Norge for nordmenn?

Av personlige årsaker er jeg interessert i å finne ut hvordan Norge behandler nye ekteskapspartnere fra utenfor EU/EØS. Foreløpig er svaret nedslående.

Å bli gift er ikke så vanskelig, selv i Norge. Man må få begges ekteskapsvilkår prøvet, og hvilke papirer man trenger, finner man på skatteetatens nettsider (de har overtatt folkeregisterets funksjoner). Men man må ha god tid. Norske byråkrater er ikke raske, særlig ikke i ferien. Dessuten er det sannsynlig at man tross alle gode forsøk mangler viktige papirer ved første innlevering.

Det vanskelige er å komme inn i landet.

Søknad må skje fra hjemlandet. Behandlingstid varierer fra land til land. Fra Thailand er den 7 måneder, fra Taiwan inntil 1 år. Det paradoksale er at en person som tidligere har besøkt Norge en rekke ganger uten problem, nå må holde seg unna, fordi man ikke kan søke turistvisum hit mens søknaden om langtidsopphold er under behandling. Vedkommende kan reise til andre Schengen-land, men lurer man seg inn i Norge, er det ulovlig opphold. Grunnen er visstnok at man nå kan mistenkes for å ville bli værende i landet! Kampen mot proforma-ekteskap gjør at alle behandles som potensielle forbrytere.

Når man først er kommet inn i landet, er etter det jeg hører det største problemet å komme ut igjen. Gjennom 5 år må oppholdstillatelsen fornyes årlig, og i behandlingstiden kan man ikke forlate landet. Slike saker burde kunne behandles raskt, men fordi det tar lang tid før de får en saksbehandler, kan det i praksis ta inntil et halvt år før de får svar. Søker man i mai, betyr det at man ikke kan forlate Norge i sommerferien. Det sies at flere ekteskap har gått dukken på grunn av denne bestemmelsen.

At man vil bekjempe proforma-ekteskap, er forståelig. At man behandler alle utenlandske partnere som potensielle forbrytere, strider mot vår rettsfølelse.

2 kommentarer om “Norge for nordmenn?

  1. Gjennom årene har jeg hørt en del slike historier. Min egen er så til de grader annerledes at det låter nesten surrealistisk:

    I 1989, mens jeg hadde en midlertidig oppholdstillatelse i forbindelse med et vikariat, giftet jeg meg med en nordmann her i Norge. Det slo meg aldri at formalitetene i ettertid kunne by på problemer. Dagen etter bryllupet stakk jeg innom det lokale politikontoret, viftet lykkelig med vigselsattesten og passet mitt og annonserte naivt at nå var jeg gift og ville gjerne ha permanent opphold og lov til å jobbe.

    Damen bak skranken så litt forvirret ut og sa at hun ikke helt visste hvordan reglene var. Hun bestemte seg for å ringe hovedpolitikammer i Oslo for å høre. I ettertid forstod jeg hvor heldig jeg var at ingen hadde tid til å ta telefonen i Oslo, fordi hun la på røret, syntes mitt forslag hørtes logisk ut i mangel av andre instruks, og stemplet mitt pass med alle mulige godkjenninger.

    Noen få år senere fikk jeg stemplet flyttet over i mitt fornyet pass. Ingen problemer. De siste årene er kravene skjerpet, og jeg må stille meg i en 2-4 timers kø annet hvert år for å fornye stemplet, men heller ikke det byr på særlige problemer utenom at jeg må underholde meg selv mens jeg venter i køen. Jeg har til og med reist inn og ut av Norge med utgått tillatelse, uten å få mer trøbbel enn et strengt blikk i passkontrollen med tilhørende påminnelse om å ta meg av det så fort som mulig.

    Skjedde dette slik fordi det var en norsk by der man på 80-tallet var vant med «stuerene», norsk-talende utlendinger fra vestlige land (selv er jeg amerikansk)? Var det en nyansatt betjent eller ferievikar som ikke hadde vært bort i problemstillingen før og manglet motivasjon til å finne ut av det? Eller hadde jeg rett og slett flaks? Man kan lure.

  2. Jeg har hørt at nordmenn som returnerer fra Amerika
    med ektefeller med doktograder fra de aller mest anerkjente universitetene der har akkurat samme problemer. Hvis vi ikke kjenner vår besøkelsestid og sier «ja takk» til sånne folk så snart som råd er, så er vi jammen ganske dumme….. Problemet var at den norske ektefellen – også med like god utdannelse – måtte være her i sin nye jobb uten sin ektefelle hos seg. Og da risikerer vi å gå på doble tap hvis nordmennene gir opp og flytter ut. (Dette skjedde for et par år siden – litt senere enn det som er postet over).

    I og for seg er dette sikkert like vanskelig for de med mindre attraktive utdannelser.

    Jeg tror imidlertid at Amerikanerne er nesten like tullete – en singel forsker med lang norsk utdannelse men med røtter i Afrika får ikke innreisetillatelse til Amerika for å dra på konferanse, fordi de er redde for at vedkommende skal søke å bli værende i Amerika. Det er også ganske hysterisk egentlig – for det første er vel ikke Norge et land man ønsker å flykte fra (?), og for det andre er dette også helt klart en ressursperson.

    Når Polen ble med i EU go dermed Schengen måtte alle polakker som allerede var etablerte her søke om ny arbeids- og oppholdstillatelse som om de aldri hadde vært her før. Jeg overhørte et par som var litt irriterte. Det er lett å tro at det dreier seg om kunsten å opprettholde et tyngst mulig byråkrati….??

    Forøvrig hørte jeg også om en farmakolog fra midt-østen som også måtte gå og få passet sitt stemplet som til slutt ble så lei av dette at når politiet spurte hva vedkommende gjorde så svarte de «I work with drugs…» Politiet syntes at det var meget lite morsomt…..

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s