Arne Nordheim – en røst gjemt i sjelen

Komponisten Arne Nordheim er død etter et lengre sykeleie, 78 år gammel. Han var en av de stemmene vi savner. Han var også en språkets mester med en sjelden formuleringsevne. Å komponere, sa han i et intervju i Dyade 1 1980, er på mange måter en fotografisk prosess, som i et glimt – et tusendels sekund, kanskje, fester noe på en film. Den funksjon som foregår inne i en kunstner, er fremkallerbadet, der dette glimtet kommer frem, vellykket eller ikke. Javel, et glimt av hva?

Jeg fant en formulering som er veldig fin hos Quasimodo. Han sier det er «ekko av en røst gjemt i sjelen, gjenoppstår av tiden, på samme måte som måkenes klagesang, kanskje som fuglene i tårnene, de som april har drevet inn over slettene». Skjønner du? Du kan ikke komme nærmere enn et ekko av en røst gjemt i sjelen. Får du tak i det, skal du nesten være overlykkelig. For større klarhet enn et ekko får du ikke.

For deg er det kunstneriske arbeid uttrykk for en lengsel etter mening, konstaterer intervjueren. Arne Nordheim svarer:

Ja, etter klarhet, sammenheng, forståelse. Vi vet jo at dette er en tilmålt tid, ikke sant? Vi er som Job, som sier at «mennesket født av kvinnen, lever en kort tid og mettes med uro, som en blomst skyter det opp, visner, flykter med skyggen og holder ikke stand.» Den lengsel og uro vi mettes med, er blant annet matet av den korte, tilmålte tid som det fysiske liv er.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s