Hederlig omtale

Få utstillinger blir anmeldt. Og det er uvanlig at en utstilling i tradisjonelt formspråk blir nevnt. Desto hyggeligere at kunstanmelder Øyvind Storm Bjerke i Klassekampen velger å skrive om Halvard Haugeruds utstilling i Galleri Haaken. Det er en sjelden fin utstilling. Lavmælt, små formater, enkle hverdagslige motiver som landskap, bygater osv. Opphengingen fungerer også veldig bra og forsterker det finstemte utrykket.

Ofte regnes denne type maleri , i denne tradisjonsbundne sjangeren som helt irrelevant i vår tid. Storm Bjercke skriver:

Den maler som tyr til dette uttrykket skal være svært dyktig for å bli tatt på alvor. Noe som forsterkes av at denne formen for naturalisme i fremstillingsmåten og harmoniske naturutsnitt er noe mange amatørkunstnere gir seg hen til. Ved at bildene verken har dramatiske eller inntagende motiver, men stort sett skildrer gater med kjedelige kontorbygg, flate landskaper og en sjelden gang en blomsterkvast, er det lite som tiltrekker oppmerksomheten på innholdsplanet. Skal kunstneren vekke oppmerksomhet, har han bare ett sterkt kort; teknikken må ligge på et eksepsjonelt nivå. Motivene må få en malerisk behandling der selve strøket, fargen, komposisjonen og motivgjengivelesen overbeviser gjennom en sanselig skjønnhet som bedøver betrakteren. Blant norske maler som har lykkes i dette er kunstnere som Harald Kihle og Eilif Amundsen. I dag er Halvard Haugerud en av de få som greier dette kunststykket.

Bjerke legger til at Haugerud er høyt respektert blant kolleger i ulike sjangre. Haugerud skrives om «til tross» for sitt uttrykk og sine temaer. Han er høyt respektert «til tross» for måten han maler på og hva han maler. I store deler av kunstmiljøet legges det hele tiden mest vekt på det som betegnes som nyskapende, originalt og tidsriktig. Derfor er det så befriende å se at kvalitet er uavhengig av trender. Jeg er enig med Bjerke, men dette er mer enn teknikk, det er inderlighet, overbevisning og høyst menneskelig og relevant kunst.  Jeg sier med Knausgård.

«Det finnes ikke bra eller dårlig tema. Det handler bare om hvordan man gjør det.»

Se flere bilder her. Få med deg denne utstillingen. Den varer til 21. mai.

5 thoughts on “Hederlig omtale

  1. Interessant det du skriver om at Storm Bjercke reduserer kvalitetene i disse bildene til «teknikk», mens du mener det handler om noe mye mer enn det. Vi mangler kanskje et språk å snakke om kunst med når kunsten ikke er «nyskapende» eller «grensesprengende»?

    Skulle gjerne sett utstillingen. Når jeg blar gjennom bildene på galleriet sin nettside slår de meg etter hvert som litt kjedelige, men jeg lurer på om de ikke ville virket annerledes i virkeligheten.

  2. Dette kunstsynet virker ihvertfall for meg som noe helt annet enn det tradisjonelle? Med bakgrunn i en sånn middels kunstinteresse så sitter ihvertfall jeg med inntrykk av at de fleste kunstnere som har blitt stående i historien er de som har tilført noe spesielt og nytt – noen har til og med vært så forut for sin tid at de aldri fikk vite hvilket ettermæle de fikk.

  3. Jeg ble nysgjerrig og lette litt etter moderne kunstyn og fant at en fyr som heter David Foster Wallace (jeg har ihvertfall aldri hørt om ham før) sier følgende om samtidskunst:

    «The next real… “rebels” in this country might well emerge as some weird bunch of anti-rebels, born oglers who dare somehow to back away from ironic watching, who have the childish gall actually to endorse and instantiate single-entendre principles. Who treat of plain old untrendy human troubles and emotions in…. life with reverence and conviction. Who eschew self-consciousness and hip fatigue. These anti-rebels would be outdated, of course, before they even started. Dead on the page. Too sincere. Clearly repressed. Backward, quaint, naive, anachronistic. Maybe that’ll be the point. Maybe that’s why they’ll be the next real rebels. Real rebels, as far as I can see, risk disapproval. The old postmodern insurgents risked the gasp and squeal: shock, disgust, outrage, censorship, accusations of socialism, anarchism, nihilism. Today’s risks are different. The new rebels might be artists willing to risk the yawn, the rolled eyes, the cool smile, the nudged ribs, the parody of gifted ironists, the “Oh how banal.” To risk accusations of sentimentality, melodrama. Of overcredulity. Of softness. Of willingness to be suckered by a world of lurkers and starers who fear gaze and ridicule above imprisonment without law. Who knows. «

  4. He he he. Fabelaktig sitat! Kanskje det er det Haugerud er – «the new rebel willing to risk the yawn, the rolled eyes, the cool smile, the nudged ribs, the parody of gifted ironists»?

    David Foster Wallace var en av de fremste nålevende amerikanske forfatterne, inntil han døde for halvannet år siden. Det ironiske er at han var selve inkarnasjonen av postmodernistisk litteratur, og sånn sett den rake motsetning av det han beskriver her.

  5. Takk for spennende kommentarer. Arild, bildene til Haugerud er jo en type bilder som lett kan bli banale. Men han klarer å fange det subtile. Og ja, det er ikke lett å sette ord på dette. På mitt «malespråk» handler det om at bildene skal fungere. Og det er helt uavhengig av motiv og (litterært) innhold. Det er denne kunnskapen om maleri jeg synes er i ferd med å forsvinne.
    Katarina, ja – tilført noe nytt, men det er nok ikke mulig å tilføre maleriet det helt nye og grensesprengende lenger. Men jeg synes ikke det er diskvalifisert av den grunn. Det jeg synes det er lite av i vår tids billedkunst, er en slags inderlighet (vet ikke om det heller er riktig ord ).
    Fornøyelig sitat fra Wallace. Jeg liker det upretensiøse ved Haugeruds bilder. Tror mange er dritt lei det selvhøytidelige og pretensiøse som den såkalte grensesprengende kunsten ofte preges av. Det er ikke bare kunstnerne som står for det. De er godt hjulpet av kunstkritierne. Ikke vet jeg hva man lærer på «kunst-kritiker-skolen». Men her er et lite utdrag fra en anmeldelse av Olav Christopher Jenssen som nå stiller ut på Galleri Riis fra kunstkritikk.no, skrevet av Gerd Elise Mørland:
    «For dagens kunstpublikum, som er tilvendt samtidskunstens intermediale, kontekstbevisste og institusjonskritiske karakter, kan abstrakt maleri lett virke uforpliktende og litt tannløst. Man savner kritisk kraft i formspråket, og den sanselige opplevelsen synes begrenset av de stakkars to dimensjonene. Slik har det ikke alltid vært. Da Olav Christopher Jenssen valgte maleriet en gang for rundt 30 år siden var det et radikalt, filosofisk og eksistensielt valg. Det er derfor befriende at han i denne utstillingen velger å reaktivere sitt kunstneriske potensial gjennom en utstillingsdesign som også inkluderer betraktterens rom.»
    Anyone?
    Oj, dette ble visst et nytt blogg-innlegg🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s