Forskere eller konsulenter?

Staten bruker milliarder på konsulenter, kan VG fortelle. Så må man jo bare håpe at dette er vel anvendte penger. Samtidig har Aftenposten gående en sak om hvordan Staten heller vil bruke konsulentkontrakter enn kontrakter for oppdragsforskning når de ønsker å øse av forskeres kunnskap og arbeidsmetoder, og nevner et eksempel hvor Arbeidsdepartementet forsøkte å få en SINTEF-forsker til å forandre sine resultater. I dette tilfellet hadde forskeren ryggrad til å motstå presset, og når dette nå er blitt offentlig kjent har departementet beklaget fremgangsmåten.

Forskjellen på oppdragsforskning og konsulentoppdrag er at ved oppdragsforskning eier forskeren og dennes arbeidsgiver resultatene og kan publisere disse, mens oppdragsgiver finansierer arbeidet og kan bruke resultatene. Ved et konsulentoppdrag kjøper en oppdragsgiver, stat eller privat, et produkt som kjøperen eier og kan bestemme over. Eieren kan da bestemme bruken, og eieren kan for eksempel publisere et utdrag som passer, og underslå det som ikke passer. Og er ikke eieren fornøyd vil man henvende seg til en annen konsulent neste gang.

Forskning gir prestisje

Forskning er å produsere kunnskap. I dette ligger at man ikke kan bestemme hva slags resultat man skal komme fram til. Å prøve å komme fram til et bestemt resultat er i forskningssammenheng uetisk og juks. At forskning i utgangspunktet skal være objektiv kunnskap gir prestisje i å kunne bruke som et argument at:
 «forskerne sier at…» eller «I en forskningsrapport fra XX forskningsinstitutt står det at…».

Dette gjør det fristende å henvise til forskningsresultater, både for offentlige etater som trenger begrunnelser for dine vedtak, og for selgere av tvilsomme produkter. Og her skilles det kanskje ikke alltid mellom objektiv forskning og bestilte resultater.

Pengene styrer

I en ideell verden burde finansieringen av forskning være uavhengig av om betaler liker resultatet eller ikke. Og i noen grad gjelder nok dette forskning ved universiteter og høyskoler. Men for institutter som har en stor del av sine inntekter fra oppdragsgivere er det nesten uunngåelig å skjele til hva som skaper fornøyde oppdragsgivere. Ikke en gang forskere er så dumme at de biter den hånden som forer dem. Resultat kan bli at oppdragsgiverne får de konsulentuttalelsene de ønsker, ikke de forskningsresultatene de burde fått. Og dette kan være alvorlig dersom det brukes til å ta avgjørelser som i ettertid viser seg å være feil og kanskje kostbare for samfunnet.

Graver sin egen grav

Forskningsinstitutter som utelukkende tar på seg konsulentoppdrag og ikke driver egen forskning burde ikke kalle det de driver med for forskning. De produserer ikke ny kunnskap, og virksomheten blir ikke kvalitetssikret på den måten forskning blir. Forskning kvalitetssikres ved at resultatene publiserer via anerkjente kanaler, med de muligheter dette gir for andre til å kontrollere, vurdere og bruke resultatene. Resultater som bare brukes internt hos en oppdragsgiver utsettes ikke for den samme grad av kritikk som det som publiseres offentlig. Vanligvis har ikke oppdragsgiver kunnskap for å vurdere kvaliteten på det som leveres, men tror at det som står i rapporten er den fulle sannhet. Og et fagmiljø som lever av å gulpe opp gammel kunnskap uten fornyelse kan ikke kalle det de driver med forskning, selv om de ansatte kanskje har et visittkort det står forsker på.

Det går an å kombinere

Jeg har mesteparten av mitt yrkesaktive liv arbeidet på Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), som i utgangspunktet «..har til formål å drive forskning og utvikling for Forsvarets behov». Og man skulle kanskje vente at et institutt med et slikt formål utelukkende ville drive med konsulentvirksomhet og stagnere faglig.
Men her har ledelsen helt siden instituttet ble opprettet i 1946 vært klar på at grunnleggende forskning er viktig for å bygge og opprettholde forskningskompetanse og troverdighet. Ikke alt som gjøres der er av en slik natur at det kan publiseres, da hadde man havnet i fengsel. Men publisering er viktig for å kvalitetssikre forskningen, og siste år publiserte instituttets forskere 60-70 artikler, de fleste i internasjonale tidsskrifter med fagfellevurdering. Anslagsvis 10 – 15 av instituttets forskere har bistillinger ved universiteter og høyskoler, og arbeider av forskere ved instituttet vekker også internasjonal oppmerksomhet.

Henrik Thune skriver i Aftenposten i forbindelse med Thomas Hegghammers bok om «Jihad in Saudi Arabia» at:

De siste ti årene har Norge, av alle steder, blitt tilholdssted for et av verdens fremste forskningsmiljøer om islamistisk terrorisme. «Terra» kaller miljøet seg, det holder til på Forsvarets forskningsinstitutt på Kjeller utenfor Oslo, og publiserer noen av samtidens beste artikler og bøker om al-Qaida og militant islamisme.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s