Kanskje savner vi stemmene

Karoline og Bjørnstjerne Bjørnson (Kristin Kajander og Kai Remlov) ønsker velkommen til et restaurert Aulestad. (foto: gd)

Bjørnstjerne Bjørnson. Noen jobber hardt for å gjøre ham viktig i jubileumsåret. «Bjørnson for vår tid». I dag ble Aulestad gjenåpnet og moroa avsluttet med en festkveld i Maihaugsalen på Lillehammer. Mye klokt og veltalende folk strevde for å gjøre den gamle kjempen betydningsfull igjen. Det som følger, er forsøk på noen refleksjoner over hvorfor vi strever – og hva vi savner.

Da Bjørnson døde i 1910, hadde det skjedd en stille revolusjon i Norge – et tilbakestående og fattig land i Europa. Han var med på å gjennomføre denne revolusjonen. Hans kampsaker var alminnelig stemmerett, likestilling, vern om minoriteter, demokrati, avvisning av en autoritær og modernitetsfientlig kristendom. Gjennom det halve århundret Bjørnson formet landet i debatt og diktning, ble grunnen lagt for det moderne Norge. Vi skjønner det kanskje ikke, men mye av vår selvforståelse av det å være norsk, er formet av Bjørnstjerne Bjørnson.

Omtrent slik formulerte Edvard Hoem seg i Maihaugsalen. To tanker melder seg.

Vi er alle på jakt etter engasjement. En gjerning og et utsyn som kan gjøre dagene meningsfylte. Uten at vi helt skjønner det, er kanskje tomheten det aller verste. Den vi forsøker å pynte på med  forbruk og sterke opplevelser. Bjørnstjerne Bjørnson ble født til en tid som veltet engasjementsmuligheter over den uredde. En uferdig, kolonialisert  nasjon med oseaner av åpenbar urett. Bjørnson oste av fremtidstro. Men han slapp unna de erfaringer som hjemsøker oss. Han døde før første verdenskrig vrengte tilliten til at den tekniske utviklingen ville gjøre mennesket bedre. Han døde før Lenin perverterte våre grunnleggende håp om likeverd og frihet. Han opplevde aldri at nazismen brutaliserte vår lengsel etter natur, myter, renhet. Han opplevde ikke at en generasjon av hans etterkommere ga etter for den totalitære fristelsen og gudedyrket Mao, idet de forfulgte de samme drømmer som drev Bjørnson selv. Fremskrittsoptimisten Bjørnson tok oss inn i det 20. århundre – men møtte ikke de store monstrene Lenin, Stalin, Hitler og Mao. Det totalitære som verden brukte et århundre på å nedkjempe. En djevelskap Bjørnson neppe kunne fantasert om. Den urett han slåss mot, synes som guttestreker mot de folkemord som skulle komme.

Med andre ord: Kanskje er vårt behov for Bjørnson også en lengsel tilbake til de sterke, rene, åpenbart riktige  kampsaker med de klare, entonige løsninger. Lengsel etter en kamp som forstatt har mye av uskylden i seg. Det er ikke samme verdensbetydning i å la sin røst tordne for barnehager og pleiehjem.

Den andre tanken er denne: Kanskje savner vi stemmene. De som formulerer seg på tvers av tidens emosjonelle sannheter slik at vi lytter. Da jeg jobbet i Aftenposten som ung journalist, hendte det rett som det var at Stein Mehren fikk dobbeltsider i avisen. Folk sto i kø utenfor ekspedisjonen i Akersgata for å få tak i et eksemplar. Selv Mehrens motstandere vedgikk at det fantes innsikt av gull inne i det som også kunne oppfatte som slagg av ord. Stein Mehren var en slik stemme. Georg Johannesen var en annen.

Hvor er det blitt av dem? Enkelt sagt: De blir gjort til tøv og er gått i eksil. De arenaene for offentlig debatt Bjørnstjerne Bjørnson var med på kjempe fram, er i stor grad lukket. Ingen får to sider i Aftenposten lenger. Bjørnson klaget over at han ble stengt ute fra aviser. Hans meningsmotstandere – og de var både mange og mektige – slapp ham ikke til.  Idag er det ikke meningsmotstandere, men kanskje mer holdningsmotstandere som holder slik stemmer borte fra de offentlige rom. For mye, for alvorlig, for krevende.  Lesere, seere, lyttere vil ikke ha det. Ironigenerasjonen har tettet igjen åpningene. Altså en langt mer konturløs og derfor farligere motstander.

Men kanskje finner vi det savner mest , i denne fortellingen: Bjørnson var blitt noe så grassat uvenner med en nabo og gjorde det klart for kroppen at han aldri mer fikk sette sin bein på Aulestad. Nå var denne naboen invitert til selskap hos Bjørnson dagen etter. Han dukket naturlig nok ikke opp. Bjørnson hadde fått installert telefon. Han telefonerte naboen og spurte hvor i all verden det ble av ham. Naboen minnet Bjørnson om gårsdagens feide og utestengelsen. Husket han ikke det? Joda, svarte Bjørnson. Men det var i går!

