Teateranbefaling: Hedda Gabler

Andrea Bræin Hovig som Hedda Gabler på Malersalen, Nationaltheatret

Synd, men forståelig at Nationaltheatret har plassert regidebutanten Peer Perez Øians versjon av Henrik Ibsens Hedda Gabler på Malersalen. Forestillingen er utsolgt ut spilletiden. Synd for deg som ikke får sett den.

Hedda Gabler er på mange måter en meget tidsbundet tekst. Hedda er innestengt i det victorianske. Hun har få arenaer for selvhevdelse og kan ikke ta del i mennenes utforskning og utlevelse. Sånn er det ikke lenger. Hva skjer da når Peer Øian skjærer teksten til halvannen time og tar den ut av tante Julles verden og inn i vår? Når Hedda viser bilder fra bryllupsreisen på iPhone?

Det funker. Det er sterkt. Kanskje mest fordi skuespillerne, og særlig Andrea Bræin Hovig (Hedda) og Bjørn Skagestad (Løvborg) fyller rollene med så mye mer enn ordene. Hedda blir farligere og kommer ubehagelig mye tettere på oss fordi vi kjenner henne igjen. Sosialt dyktig, sjarmerende med en meget godt skjult desperasjon. Vi får henne ikke fra livet med å forstå henne som resultat av victoriatidens kvinnebur. Heldigvis holder heller ikke regissørens analyse:

Hedda representerer min generasjons søken etter å være en ener på alle felt – en søken som gjør at vi ikke klarer å konsentrere oss om noe som er viktig, og være tilfreds med det.

Gjerne det, men i den livsfarlige leken her mellom Hedda og Løvborg er det langt sterkere, mer uforståelige og mer destruktive krefter i spill.

Noen problemer er det alltid med å totalmodernisere Ibsens tekster. Katastrofen utløses av at Ejlert Løvborg somler bort sitt manuskript. Jørgen Tessman (Mattis Herman Nyquist) må bruke litt tid på å overbevise oss om at Løvborg er en særing som fortsatt skriver manus på skrivemaskin. OK, altså intet å hente på harddisken. Men at den ivaretagende Thea (Tone Mostraum) ikke har tatt det dyrebare, maskinskrevne manus til en kopimaskin, er kanskje ikke helt troverdig.

Men det er finurligheter. På mange måter er dette den mest urovekkende Hedda jeg har sett.

Forestillingen begynner med pludrende skuespillere. Mattis Nyquist snakker med publikum, presenterer skuespillerne med lun ironi, snakker om forestillingen. Han etablerer altså en hjemmekoslig atmosfære, der man blir inkludert. Etter at Ibsen begynner, beholder han denne henvendelsen til publikum, nå som Jørgen Tessman. Etterhvert overtar Ibsen totalt, og Jørgen snakker ikke til oss lenger. Det er forunderlig effektivt, fordi vi er med på at han mister kontrollen. Der han begynte som tilrettelegger, ender han som skremt tilskuer. Som oss.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s