Det må være klart at den som velger å ytre seg offentlig også har et ansvar for sine ytringer, og må stå ved det som er ytret. Eller, dersom reaksjonene på ytringene blir sterkt negative, gjøre som enkelte politikere har gjort i det siste: Legge seg flate og si at det var egentlig ikke dette jeg mente. Det er nettopp mangelen på reaksjoner som gjør at grumsete holdninger får lov til å bre seg. Å skjule seg bak anonymitet blir rett og slett feigt, for da slipper man å få reaksjoner på de meningene man ytrer. Og får man ikke reaksjoner kan man lett tro at man har flere meningsfeller enn det som er tilfelle.

Den som er for feig til å stå ved det man mener får nøye seg med å skrible på nærmeste dovegg. Eller følge Fjordmans eksempel og skaffe seg en egen blogg hvor man kan være anonym. At grumsete holdninger lever sitt liv på nettsteder hvor det ikke er rom for avvikende meninger, og hvor sannsynligvis ingen andre enn de som er enige gidder kommentere er noe vi bare må leve med.

I den offentlige debatten må det være lov å ha alle slags meninger, men offentligheten har et krav på å få vite hvem som står bak, og ytreren må tåle at de blir debattert.

11 thoughts on “Ytringsfrihet og ytringsansvar

  1. Jeg er langt på vei enig i konklusjonen din. Men synes derimot ikke du lykkes å problematisere kravet om fullt navn tilfredsstillende.

    Det er mange grunner til at vi stemmer anonymt ved val. Å delta i en nettdebatt i dag, hvor man signerer under et ideologisk ladet innlegg, betyr det samme som at en hvilken som helst arbeidsgiver, bekjent, venn etc. ved hjelp av et tastetrykk vil få opp dette når ens navns googles. Når ett menneske «måles opp» av et annet menneske, så måles det opp mot dette menneskets verdigrunnlag. Vi snakker ikke om et leserinnlegg i en papiravis, kastet og glemt for mange år siden.

    At folk kvier seg for dette har overhodet ingenting med feighet å gjøre etter min mening. Dette handler om mediet internetts natur og de vidtstrekkende effekter det har.

  2. Det pleier å være mulig å finne identiteten til bloggere – de bygger seg jo opp et rykte basert på et bestemt pseudonym, som er knyttet til en virkelig person.

    Det andre er at internett også kan brukes til mindre formelle samtaler -i virkeligheten kan man snakke med vennene sine eller en tilfeldig person på bussstoppen om viktige temaer med offentlig interesse, som f.eks. politikk, uten at det registreres permanent noe sted. Det at det også finnes sånne rom på internett er kanskje også viktig? Noe sted må man også ha tumleplass og lærearenaer.

    Muligenes er dette noe Dyadebloggen ikke har forstått, ellers ville det kanskje ha vært en mer livlig debatt her? Hvis man vil unngå usakligheter kan man bruke debattmoderator.

  3. «Grumsete holdninger» var et fenomen lenge før internett, så å hevde at nett-anonymitet er årsaken til at slike holdninger sprer seg er i mine øyne litt for enkelt.

    Det er gjerne de umodererte forum som framstår som hysteriske og uten folkeskikk, der skribentene selv ikke deltar i samtalene – som altså debattene er – samtaler.

    Selv har jeg ikke vanskeligheter med å snakke med «nick», så lenge de oppfører seg. Tvungen identifisering er et valg flere nettsteder gjør nå, og det er også greit. Det _kan_ gjøre debattene mer saklige, nyttige og opplyst når man ikke ønsker moderering. Det er ikke trykkeplikt i dette landet, verken på papir eller nett. Og sånn sett er det legitimt å kreve identifisering, rent redaksjonelt. Men å forby anonyme ytringer mener jeg er å skyte spurv med kanon – og i strid med ytringsfriheten.

