Revolusjon er ikke lett

Mens det forhandles om å innsette Mubaraks stråmann Suleiman som leder for en overgangsregjering, betrakter George Packer Egypt fra høyt oppe:

When the people rise up, there’s no guarantee they’ll succeed. Just ask a Burmese or an Iranian. Egypt’s revolution has a number of counts against it, the main one being the hollow core where Egyptian civil society ought to be—the absence of institutions, groups, and leaders that could shape this massive expression of popular will into an organized counterforce to the regime’s violence, with the means to reach deep into the military hierarchy and a strategy for victory. Instead, Mubarak systematically closed off that space, so that he could say to the world: me or the Islamists, choose. In Burma in 2007, there was a similar void of opposition leadership, other than the moral power of the monks. Young Burmese later told me that they considered their headless revolution more flexible and durable than the older kind—one student called it “post-modern”—but the regime crushed it without much trouble, and hundreds of young Burmese are now rotting away in far-flung prisons.

I et intervju med Christiane Amanpour, sier Mobarak at må bli sittende, fordi alternativet er at det Muslimske Brorskapet overtar og nasjonen synker ned i kaos. Den umiddelbare kommentaren fra sidelinjen var:

Good. Because we haven’t seen any chaos in the last two days.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

Du kommenterer med bruk av din konto. Logg ut /  Endre )


Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )


Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )


Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s