Man får det man betaler for

Det gjelder også når det offentlige kjøper tjenester av private i stedet for å utføre det selv. Med et markedsbasert system der man kjøper de billigste tjenestene er det ikke overraskende at det man får er deretter. Og når det gjelder kommunale kjøp av omsorgstjenester er det særdeles betenkelig å velge det billigste.

Det er godt mulig at private driver sykehjem mer effektivt enn det offentlige. Og forhåpentligvis er avtalene og tilsynet slik at beboerne av sykehjemmene får de tjenestene de skal ha. Men da må firmaet som har hatt det laveste anbudet og derfor fått kontrakten spare inn andre steder. Og en måte å gjøre det på er tydeligvis å utnytte de ansatte på det groveste, slik vi har sett i forbindelse med Adecco-skandalen, der det har foregått grove brudd på de fleste reglene både i arbeidsmiljøloven, tariffavtaler og muligens også pensjonslovgivningen.

Det mest overraskende er nesten at de tillitsvalgte i fagforeningene ikke slo alarm for lenge siden, men at det var NRK som måtte avdekke det. Helt overraskende er det forresten ikke. Det er ett år siden at bystyreflertallet sa nei til en gjenomgang av lønnsvilkårene ved de konkurranseutsatte sykehjemmene.

At direktøren for Adecco Helse nå trekker seg etter først å ha løyet om forholdet er en naturlig følge av dette. Men også de politikerne som mener at veien å gå er konkurranseutsetting og inngåelse av avtale med den billigste tilbyderen har et ansvar her. Jeg håper de også lærer noe av dette, slik at jeg, dersom jeg en gang skulle få behov for det, slipper å bo på et sykehjem der de ansatte jobber over 80 timer i uka og sover i bomberommet.

6 thoughts on “Man får det man betaler for

  1. Så man er tilhenger av at staten produserer tannkremen, skoene og bilene også?

    Ut fra logiken implisitt i følgende utsagn, må man anta det: «Med et markedsbasert system der man kjøper de billigste tjenestene er det ikke overraskende at det man får er deretter.»

  2. Sykehjem koster penger uansett om staten eller private tilbyr det. Men dersom man kun ser på prisen, så kan det gå galt av sted. Det er ikke alltid riktig å velge den billigste løsningen. Noen ganger er innholdet vel så viktig.

  3. P-mann: Det er forskjell på å kjøpe omsorgstjenester og tannkrem. I det rent konkrete tilfellet kjøpte kommunene (ikke staten) et definert produkt fra den leverandøren som tilbød dette billigst. Og det var da så lavt priset at den eneste måten leverandøren kunne tjene penger på var å redusere utgiftene, siden inntektene var faste og produktet spesifisert. Og måte de reduserte utgiftene på var grov lovstridig utnyttelse av de ansatte.

    Dette har også en sikkerhetsmessig side. Pleiepersonalet på et sykehjem skal også ivareta sikkerhet og helse for beboerne, blant annet ved å sørge for at de får riktige medisiner og ved å oppdage og gripe inn dersom noen trenger akutt behandling. Jeg føler meg ikke overbevist at en hjelpepleier som har vært på jobb i 20 timer, som tilfellet i alle fall har vært ved sykehjemmet i Oppegård, vil være årvåken nok til å ivareta beboerne på forsvarlig måte.

  4. Jeg mener å ha sett at aldershjemmet som er drevet så «skandaløst» har fått flere priser for god service overfor beboerne. Så tjenesten synes å være betydelig hevet over den normale kommunale driften av slike steder i Oslo. 12 timers vakter med to uker på og tre uker av er også normalt på sokkelen hvor kravet til årvåkenhet er minst like sterkt. Sengene i bomberommet er også noe personalet antagelig ønsket selv,- mye billigere enn å leie hybel langt borte fra jobben.

    Nå må vi slutte med moralismene som er plantet av den norska fagbevegelsen som er redd for lønnspress nedover. Gi utlendinger sokkelkontrakter hvor de kan jobbe effektivt den tiden de er i Norge. Det er helt merkelig hvor «rystet» folk er over at personell på land jobber slik som er helt normalt på platformer i Nordsjøen.

  5. Uenig, det er ingen prinsippiell forskjell på tannkrem og omsorgstjenester (utover det forhold, selvsagt, at det ene er en tjeneste og det andre et konkret produkt).

    Begge produseres mest rasjonelt i et fritt og konkurransepreget marked.

    Menneskelig natur er nemlig slik at vi skjerper oss alltid når vi må, men ikke alltid når vi ikke må.

    Det offentlige har et kolossalt potensiale for besparelser om man bare introduserer konkuranse. Men det er ideologi, ikke rasjonalitet, som står i veien.

    Hva gjelder jobb ut over lovlige tidsrammer, viser jo debatten at dette er ganske så vanlig uavhengig av om pleiehjemmet eller sykehuset er eid av et profittforetag eller en offentlig institusjon.

    Forskjellen er at den private kontraktøren kan få sparken, men det kan ikke kommunen, fylket eller staten. Man sparker ikke seg selv.

    Med andre ord, det er uheldig når den som gir oppdraget er den samme som skal utføre det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s