Sikkerhetsrådet og Libya: Pick your poison

FN sikkerhetsråd vedtok å åpne for inngripen i Libya. Både Kina og Russland var avholdende – og dermed samtykkende (ved at de ikke brukte vetoretten sin).

Høyst sannsynlig er det USA, Frankrike, Storbritannia og et knippe andre NATO-land (men ikke Tyskland) som vil gjøre arbeidet med å bombe Gaddafis styrker og installasjoner – og ta kostnaden for det som følger, både økonomisk, militært, politisk og humanitært. Det er snakk om bidrag fra «anonyme» arabiske land. I skrivende stund er disse aktørene ikke annonsert.

Sullivan tviler på hvor fornuftig resolusjonen er:

It seems to me that this new war ignores every single lesson of the recent past. There is no clear goal. There is no exit plan. The American public opposes it. However tarted-up the coalition is, in the end, we all know that this will become a US responsibility. And we do know that if we break it, we own it, do we not?

If we are prepared to do this in Libya, why not in Congo, where the casualties and brutality have been immensely greater? Or Zimbabwe?

Og om Obamas rolle:

The United States is, we are informed, about to declare war on a third deeply divided, chaotic and violent Muslim country. The Congress has not voted; the president has not explained; a thorough debate has not taken place. On what basis can a president simply decide such a profound question? Is the UN Secretary-General now more important than the American public or Congress? Even Bush held a vote before the Iraq war.

Is Obama proving that, as far as an imperial presidency is concerned, George W. Bush was a weakling?

Mange av de avholdende landene i sikkerhetsrådet peker på at både FN-resolusjonen og situasjonen i Libya er uklar. Verden trenger ikke flere tv-bilder av arabisktalende sivile drept av amerikanske bomber. Libya er et stammesamfunn. Gaddafi har kunnet slå opprøret tilbake nettopp fordi han har (og er) en mester i å balansere lojalitetene blant de ulike folkegruppene i Libya.

Noen scenarier:

  1. Flyforbudet håndheves halvhjertet, ettersom det ikke er bredere politisk vilje i USA etc til å ofre mannskaper og økonomi på Libya. Gaddafi slår ned opprøret, går inn i en ny 15-års slemmeste-gutten-i-klassen-syklus, før han igjen, ca 2025, blir omfavnet av det internasjonale samfunnet etter å ha lovet en reform histen og pisten. Da er han omtrent like gammel som Mugabe er nå. Og en hel generasjon utdannede Libyere har rømt landet.
  2. Flyforbudet og intervensjonen fører tilslutt til at Gaddafi fjernes fra makten i Libya. Den selverklærte opprørsregjeringen kommer til makten, og
    a) oppretter et moderne, passe korrupt demokrati, eller
    b) oppretter et nytt diktatur med nye, litt mindre labile ledere (fra en annen stamme), eller
    c) gir en del av stammene for mye politisk makt og styrer Libya ut i en ødeleggende borgerkrig som verden betrakter uten å gripe inn (Somalia, Libanon etc).
  3. Flyforbudet fører ikke til noen forandring i situasjonen i Libya. USA, støttet av en «coalition of the willing», sender bakkestyrker inn i Libya for å rydde opp. Det skal gå fort og sørge for en rask og smertefri overgang til et moderne, demokratisk samfunn – slik intensjonene var i Vietnam, Afghanistan og Irak. Resultatet er som vanlig hårreisende sivile dødstall, ca 4000 døde amerikanske soldater og en ny arena for ekstrem islamisme å kjempe mot USA.

Uansett hvilken vei dette går, at Kina og Russland ikke brukte vetoretten er i seg selv en begivenhet. Det er ikke så lenge siden Himmelske freds plass – der kommunistpartiet brukte militære styrker mot sin egen befolkning.

5 thoughts on “Sikkerhetsrådet og Libya: Pick your poison

  1. Jeg har sluttet å rive meg i håret over norske journalisters revolusjonsiver. Til det har jeg ikke nok hår og det er for mange revolusjonære journalister.

    Men nu skal alt heldigvis bli så meget bedre hos disse araberne.

    De bare begjærer så innmari likestilling, homserettigheter, religionskritikk.

    I enhver kulørt pater familias bor en europeisk liberaler som lengter etter å bli befridd.

  2. Her en interessant artikkel om Libya og oberst Muamar, hvordan han har tatt inn mellom 1 og 1,5 millioner afrikanere, blant annet i et forsøk på å skape United States of Africa:

    http://www.vdare.com/sailer/110227_libya.htm

    Da skjønner vi også bedre hans merkverdige beskjed til Obama her om dagen om at «Du er enda vår bror».

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s