En markant stemme som kan skifte mening, be om unnskyldning, har raushet nok til å tilgi dem som sårer og menneskelighet nok til å undersøke hvordan det går med dem han selv har såret. Hvor møter vi en slik i det norske ordskiftet  i dag? «Bjørnson for vår tid» er kanskje mer av en utfordring enn vi får med oss i første omgang.

5 thoughts on “Kanskje savner vi stemmene

  1. Kan ikke si at Bjørnson noensinne har virket interessant for meg. Litterært var det noe dødt og rart over bøkene hans som man fikk presset inn over seg på skolen. Som person har han virket merkelig pompøs og selvgod. En mann for det 19. århundret.

  2. Her gjør du deg kanskje til talsmann for den kjappe ironigenerasjonen, Folke. En taboid avfeiing. Selvfølgelig kunne Bjørnson være pompøs og selvgod. I motsetning til mange av oss var han neppe styrt av sine lave selvbilder og et superego som holdt ham nede. Men venter vi at de markante skikkelsene og de stimulerende stemmene skal være idealiserte og uten lyter, mister vi evnen til å se og lære av raushet og storhet. Den evnen har vi vel mistet forlengst, noe ditt lille drypp ser ut til å være et eksempel på.

  3. ja, det kan vel tenkes. Har likevel aldri funnet ham interessant, på samme måte som f eks Jonas Lie for meg snakker med en stemme som det blir noe dødt over. Jeg har alltid forbundet Bjørnson med en nasjonalisme som for meg blir litt fremmed, nesten kompenserende. Ibsen derimot….. han har sine lyter osv, men blir for meg svært mye mer interessant, litterært sett. Stemmer fra fortiden kan være svært interessante – men behøver ikke være det.

  4. Det er ofte mer interessant å bli formidlet stemmene fra fortiden, enn å få dem på direkten. Bjørnstjerne Bjørnson er verdt å minnes. For moderne norsk historie betyr han like mye som Snorre for middelalderen. Historikerne snakker ofte om det norske «poetokratiet» under unionen med Sverige fordi dikterne, og da særlig Bjørnson, betød så mye i den offentlige debatt og opinionsdannelsen. Hans artikler og taler er viktige kilder til den tids historie. Noe av dette er interessant også i vår egen tid, men ikke smått og stort.
    En av grunnene til at Bjørnson var så viktig, var kanskje at han hadde få konkurrenter i å være et offentlig, samtidsengasjert menneske som åpenbart hadde betydelig karisma. En annen kan være unionen med Sverige. Det 19. århundre så utviklingen av et sivilt samfunn der et mangfold av frivillige organisasjoner fylte et kulturelt, religiøst og politisk vacuum.
    Bjørnsons litterære produksjon har generelt liten interesse i dag. Av prosaen er det bare enkelte av bondefortellingene som holder mål. Jeg holder en knapp på «Faderen» og første del av «En glad gutt», virkelige litterære perler.
    Skuespillene har jeg intet forhold til. Radioteateret sender en del repriser nå, men de har vel neppe mer enn antikvarisk interesse. Later heller ikke til at våre dagers instruktører har følt seg kallet til nylesning og omtolkning av Bjørnsons dramatikk. Dette er paradoksalt med tanke på hvor mye Bjørnson betød for etableringen av norsk scenekunst.
    Diktene derimot viser hvilken poet Biørnstjerne Bjørnson var, og hva hans diktning betyr for oss også i dag. Mange av Bjørnsons kjente og kjære dikt ble først publisert i bondefortellingene. Noen av dem har fått et forlenget liv som sanger i de gamle skolesangbøkene. La gå at vi også finner svulstig patos i noen av diktene («og fjellene selv roper langt hurra»); også antikke diktere er preget av sin samtid. Likevel, hva fedrelandssangene angår, kan vi alle synge «Ja, vi elsker» uten å skjemmes; en sang som forteller at «elsket er landet som mor av sønn», uten antagonisme mot andre stater. Bjørnsons nasjonalisme er først og fremst en kjærlighet til norsk natur og folk. («Norge, Norge, hytter og hus og ingen borge»). Mange av diktene har en god moral: «Her er sommersol nok, her er sædejord nok, bare vi havde kjærlighet nok.» Og mange av Bjørnsons beste dikt har overhodet ikke noe nasjonalt tema.
    Bjørnson var internasjonalt orientert og deltok i den europeiske debatt. Han engasjerte seg i Slovenias frigjøringskamp og på samme side som Emile Zola i Dreyfus-saken. Fremfor alt engasjerte han seg for de små og undertrykte.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s