    Det finnes gode grunner til at debattanter og bloggere ønsker anonymitet. Det finnes utmerkede eksempler på folk som skriver om sykdommer, tilstander og problemer som ville være umulig å omtale uten anonymitet. Det finnes mennesker som nødvendigvis begrenses i sin ytringsfrihet av familieforhold, arbeidsforhold, medlemskap og annet – og hvor anonymitet styrker mulighet for ytring.

    Nettopp det at det man skriver og mener på nett lagres, indekseres og lagres for all framtid er jo nok et argument for å opptre anonymt ved enkelte anledninger.

  4. Det er opp til hver enkelt om man vil delta i en nettdebatt og hva man vil skrive. Men hvis man velger å delta mener jeg at det er feigt å ikke stå ved det man skriver. Problemstillingen er vel kanskje særlig aktuell i debatter på mye besøkte steder, slik som i nettavisene. Og det er jo der kravet om registrering og fullt navn har dukket opp. Og ved siden av at det er blitt aktualisert på grunn av at Utøyamorderen fant inspirasjon på nettet er det vel rimelig at den som stiller ressurser til rådighet for debattanter på nettet også stiller krav til formen på debatten. Det er kanskje formen og ikke innholdet som har vært det største problemet. Og med form mener jeg bruk av skjellsord, drittslenging, usaklige påstander, personangrep og beskyldninger. Dette forekommer jo også i andre debatter, særlig politiske, men der er jo debattantene identifiserte, og det synes jeg bør være tilfelle ellers også.
    Den andre løsningen, med moderering, brukes jo en del steder, men det forutsetter større innsats og ressursbruk fra “diskusjonseier”, og kan gi en forsinkelse før et innlegg publiseres. Ved å kreve registrering og bruk av fullt navn kan man jo håpe på en viss selvjustis slik at det ikke trengs så stor innsats for å overvåke diskusjonen og eventuelt slette upassende innlegg, eller innlegg som bryter med norsk lov så som rasismeparagrafen eller oppfordring til straffbare handlinger.
    Men uansett vil det jo ikke være snakk om noe lovpåbud om fullt navn. Det er opp til den som eier diskusjonsforumet å bestemme. Og jeg forstår behovet for å ha en mulighet for å føre fortrolige samtaler også via Internett. Men jeg vet ikke om et offentlig debattforum egner seg her. Kanskje det kunne opprettes egne fora. Noen ganger kan det jo også være at man har erfaringer som er relevante for en bestemt sak som er fremme i nyhetene og diskuteres på nettet, men hvor man har gode grunner til å være anonym. Hvis man ønsker å publisere et innlegg om saken i en papiravis vil man ofte få lov til å være anonym, selv om kravet egentlig er fullt navn. Men der er det en redaksjon som vurderer innleggene, det kommer jo langt flere innlegg enn det er plass til. Det ideelle vil være en lignende ordning for nettaviser, slik at man kunne “søke” om å få være anonym i forbindelse med ett bestemt innlegg.
    Ellers lurer jeg på hva du, Katarina, tenker på når du skriver:
    “Muligens er dette noe Dyadebloggen ikke har forstått, ellers ville det kanskje ha vært en mer livlig debatt her? Hvis man vil unngå usakligheter kan man bruke debattmoderator.”
    Har du noen tanker på hvordan vi kunne få til mer debatt her? Jeg kan ikke se at vi gjør noe for å dempe debatten. Usaklige innlegg er sjelden noe problem her, så vidt jeg vet har det bare skjedd en gang at vi har slettet et innlegg pga ufint språk og mulig brudd på rasismeparagrafen. Noen ganger har jeg lurt på om jeg skulle skrive en skikkelig provoserende og usaklig anonym kommentar til min egen bloggpost og se hva som da ville skje. Og jeg startet min “bloggkarrière” et annet sted, på et bloggforum som ble drevet av Dagbladet, men som de la ned. Der kom det mange kommentarer, og de mest sjikanøse kom fra personer som skrev under fullt navn. En bloggpost jeg skrev hvor jeg kom inn på religiøse spørsmål startet en diskusjon i kommentarfeltet som endte opp med omtrent 800 innlegg.

