Fritt oversatt fra Savianos stemme

Roberto Saviano er forfatteren av La Gomorra, dokumentromanen som forklarer hvordan Camorra (den lokale mafiaen) lever i beste velgående i Calabria i sør Italia.
Saviano lever i skjul dødsdømt av mafiabossene. Han er overvåket hele tiden og er beskyttet av livvakter.
Saviano skriver kronikker for den italienske avisen La Repubblica. Hans stemme er lest, kritisert, kommentert og lyttet til.

I dette innlegget oversetter jeg noe fra kronikken «Così si muore in Calabria per la legge della terra» (Sånn dør man i Calabria i jords navn). Kronikken er ikke bokstavelig oversatt, men er mer ment som en oppsummering av Savianos poeng.

Kveg som spiser av ens kjøkkenhage. Trær som blir felt uten tillatelse. Grenser mellom eiendommer som blir flyttet på. Man slutter å snakke sammen når man treffer hverandre på Piazza («torget»). Man kjenner at folk snakker om det, rett bak ryggen din. Til slutt får man seg en dask i ansiktet i diskusjonens hete. Mer skal ikke til for at man bestemmer seg for å drepe i Filandari i Vibo Valentias fylke. Ercole Vangeli -trolig sammen med noen slektninger- vil ha hevn på naboene Fontana.

Sammen venter de på naboene. Til det riktige øyeblikket. Det er når alle mennene i Fontanas familie er i ferd med å sette seg i en varebil for å kjøre av gårde at Vangeli begynner å skyte. Domenico Fontana og hans 4 sønner blir skutt og drept av mer enn 30 kuler. To pistoler blir brukt. Det er en massakre.

Man kunne si at massakren er forårsakret av middelalderens mentalitet, eller av et fullstendig fravær av lovens lange arm. Eller at massakren springer ut av at man umulig kan tro at man kan oppnå noe ved å gå rettens vei. Slike forklaringer er bare overfladiske, og kunne vært nok om man bare ville bli bortforklare tragedien. De ble ikke bare gale for øyeblikket på en bygd der man lettere har tilgang til en pistol enn til en gaffel.

Det er ikke så enkelt. Det er snakk om massakrer som springer ut av mekanismer som følger bestemte regler og lover. Lov som har sine røtter i jorbruksverdenen. Det er ikke snakk om to klaner som er i krig med hverandre. Dette er verre. Det er ikke mafiaen lov. Det er LOVEN med store bokstaver: Om du tar fra meg sakene mine, så dør du. Loven er urgammel, urokkelig, gjeldende for evigheten.
En sånn lov bestemmer hvordan du lever ditt liv. Det er slike regler som gir opphav og kraft til ´ndrangheta, camorra og Cosa Nostra.

Loven fins bare på bygda. Ikke i byen. Banditten Salvatore Giuliano pleide å si at «i byen glipper jeg og sklir». Det er en måte å si at på bygda er kriminalitetens fot støtere. I byer der folk ikke kjenner hverandre, vakler foten. De som kommanderer i Italia kommer fra bygda. Platì, Casal di Principe, Africo, Corleone, Casapesenna, Natile di Careri er noe av stedene der hvitvasking av penger foregår. Der vokser man med en tro, enten man vokser i den kriminelle verden eller blant den ærlige befolkningen: Det er jorden som er det største og primære godet. Hus, kveg, trær. Resten, for eksempel penger og bil, ikke er kilden til det godet. Sakene du eier gir du videre til dine barn. Sakene du eier har du arvet fra dine foreldre. Grensene til ditt eiendom er dine grenser. Det er rett og slett grenser til din egen kropp. Om noen ser deg i øyene, tråkker man over dine grenser.

Da jeg var et barn, ble jeg slått fordi jeg hadde sett på Ciruzzo Romano, et barn fra bygda mi, rett i øyene. «Ikke se rett i øyene, fordi øyene er grensen. Ikke alle grenser kan du overstride».
Å stjeler en meter av en annens eiendom, er like ille som å stjele et barn. Å felle et tre, er som å kidnappe. Å la kveget spise av en annens gress, er som å spytte noen i fjeset. Om du tar fra meg sakene mine, så dør du.

(…)

Hvordan er det mulig at man dreper fordi man har blitt stjålet en meter åker? Fordi oliventreet har blitt felt? Fordi gjetene har tråkket på tomatene? Mafiaens styrke ligger i denne kulturen. Hevnens kultur. Det er enkelt. Du vet hva du kan gjøre, og hva du ikke kan gjøre. Det fins ikke fortolknings muligheter. Det er snakk om sakenes lov. Jord, oliven, valnøtt, sitron, sau, geit, ku og bøffel. Hest og hvete. Oljen, brødet og tomatene. Barna dine og høns. Kona som var jomfru da dere giftet dere (elskerinner finner du i Nord-Italia eller Øst Europa). Alle hilser på deg. Du får mat først på restaurant selv om du kom sist. Din parkeringsplass på offentlig grunn er bare din. Ingen tar den, selv om det er manko på parkering. Du kan gjerne være en mafiaboss som investerer kapitaler i New York. Men det som virkelig teller, er at når du er i hjemmebygda, så reiser folk seg og gir deg sitteplassen sin. Det er loven. Regelen.

(Kilde: Roberto Saviano for La Repubblica)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s