«Hun ligger» i sjøen utenfor operaen

Har du sett skulpturen i sjøen utenfor Operaen? «She lies» heter den og er laget av italienske Monica Bonvicini (45). Skulpturen er  som et 16 meter høyt «isfjell» og ligger 80 meter fra land. Skulpturen som kostet 11 millioner, er i hovedsak betalt av sponsor Christer Sveaas (8 mill), resten er statens bidrag.

Til Dagens Næringsliv forteller Bonvicini at «Hun ligger» er en tredimensjonal oversettelse av maleriet  «Das Eismeer» (ishavet) av Caspar David Friedrich. Mottagelsen har vært blandet. Jeg har ikke klart å spore noen stor begeistring. Lotte Sandberg i Aftenposten kaller skulpturen en klisjé.

Det mange ikke vet, er hvor kritisk Bonvicini er til både Friedrichs maleri og til utbyggingen i Bjørvika. Til bladet Billedkunst sier hun:

She lies kan, enkelt forklart, være en advarsel mot utviklingen i Bjørvika: Lyver noen her? Til hvem og hvorfor? Jeg så planene for utviklingen av havnepromendaden. Alt er pent og fint, alt ser rent ut, menneskene er lykkelige og glade barn leker. Vel , kommer det virkelig til å bli sånn? Husker du, og vil du huske, hvordan det pleide å være der? Spørsmålene skal ikke stilles ut fra nostalgi, men for å respektere et område som ikke alltid har vært så rent og perfekt.

Jeg ble skuffet da jeg så skulpturen. Nå har jeg sett den flere ganger i håp om at ulike lysforhold skulle gjøre den mer interssant. Men desverre, jeg synes den kommuniserer ekstremt dårlig med operaens rene linjer. Den tar tvert imot oppmerksomheten bort fra operaen og sett fra bakkeplan tar den altfor mye av den flotte sjøutsikten fra operabygget. Jeg synes heller ikke den er formmessig interssant, virker barokk og overlesset. Hva synes du?

Bonvicini regnes som en viktig samtidskunstner. Hun arbeider konseptuelt, det vil si at ideene er viktigst. Regnes som del av postmodernismen. Flere av Bonvicinis noe overraskende uttalelser til Billedkunst.:

For meg er ikke arbeidet til Friedrich interessant i seg selv, og jeg er ingen tilhenger av arbeidene hans. Nylig så jeg noen av dem på Alte Nationalgalerie i Berlin, og ble igjen overrasket over hvor mye de ligner på tegneserier. Det jeg liker med Das Eismeer er at isfjellet ser ut som en skulptur. Uslepen og av materiell substans, Det forliste skipet ved siden av det store, sentrerte ishavet har imidlertid aldri interessert meg. Maleriet blir en karikatur på den ensomme mannen foran det vidstrakte landskapet; litt overflødig og patetisk. Jeg liker Giotte, hvis du skjønner.

og

Vel, jeg liker å tenke på Hun ligger som en ruin av en modernistisk fasade. Da snakker jeg ikke om den menneskelige tragedien og naturens kulde i maleriet til Freiderich, og ikke om en fetisjering av ruiner, som i romantisismen. Men om en sammensetning av bygninger med glassfasader, kuttet til formen av et isfjell. En modernistisk ruin, der transparente flater lyver, fordi de reflekterer. Hun ligger er Mies van der Rohes Barcelona-paviljong, uten hagens avgrensende mur, kastet ut i vannet. Et glasshus av Philip Johnson uten parkens private ro

Det som teller er at skulpturen vil bevege seg stille og rolig med strømmene i sjøen, rundt sin egen akse. Den vil bli som en skrotet glassfasade dumpet i sjøen, og den vil minne om hva havnen pleide å være: Romantisk sett et sted for billige overnattinger, barer og prostitusjon. Et sted hvor mennesker som snakker ulike språk er strandet noen dager, hvor de prøver å gjøre huden sin myk etter sjøens harde vind. Jeg assosierer slike steder med følelsen av stolthet og verdighet, og jeg liker at dette blir konfrontert på to måter; mot fjordhorisonten og mot Operaens kulturelle prestasjoner.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s