Avatar – forførelse eller voldtekt?

Filmen AVATAR er djevelsk dyktig laget. Og like djevelsk glatt. Kevin Costner fikk Oscar for den samme filmen i 1990 – Danser med ulver. En film med sjelsliv og mening. En film du kan lete i og finne flere lag. AVATAR er en grunn ADHD-film, som forfører med et voldsomt univers. Men den gir oss klisjé på klisjé helt til den uunngåelige amerikanske final shoot-out: helten og skurken møtes til sist ansikt til ansikt. Helten taper – nesten, men vinner. AVATAR er et framifrå eksempel på at stadig ny teknologi forteller de samme gamle historiene. Hvorfor? Selvfølgelig fordi de er effektive.

Den revolusjonære teknikken som ble oppfunnet for å lage filmen, smelter inn i karakterenes emosjonalitet, sier filmskaperne på sin hjemmeside.  Vel vel. Alle karakterene er endimensjonale: Den brutale og slemme obersten. Den grådige og slemme forretningsmannen. Den modige og vakre heltinnen. Fair enough. Ny teknologi brukes sjelden til å vise indre liv. Den viser frem seg selv.

Det er vel og bra at også filmkunstnere gjør opp for den hvite manns slavehandel, nedslakting av indianere og drap på regnskog. Bildet av obersten med kaffekopp i et monster av et luftfartøy som fyrer raketter mot Livets tre, samler i seg alle tidens ekle skurker – og sørger for at vi koser oss når heltinnen til slutt setter to giftpiler i brystet på ham.

AVATAR er ikke en film som forfører. Det er en film som voldtar.

Her er Dyadebloggens omtale etter premieren.

10 kommentarer om “Avatar – forførelse eller voldtekt?

  1. Er ikke enig i den negative vurderingen. Vel er historien forutsigbar og konvensjonell, men det er noe sjeldent ved filmen – ved siden av det fantastiske tekniske spranget fremover: Gleden ved å møte nye livsformer. Det kan man kjenne igjen selv når man støter på dyr og planter man ikke før har opplevd. Det er en eksistensiell dimensjon ved slike møter som jeg ikke har sett skildret på film før, og her er Avatar veldig god. Jeg synes filmen var en mektig opplevelse.

  2. Helt enig med Folke – bare det underlige plante- og dyrelivet på den kunstige planeten var verd filmen. Dyrene er vel å merke også noe klisje-aktige – flere er gjort skremmende av utseende. Og scenen med den døende biologen som bli ført til det helligste treet i skogen i håp om at livskraften til treet skal redde henne lo vi veldig godt av – noe av det siste hun sier før hun dør er «I must take a sample…..»

  3. Gleden ved å møte dyr og planter – nye livsformer – er noe av det spennende med AVATAR. Ok. Flygende øgler som besnærende lett lar seg temme og meget beleilig tar på seg rollen som jagerfly. Nedkjemper avanserte kamphelikoptre med klørne. Et slags nesehorn med rambukk på tvers av snuten. Dukker plutselig opp i digre flokker som panservogner akkurat i tide for å stanse angrepet fra de slemme.

    Og ikke minst – denne fascinerende nye menneskelike livsformen – vanvittig slanke og deilig langlermmede og betryggende amerikansk kjønnsløse – bygget over Barbie-idealet.

    Det spennende plantelivet? En slags diger tallerkenblomst som forsvinner ned i jorda når du berører den. Det eneste av livsformer filmmakerne bringer inn – og ikke utvikler og bruker i krigen.

    Jeg syns ikke det er vanskelig å forstå den overstrømmende begeistringen for AVATAR. Min reservasjon er for det første at manussnekkeriet er så overtydelig – og for det andre at filmen overstimulerer noe så grassat. Slik går den rett hjem i vår ADHD-samtid.

  4. Synes nok du bruker slegga like hardt som obersten i filmen. Avatar er ingen sjelestudie, men en actionfilm. Noe annet kan ikke regissør Cameron. Da bør filmen vurderes som det. Historien er ikke spennende. Men revolusjonerende teknikk har gjort det mulig å skape et tredimensjonalt, helt nytt univers med et økosystem hentet helt fra fantasien. Det er spennende og svært fascinerende. Det er jobbet utrolig mye med detaljene, og det er blitt et univers mer troverdig enn noe man har sett tidligere.

