Er arabere allergiske mot demokrati?

Jasmin-revolusjonen finner gjenklang andre steder i den arabiske verden. The Economist om grunnen til at demokratiene uteblir i en ellers velutdannet og ressursrik samling nasjoner:

Nothing suggests that Arabs are inherently disposed to reject the ballot box. Nor is the practice of Islam, at least in its more malleable versions, incompatible with multiparty democracy. Here Turkey has shown the way, with a mildly Islamist ruling party accepting constitutional checks and balances, including in matters of mosque and state. Mainly Muslim Asian countries, such as Malaysia and Indonesia, are also seeking to entrench democratic systems. Even Iran under the ayatollahs had, before the repression of the past 18 months or so, tolerated more political competition and open debate than its Arab neighbours have.

Moreover, the spectre of Islamism—not to be confused with plain Islam—makes many observers queasy. Tunisia’s new wave so far is secular. But what if an Islamist movement, here and there in the region, rose on the crest of revolt—and took power by the ballot box? Would it allow “one person, one vote, one time”, as many secular critics predict? For too long this fear has made Western governments look the other way when secular but repressive Arab regimes, helping to swat the jihadists, have denied their people basic freedoms.

10 thoughts on “Er arabere allergiske mot demokrati?

  1. Så falt det på meg igjen å være djevelens advokat.

    Jeg tror at araberne har vanskeligere for demokrati enn mange andre klulturer FORDI at forutsetningen for å få til et demokrati er en befolkning som er i underkant lettkrenket.

    Arabisk-muslimsk kultur er sammenlignet med vår UHYRE krenkbar. De forvalter en utpreget æreskultur hvor den største frykt for en mann er å miste ansikt.

    En av mange måter å miste ansikt, er å tape et valg. Hvis man ikke tåler ansiktstapning, tåler man ikke konsekvensen av demokratiet.

    Et annet trekk ved arabisk kultur er deres ambivalente forhold til den sterke mann. På den ene siden kan de frykte diktatoren, men samtidig forakter de den svake leder. Drillo fikk vist merke dette i sin korte tid som landslagstrener for Irak.

    Spør du araberne «Ønsker du demokrati», vil du mest sannsynlig få et «Ja».

    Men som salige Augustin påpekte: Det jeg vil gjøre, gjør jeg ikke. Og det jeg ikke vil gjøre, gjør jeg.

    PS! Tyrkia førte fra ca 1920 og til nylig en aggressiv anti-religiøs (les: anti-islamsk) politikk. Staten trykket islam ned og vekk fra folks hoder og sinn, særlig middelklassen har blitt av-islamifisert.

  2. Er ikke .østasiatiske kulturer like opptatt av å ikke tape ansikt? Likevel finnes det flere eksempler på relativt godt fungerende demokratier, Japan og Sør-Korea er to av dem.

    Malaysia og Indonesia nevnes som muslimske samfunn med demokratiske inklinasjoner.

    Da står vi igjen med krenkelsen. I ditt pespektiv skal altså den arabiske folkesjel være den lettest krenkbare på planeten?

  3. Ja, araberne er lettkrenket og reagerer mest voldelig på tap av ansikt. Min påstand.

    Arabisk media er liketil strødd med konspiratoriske forklaringer på hvorfor de ikke fikser ting, mens resten av verden fosser fra dem. Konspiranoia er mainstream. Typisk er det sionistene og CIA som får skylden. Selvkritikk er akutt mangelvare.

    Japan er et spennende tilfelle. Riktignok har de en æreskodeks, men de har også en utrolig evne til å forkaste egen kultur når de opplever at den står i veien for utvikling. Jmf nederlaget mot britene på midten av 1800-tallet. Reaksjonen deres var en nærmest aggressiv fornektning av japansk tradisjonalitet.

    De inviterte inn amerikanske offiserer med erfaring fra Borgerkrigen og adopterte vestlige krigskunst og teknologi i et voldsomt tempo.

    Så, i 1905, klarte den keiserlige japanske flåte å slå den russiske marine i et stort sjøslag.

    Verden var forbauset.

    Det samme skjedde etter nederlaget i -45. Japanerne snudde om og ble demokrater og de største fans av USA.

    Grunnen til at araberne later til å ha problemer med å gjøre det samme dramatiske grep, later til å være at skal de forkaste sin tradisjon er det synonymt med å forkaste islam, eller ihvertfall den ortodokse tolkningen av islam.

    Dette er så sensitivt for dem, at det later til å være tilnærmet umulig.

    Hva gjelder Malaysia og Indonesia, eller for den saks skylde islam i Europa (Bosnia), så virker det som at jo lengre vekk fra Arabia man kommer, jo mer uttynnet blir ortodoks islam (vel Afghanistan avkrefter hypotesen), og de skarpe arabiske kantene blir rundet av i møte med hinduisme, buddhisme, kristendom og annet.

