Litterær nyreligiøsitet

Jan Kjærstad kommenterer den unyanserte mottagelsen av Karl Ove Knausgårds roman og møter massiv motstand i norsk litterær offentlighet. Han reflekterer over reaksjonene:

Og når det gjelder konsensus: Kanskje en kritiker ville påstå at noen bøker er så eksepsjonelt gode at det er umulig ikke å like dem. Shakespeare? Men vil det ikke være sånn at jo sterkere er bok er, jo flere motstemmer vil den høste. Er da Min kamp 1 bare en «god» bok og ikke en «sterk» bok?

Mange vil sikkert anklage meg for å tro jeg lever i Utopia. For selv om noen kritikere ønsket innlegget velkommen, var resultatet det vanlige: «Anmelderne avviser kritikken». Min artikkel var «upresis» (Trygve Riiser Gundersen) og en «tøysete feillesning» (Trond Haugen).

Ikke minst syns jeg følgende refleksjonsrekke er interessant:

På tampen av 2009 begynte dette religiøse skjæret å bli mer tydelig. «Menneskene lyser opp når denne boken kommer på tale,» skrev Ingunn Økland i en kommentar alt i november. Særlig i avisenes oppsummering av bokåret kom sterke personlige meldinger, ikke bare om romanen, men om forfatteren selv, «fenomenet» Knausgård. Jeg «er veldig takknemlig for at han finnes», som en kollega sa i Dagbladet Magasinet.

Ordet blir kjød.

Vi fikk nå også et essay av Tom Egil Hverven med følgende budskap: «Etter tredje bind av Min kamp tenker jeg at romanene sier til meg og andre lesere: «Ta dette og ét det. Dette er mitt legeme som gis for dere.»»

Det toppet seg i kronikken «Religion uten Gud» i Aftenposten på selveste nyttårsaften.

Her skriver Eskil Skjeldal om at «Knausgård skildrer det ubarmhjertige kallet til å være et menneske i verden. Dette kallet kan fortolkes som en religiøs kamp…». (Hvorfor ikke som «kjempende humanisme»?) I en VG-kommentar nylig bruker kritiker Sindre Hovdenakk samme ord om Knausgårds bøker som Rudolf Otto gjør om det hellige: De tiltrekker og frastøter på samme tid.

Og nå sist, Jørgen Lorentzens ferske hymne til Knausgård i Aftenposten, der fiksjonen har blitt ett med virkeligheten. Jeg hører et ekko av ordet som blir kjød i Johannes-evangeliet.

Alt dette minner meg om høymodernismens ønske om å la litteraturen ta religionens plass. Det gjør meg uvel. Du kan si mye om skjønnlitteratur, men den egner seg dårlig som grunnlag for en sekulær religion. For tilbedelse i det hele tatt.

Mottagelsen av Knausgårds romaner viser at han har truffet godt inn i samtidens ønske om å bli strøket over sjelen på riktig måte. Vi lever i en tid der det er få eksistensielle fotfester – postmodernismen har gjort de fleste religiøse og moralske posisjoner vanskelige å innta. Kanskje er det da en befrielse i blant å kunne få lov til å gi seg hen litt uforbeholdent, slik vi har sett eksempler på i forbindelse med denne romansyklusen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s