Heltene er trette – og kjedelige

Peter Gabriel er blitt 60 år. Han feirer med å gi ut en plate, Scratch My Back, med cover-versjoner av andre artister. Her er tolkninger av artister fra Gabriel’s generasjon og eldre, som David Bowie, Talking Heads, Paul Simon; Lou Reed, Randy Newman og Neil Young, og nyere artister som Arcade Fire, Bon Iver, The Magnetic Fields og Radiohead. Det skal han ha: Han gjør sangene til sine egne. Det høres hele tiden ut som Peter Gabriel. Problemet er at i prosessen med å gjøre dem til sine egne, stripper han dem for de meste av det som gjorde at man la merke til disse sangene i originaltolkningen. Det jeg hører nå, er en samling sanger strippet for det fengende, dristige, ironiske eller hva det nå var som fikk disse sangene til å skinne. Tilbake står noe som er alvorlig, oppriktig, seriøst – og kjedelig. Sangene flyter i hverandre. Arrangementene er nakne, ofte bare med piano og/eller strykere. Slike opplegg pleier ofte å bringe frem melodiene. Nå blir sangene bare flatere og tristere. Et lite lyspunkt synes jeg er Boy In The Bubble. Den melodien som i utgangspunktet var leken spretten pop, synes jeg får noe nytt tilført i Gabriel’s tolkning – uten at denne versjonen nødvendigvis er bedre. Ellers vet jeg ikke om det er så mye å glede seg over her.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s