    I sakens anleding, her er en artikkel som søker å forklare «Why Arabs Lose Wars», skrevet av en pensjonert amerikansk oberst med erfaring nettopp fra Egypt:

    http://www.meforum.org/441/why-arabs-lose-wars

    Jeg tror de samme kulturelle føringene som obersten mener forhindrer araberne fra å slå Israel, til tross for voldsomt militært overtall, står i veien for en arabisk demokratisering skal kunne vokse frem.

  4. Det undrer meg at norske journalister uten den minste motforestilling kaster seg i favnen på demonstrantene uten at journalistene ser ut til å skjønne at når en stabiliserende og sekulær autokrat som Mubarak svekkes, så gir det spillerom både for folkelige arabisk fordommer og gjennomtenkt islamisme.

    Det er på bakgrunn av slikt at kopternes pave nå tilkjennegir sin støtte til Mubarak. Kopterne har grunn til å være bekymret. (Man må huske på at kopterne allerede er sterkt diskriminert av regimet).

    Og fra Tunisia kommer nå nyheten om brennende synagoger:

    http://www.vl.no/verden/article114122.zrm

  5. Nå kan det tenkes at et nytt regime i Cairo med andre holdninger til Israel kan være akkurat den tommelskruen Tel-Aviv trenger for å løse striden med Palestinerne en gang for alle.

  6. Hakke anelse. Politikk i Midt-Østen er gresk for meg.

    Som norsk er det lett i si til en som Mubarak: gi folk frihet!

    Men kan vi være så sikker på at egypterne, som et kollektiv, hadde forvaltet denne friheten konstruktivt?

    Risikerer de en kort vår, fulgt av en tidlig vinter?

    Uansett, de gjør vel som de selv vil. Fair enough.

    På et nivå tror jeg at et folk har det regimet det fortjener. Eller for å si det mindre moralistisk: regimet avspeiler i stor grad folket, dets verdivurderinger og valg.

  7. Ser ut til at jeg diskuterer med meg selv her:)

    Apropos å få hva man fortjener:

    En spørreundersøkelse fra Pew Research Center viser at egypterne mener følgende:

    82% støtter steining for utroskap
    77% er for pisking, evt. avkapping av hender for tyveri
    84% mener at det skal være dødsstraff for frafall fra islam

    Som Pew sier om muslimene i midteøsten: Most Embrace a Role for Islam in Politics.

    http://pewglobal.org/2010/12/02/muslims-around-the-world-divided-on-hamas-and-hezbollah/

    Vel 40 % prosent av egypterne er analfabeter.

    Jeg må si at jo mer jeg setter meg inn i den egyptiske virkelighet, jo mer molefunken blir jeg på den fremtidige sekulær-demokratiske egyptiske rettsstats vegne.

  8. Hvis tallene dine stemmer, er det interessant.

    Man kan anta at med evnen til å lese og med økt velstand, kommer også evnen til å forholde seg til mer informasjon om omverdnen – og å ta inn flere perspektiver på tilværelsen.

    Dermed kan det hende at du får en sekularisering på sikt i disse statene.

    Utfordringen er å ha et relativt demokratisk styresett i mellomtiden – uten å falle i Sharia-fellen.

    Jeg tror uansett at Mubarak-linjen har vært destruktiv – ved å holde Det muslimske brorskap ute av politikken styrker han de radikale fløyene og hemmer de moderate. Det er tendens jeg har inntrykk av skjer over hele fjøla: Hamas og Hizbollah inkludert.

    Hva som har skjedd i Iran i så måte, er jeg usikker på. Tilsynelatende har regimet bygget opp Basji’ene og det religiøse/hemmelige politiet så sterkt at de sitter «trygt» – samtidig som de i 2009 viste hvilken skruppeløs vilje de har til å slippe disse kreftene løs på den delen av befolkningen som ønsker demokrati.

  9. Hva Walid al-Kubaishi sier:

    Eg søkjer i Google på kva europeiske kommentatorar seier om demonstrasjonane, og ser at nokre samanliknar det som hender i Egypt med fallet til Berlinmuren. Eg ristar på hovudet over denne overdrivinga.

    Eg skulle gjerne ynskt det var lengt etter fridom som dreiv massane ut på gata. Men det er meir svolt og trongen til brød som har skapt opprøret mot korrupsjonen som har forderva makta i landet.
    Sjølvsagt finst det mange fridomssøkjande blant demonstrantane.

    Men dei fleste kjenner ikkje til fridomen slik europearane har fått han inn gjennom fleire hundreår med opplysing. Vestlege intellektuelle må skjøna at Midtausten er styrd av eit anna verdisystem enn Europa. Noko eg sjølv har måtta læra meg gjennom mange års forvandlingsprosess i Noreg. Verdisystemet i Midtausten har grunnlag i teologi og tradisjon. Difor er vi mange som er redde for islamistane i denne lagnadsstunda vi opplever no i Egypt og Tunisia.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s