Jeg savner Lidl

Jeg savner Lidl. Jeg hadde nesten fortrengt minnet om hvordan det var å handle der, helt til matkjedeuvalgets innstilling kom like før påske og startet en debatt som nok dukker opp igjen når høringsrunden er over utpå høsten.

Savnet skyldes ikke så mye at jeg ønsker utenlandske storkonsern inn i norsk varehandel. Det skyldes et ønske om å få en reell konkurranse. Nå er alle butikkene like. Det er det samme i dem, bortsett fra at enkelte dagligvarer mangler i noen.

Da det dukket opp en Lidl i mitt nabolag på Grünerløkka ble den et fast innslag i mine handlerunder. Dels fordi de hadde en grønnsakavdeling av god kvalitet og like lave priser som innvandrerbutikker i strøket. Men også fordi det var et spennende utvalg av andre varer, så som forskjellige typer juice til atskillig lavere priser enn storkjedene. Utvalget av oster og yoghurt var også spennende. For ikke å snakke om sjokoladeavdelingen, hvor det riktignok var et sterkt innslag av varer med altfor mye sukker, men også et rikholdig utvalg av mørk sjokolade, som etter sigende er sunn, til langt lavere priser enn hos andre, i den grad denne varen i det hele tatt finnes der. Og for de som liker smaken av kaffe, men gjerne vil inngå koffeinen, hadde de koffeinfri kaffe til en brøkdel av prisen hos de norske kjedene. Men de ga opp konkurransen med de etablerte storkjedene, og solgte butikken, ikke til en investor som kunne drevet den videre som et alternativ, men til Rema, som la ned butikkene og sikkert var glade for å bli kvitt en brysom konkurrent selv om det kostet noen kroner.

Så nå må jeg nøye meg med å stikke innom Lidl i Arvika når jeg likevel kjører forbi og hamstre sjokolade med 81% kakao, fettfri yoghurt (som ikke finnes i Norge), svensk ost og billig tysk Fetaost (som heter salatost siden Feta er et beskyttet navn).

SmartClub savner jeg også. Riktignok eksistere navnet fortsatt, men butikken er ikke helt det samme etter at Coop overtok og fjernet en del varer så som mildtsmakende Zeta linfrøolje som var et godt omega-3 tilskudd for den som ikke spiser fiskebasert mat.

Gutteklubben Grei på båttur
Da jeg så representantene for de fire dagligvarekjedene sammen på NRK TV, der de svarte på spørsmål fra programlederne og lytterne,  kunne jeg ikke unngå å tenke at dette var gutteklubben Grei på båttur. De er riktignok konkurrenter, men her var de i samme båt. Og da gjaldt først og fremst å sitte stille i båten og ikke rugge for mye på den.

Det mest tydelige er at de har all makt i dagligvaremarkedet. Eller kanskje halvparten av makten. Den andre halvparten har de store produsentene, Tine, Nortura, Orkla. Ingen andre slipper inn, med Q-meieriene og Synnøve Finden som et slags alibi. Aftenposten fortalte 19. april historien om lille Hval sjokoladefabrikk som ble utestengt fra de store kjedene da de ikke kunne betale nok for å få varene sine inn der, men som nå har funnet andre kanaler og for første gang går med overskudd.

Noe jeg liker når jeg er i utlandet og har innkvartering med kokemuligheter er å vandre rundt i de lokale butikkene og se hva de har som jeg ikke har hjemme og som det kunne være morsomt å prøve. Men da representantene for de fire matvaregigantene ble spurt på NRK 2 om hvorfor de ikke hadde forskjellige varer (deriblant vegetarmat) var svaret at det var ingen som spurte etter dem, og «de kunne ikke ha alt mulig». «Alt mulig» inkluderer tydeligvis blant annet en tradisjonell norsk basisvare som byggryn, som Kiwi ikke har. Min lokale ICA-butikk hadde det forresten heller ikke, selv om de hadde en artikkel om byggryn som et sunt alternativ til polert ris i sin kundeavis. Men etter en e-post til ICA sentralt hvor jeg påpekte det pussige i at de ikke hadde en vare de reklamerte for dukket det i alle fall opp i den butikken.

Hvem er tollmurene for?
Noe av det dårlige utvalgte i norske dagligvareforretninger skyldes også at norsk landbruk beskyttes med høy toll på mange landbruksvarer. Det er en politisk beslutning, og har blant annet å gjøre med et ønske om å opprettholde spredt bosetning, noe det kan være gode grunner til å gjøre. Men jeg kan likevel ikke fri meg for en følelse av at det også er for å beskytte de som videreforedler og selger varene. For eksempel økte melkeprisen i butikkene fra kr 6,50 til kr 14,40  fra 1989 til 2009. Det var en økning på 120%. I samme tidrom økte melkeprisen til bøndene fra kr 2,90 til kr 4,20. Det var en økning på 45%. Hvem stakk av med mesteparten av økningen? Det var i alle fall ikke bøndene. Og nå presser Tine på for å få høyere toll på ost, for nå er melkeprisen blitt så høy at folk kjøper mindre melk.

Gjør som Clas
Kanskje kjedene burde lære litt av Clas Ohlson, som stadig tar inn nye ting, og åpenbart selger dem. Det er i alle fall slik med meg at jeg hvis jeg tar en tur innom butikken i Torggata kommer jeg ofte ut med noe jeg ikke visste jeg trengte før jeg fikk se det. Kanskje det også ville bli bedre utvalg i dagligvarebutikken hvis kjedene forsto at kundene må vite at varene finnes før de kjøper dem.

Men hovedproblemet er nok mangelen på reell konkurranse, både på leverandørsiden og detaljleddet. Og den eneste løsningen her ville være å bygge ned tollmurene, slik at kunne bli mer fristende for utenlandske aktører å komme inn og skape en reell konkurranse.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s