Norsk forsker heller kaldt vann i blodet til klimafixerne

Strålingsbalansen er nøkkelen
Jordkloden varmes opp av solstrålingen, og stråler ut varme. Så lenge like mye energi stråler ut som kommer inn er jordklodens temperaturen i balanse. Solstrålingen inn slipper noenlunde uhindret gjennom atmosfæren, mens varmestrålingen ut bremses av drivhusgasser, først og fremst vanndamp og karbondioksid (CO2). Men nå er det en ubalanse her, varmeutstrålingen bremses av økning av drivhusgassen CO2 i atmosfæren, med global oppvarming som uheldig konsekvens. Det er to måter å rette på det på.

1. Mindre brems på utstrålingen av varme
2. Mindre solstråling inn

Det er punkt 1 som får mest oppmerksomhet. Dette forutsetter mindre utslipp av CO2 ved en omlegging av livsstil og energiforbruk i verden og særlig i den rike delen. Samtidig må et par milliarder kinesere og indere gi opp håpet om å komme opp på samme levestandard som i Vesten. Ikke alle setter pris på det.

Klimafixing
I en tid hvor stadig flere slutter å bekymre seg for klimaet, og de politiske forholdene hos den største forurenseren, USA, ikke er gunstige for utslippskutt, kan det være en trøst at det er mulig å fikse på klimaet uten forsakelser eller legge om livsstilen. Løsningen er punkt 2 ovenfor, redusere solstrålingen inn. Altså montere et skjermbrett mellom jordkloden og sola.

En av de første til å se vitenskapelig på dette var Nobelprisvinner i kjemi 1995 Paul Crutzen. Hans fagområde er den øvre atmosfæres kjemi, det var studier av ozonlaget han fikk nobelprisen for. Og han studerte en mulighet for å redusere global oppvarming uten å redusere CO2-innholdet i atmosfæren. Naturen har allerede gjort dette flere ganger, siste gang i 1991 da vulkanen Mount Pinatubo hadde et utbrudd og spredte 20 megatonn svoveldioksid (SO2) opp i stratosfæren. Da falt de globale temperaturene med opptil 0,5 K et halvt års tid. Årsaken var at svoveldioksiden sammen med vanndamp dannet mikroskopiske svovelsyredråper som reflekterte sollyset. Crutzen regnet på dette, og kom til at en spredning av 1 til 2 megatonn svovel i stratosfæren årlig ville motvirke en dobling av CO2-nivået. Ulempen ville være betydelige mengder surt regn og en mulig svekkelse av ozonlaget.

En annen måte å redusere innstrålingen på kunne være å plassere en enorm mengde speil i verdensrommet mellom jorda og sola for å reflektere sollyset. Det kunne gjøres i Lagrangepunktet L1 hvor gravitasjonskreftene fra Sol og Jord opphever hverandre slik at speil kunne plasseres stasjonært.

Kunstige skyer
En mindre fantasifull metode for å redusere innstrålingen fra sola kunne være å lage mer kunstige skyer. Skyer reflekterer solstråling tilbake til verdensrommet, og reduserer innstrålingen. Et forslag her er å bygge en stor flåte av ubemannede autonome skip drevet av sol og vind, som skulle spre store mengder ørsmå dråper sjøvann,  som så vil danne saltkrystaller som igjen blir kjerner i vanndråper som øker skydekket.

Metoden er besnærende i sin enkelhet, men enkle løsninger har ofte en bakside. På en konferanse i Wien nylig la Kari Alterskjær fra Universitetet i Oslo fram skyobservasjoner og simuleringer som viste at det måtte brukes 70 ganger så mye salt som tidligere antatt for å få dette til. I tillegg kan man risikere at dersom sjøvannsdråpene har feil størrelse virker det ikke, og kan til og med øke den globale oppvarmingen. Er dråpene for store faller de bare ned igjen. Og er de for små kan de føre til at vanndråper i eksisterende skyer smelter sammen så skyene reflekterer mindre lys.

Kanskje vi likevel ikke unngår å redusere CO2-utslippet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s