  5. Internett egner seg til spontane samtaler på en måte som en avis aldri har gjort. Dette er en av grunnene til at det har vokst fram en kultur med bloggere og debattanter med pseudonymer på nettet.

    For meg virker det som noen av bloggerne her oppfører seg mer som om de tror at de skriver i avisen enn at de er på en mer uformell arena. (Du er ikke en av dem, Odd.) Det handler mer om at de selv er mindre interessert i å gå inn i diskusjoner om noe de har skrevet, og da mister man en god del av styrken i dette mediet. For en organisasjon som driver med noe som ellers er såpass personlig så synes jeg det er synd – en blogg ville vært et godt sted å synliggjøre aktiviteten i det indre av Acem for utenforstående heller enn at man har laget enda ett utstillillingsvindu for den seriøse fasaden. En mer uformell blogg ville gi ikke-mediterende et mye mer realistisk bilde av hva det vil si å begynne å meditere.

    Det handler altså ikke om at debatten dempes aktivt, men at det er lagt opp til en form som er i overkant høytidelig fordi alle faste bloggere her må opptre med fullt navn. Mindre høytidelighet innebærer ikke nødvendigvis usaklighet.

    Jeg har vært borti modererte fora der man har en slags prøvetid der de 1-2 første innleggene man skriver må godkjennes separat, og etter det trår moderator bare inn dersom noen klager på innlegget ditt. Det krever ikke like mye ressurser.

  6. Det forhold at den verdensvide veven er umodererbar per definisjon, tilsier at hva man bestemmer seg for i det offisielle Norge er i stor grad likegyldig for verden, og dermed indirekte Norge.

    De fleste som er over gjennomsnittlig opptatt av et begrenset felt, om det er vipassana-meditasjon eller anti-jihad, ender opp på utenlandske nettsteder.

    Når man hører disse diskusjonene som alle kretser rundt kontroll, innsyn og oversikt, så påminnes man at Nordmannen er en av verdens mange kontrollfreaker. Alt skal reguleres. Veies. måles, sertifiseres.

    Hva med litt tillit til sin neste? Er det ikke folkets tillit som har sprunget i taket de siste ukene?

    Er det noen grunn til å tro at ABB ikke ville blitt voldelig rebell om man hadde avkrevd full offentlighet rundt innleggernes person?

    Det later ikke til å være slik med tanke på hva jeg vet om ABB. Hans innlegg var også alle ganske så moderate i tonen. Selv PST har erkjent det.

    Problemet var ikke at ABB hadde «grumsete meninger», problemet var at han «la ned pennen» eller «satte vekk tastaturet» og begynte å handle som en ensom ulv.

  7. Litt på siden av temaet her, men jeg må si at jeg synes Katarina hadde noen interessante synspunkter om dyadebloggen i sitt siste innlegg.

  8. «For min del blir det umulig å samtale med noen som skjuler seg bak et fantasinavn…. Derfor mener jeg at i en offentlig debatt er det helt nødvendig å kreve at man opererer under fullt navn»

    Dette må være det dårligste argumentet jeg noen gang har sett for å stoppe anonym deltakelse – dvs. å stoppe deltakelse fra alle de som ikke ønsker å stå fram som en offentlig person.

    Hvis vi hadde vært avhengig av å vite identiteten på noen i RL for å kunne føre en meningsfull debatt med dem, så ville det vært umulig å forklare hvorfor de aller fleste debattforum på nettet – i verden! – fungerer basert på anonym deltakelse.

  9. Ja, det ble litt sjargong. «RL» [av eng. Real Life] er antonymt med «Cyberspace» – dvs. «det virkelige liv», versus «det livet man lever på nett».

    Det regnes for eksempel dårlig netikette å ta direkte kontakt med noen i «RL», med noen du har møtt ute på nettet, uten at du har avtalt dette med vedkommende på forhånd.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s