  5. Bruker slegga som obersten? Det kan du ikke mene. Jeg forsøker å få inn litt nyanser i jubelen.

    Har du lagt merke til at AVATAR er en av de filmene som formidler vakker vold?

    De innfødte får det svære Livets tre over seg. Vi ser ikke ett eneste beinbrudd engang. Langt mindre døde barn eller knuste skaller. Det utkjempes voldsomme slag. Ingen ofre. Ikke en dråpe blod. Den eneste blodsutgydelsen som skjer, kommer fra skrubbsår i ansiktet. AVATAR er på den måten et dataspill. Drap og lemlestelse som lek.

    Filmskaperne har samme dilemma som Knut Hamsun i Markens grøde. Isak vil bort fra sivilisasjonens ødeleggelser og leve i pakt med naturen. Men han drar til byen for å skaffe seg en slåmaskin. Hvordan nedkjemper vår helt de morderiske luftfarkostene? På tradisjonelt sivilisert vis – med håndgranater han pussig nok er kommet i besittelse av.

    Mye gøy her.

  6. Jeg begynte så smått i kjede meg 15 minutter inn i filmen. Så ble det bare mer og mer livslede.

    Sjelden har jeg sett en større filmatisk penis sprute aeoner med hollywoodsk klissete pappmasje på verdner, her som der. I tre lidelsesfulle timer. For publikum.

    Filmens karaktere derimot kjente ikke en schit, de var bare skuespillere og animert kunstig blått materiale uten smerteterskel.

    Siden Grøndahl har brukt storslegga, la meg skalere opp til bulldoser: folk som lar seg fascinere av denne forestilling, ville vært henført av Albert Speers gigantomane kulisser i Nurenberg anno tredvetallet.

    Ingenting å være flau over. Speer var djevelsk god han.

    Jeg lot filmen gå i glemmeboka minutter etter at jeg hadde sett den. Skjønt, film og film, ord som «peropagandaverktøyet» forekommer meg å være mer passende. Men propaganda for hva?

    Vi ser den feminine og New Age-aktige blå verden som lever i pakt med naturen, for så å bli voldtatt av den maskuline, kapitalistiske manneverden.

    Gaia-teorien er så fysisk illustrert at de edle blå bare kan kople seg til Gaia med en stikkontakt de har i håret. Da skjønner de at selv slemme kjøttetere er snille: and the lion lies down with the lamb.

    Eller er de blås samfunn et eksempel på klasseløs før-historiske kommunisme?

    NB! Mitt manglende engasjement for effektmakeriet kan tilskrives dårlig syn.

  7. På linje med Gravklev her.

    Denne filmen er ment å underholde. Hverken mer eller mindre.

    Og kritisere den for dybdeløse karakterer blir som å kritisere en Disneyfilm for happy endings.

    Man må ta av seg Bergman-brillene når man ser slike filmer. Er man allergisk mot konseptet bør man holde seg unna. Estetikken er slående vakker og undertegnende fikk tårer i blikket av denne verdenen og kjærlighetsforholdet mellom hovedpersonene. Ha! Selv om mennesket er sammensatt lar vi oss røre av banale ting, og jeg er takknemlig for at jeg fortsatt lar meg berøre.

    En kommentar til på dette med karakterer; er det slik at vi alle er like kompliserte mht. krefter som driver oss, emosjonaliteten under er vel alltid til dels en gåte, men jeg tør minne på om at verdens mektigste mann i 8 år ikke stod frem som særlig mangefassetert.

    Jeg anbefaler alle å se denne filmen mens den er på kino, men legg som sagt igjen Bergmann-brillene hjemme. Dette er eventyr, ingenting mer, kanskje også et blikk i hva film kan være om 10-15 år med tanke på tekniske muligheter.

  8. En nyhetsmelding i dag fra CNN Breaking News:

    — «Avatar,» «Up in the Air» among leading nominees at this year’s Academy Award nominations.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s