Bach og Mozart møter sin likemann: Et dataprogram

David Cope på sittt arbeidsrom. Sett dataprogrammet igang, og du har en Mozart-messe etter lunsj.

Det har tatt milliarder av år å lage oss. Vi er ufattelig sammensatte – biologisk og psykologisk og på alle måter. Vil vil tro at når vi skal berøres virkelig på dypet av vår tilværelse, er det i en bue fra ett menneske til et annet. Det mest skapende og sublime i oss nærmer seg det hellige og kan ikke være maskinvare.

Derfor er det så skakende, det David Cope driver med. Musikkprofessoren har jobbet et helt liv med et dataprogram som kan skrive Bach-motetter slik at du ikke hører hva som er dataskapt, og hva som er skrevet av Johann Sebastian. Han kalte programmet Emmy. (Experiments in Musical Intelligence , EMI, derav “Emmy”).

 She produced thousands of scores in the style of classical heavyweights, scores so impressive that classical music scholars failed to identify them as computer-created. Cope attracted praise from musicians and computer scientists, but his creation raised troubling questions: If a machine could write a Mozart sonata every bit as good as the originals, then what was so special about Mozart? And was there really any soul behind the great works, or were Beethoven and his ilk just clever mathematical manipulators of notes?

Til slutt orket ikke David Cope motbøren – og klikket Emmy ned i søppelkassen. Men nå er han tilbake med en ny versjon, kalt  “Emily Howell”, som skal være helt enestående og spådd å skape rikt med rabalder. Denne artikkelen er meget interessant for alle som er interessert i musikk, data og sjel.

2 thoughts on “Bach og Mozart møter sin likemann: Et dataprogram

  1. I utgangspunktet vil jeg mene at det er Cope som er komponisten her, mens dataprogrammet mer er å regne som et svært effektivt, avansert og velkalibrert verktøy. Kunnskap i form av algoritmer, regler for bruk av tilfeldighet og annet mates inn og tillater en å få ut ferdige produkter.

    Cope kunne gjort det samme uten datamaskin, kun ved hjelp av terning, men da ville det tatt mye lenger tid. Hvem som helst kunne imidlertid ikke gjort dette. Det fordrer svært stor kunnskap om musikk.

    Metoden ville kanskje også tatt lenger tid enn ved «vanlig» komponering dersom den skulle gjøres manuelt, fordi det hele blir en seriell behandling av informasjon, mens «vanlig» komponering sannsynligvis ofte innebærer mer intuitive, heuristiske (parallell prosesserende) strategier. Disse er derimot svært «biased» i en eller annen retning, mens datamaskinens algoritmer og tilfeldighetsbehandling kan unngå dette.

    Som en bieffekt blir en del myter om musikk og komposisjon bli satt på prøve.

  2. Datamaskiner er helt deterministiske, de gjør bare nøyaktig slik de får beskjed om. Til gjengjeld kan de utføre mengder av kompliserte algoritmer i løpet av kort tid og fremstå som «levende» for et menneske. Kunstneren i dette tilfelle er Cope, som for den første versjonen av sitt dataprogram, kalt EMI, brukte mange år på fore maskinen med regler slik at den kunne lese musikk av f.eks. av Bach og produsere lignende musikk. En slags avansert kopimaskin altså. Har hørt på noe av musikken som ble generert, f.eks. en syvende Brandeburgerkonsert av Bach. Høres tilforlatelig ut, men litt kjedelig. Annet er vel heller ikke å forvente.

    I den nye versjonen av komponeringsprogrammet, Emily Howell, er det lagt opp til mer menneskelig interaksjon underveis i prosessen. Komponist-maskinen endrer oppførsel på basis av menneskelig innvirkning. Da kan det kanskje bli mer interessant.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s