Fanny og Alexander: Den lille og den store verden

_fanny_jpg_66308b

Mye er utsolgt, men utpå nyåret er det ledige billetter, og du bør avgjort sikre deg noen til Fanny og Alexander på Nationaltheatret. For en som jobber med dramatiske tekster daglig, er det et under å gjenoppleve hvordan Ingmar Bergman inviterer oss inn til en saftig oppdagelsesferd – både med følelsene og hodet –  i sine mennesker og sitt univers. Og hvordan Kjetil Bang-Hansen med all sin erfaring og poetiske kraft gir dette universet  form på scenen.

Hva handler Fanny og Alexander om? Enkelt sagt er det en klassisk fabel om voyage and return.  Uppsala i 1907, den storborgelige familien Ekdahl i full utfoldelse med julefering. Raskt oppdager vi alle sprekkene i fasaden, men det forførende med familien er at det finnes ingen hemmeligheter. Alt tøv, alle svakheter, utroskap, pengesøl, kjærlighetshat, impotens – alt det som i andre familier vi kjenner, ville vært nevrotisk usagte kramper og anklager – utfolder seg fritt i en slags varm forsoning med menneskelivets meningsløse underfundighet. Ikke rart vi blir dønn sjarmert.

Så begynner dramaet. Oscar (Kim Haugen), en av de tre brødrene dør, og hans enke Emilie (Kjersti Holmen) søker mot det mørke, livsfornektende i biskop Edvard Vergérus (Bjørn Skagestad). Hvorfor? Hun orker ikke mer av tilværelsens uutholdelige letthet? Hennes begrunnelse er den samme som Solveig i Peer Gynt bruker, når hun forlater alt for å oppsøke den fredløse Peer i storskogen:

Jeg kunne ikke forstå hvorfor ingen ting gjorde ordentlig vondt, hvorfor jeg aldri følte meg ordentlig glad. Jeg tørstet etter sannheten, og jeg syntes jeg hadde levd i løgn.

Slik Kjetil Bang-Hansen former fabelen, blir det tydelig for oss at Emilies reise mot det mer brutale ikke først og fremst er eksistensiell eller psykologisk, men driftsstyrt – seksuell. Oscar er ikke far til hennes to barn Alexander og Fanny, og sex har ikke vært del av kjærligheten mellom ektefellene.  Når hun søker mot en mann med sadistiske trekk, er det kanskje for å bli virkelig, kjenne grensene, kjenne smerten fysisk.

Emilie presses lenger ned i avgrunnen enn hun makter, hun frir seg til sist fra monsteret, kommer seg ut fra det bergtatte og hjem igjen til familien Ekdahls frodige livsmestring.

Hvilken erkjennelse har denne reisen gitt henne? Ingmar Bergman lar henne ikke formulere det. Han gir oppgaven til Oscars bror Gustav Adolf (Nils Ole Oftebro), som holder en fantastisk tale til forsvar for den lille ekdahlske verden:

Vi Ekdahler er ikke kommet til verden for å gjennomskue den. Det er like godt å gi blaffen i de store sammenhengene. Vi skal leve i det lille, i den lille verden. Den skal vi holde oss til, og den skal vi dyrke og gjøre det beste ut av. (…) Verden og virkeligheten skal være til å fatte, slik at vi med god samvittighet kan klage over dens ensformighet. (…) Menneskene må for faen være begripelige, ellers tør man verken elske dem eller snakke stygt om dem. (…) Verden er en røverhule, og det mørkner mot natt. Derfor er det nødvendig, og ikke det minste skammelig, å glede seg over den lille verden, den gode maten, det milde smilet, fruktrærne som blomstrer, valsene.

Plutselig slår døden til, plutselig åpner avgrunnen seg, plutselig brøler stormen, og katastrofen er over oss, alt dette vet vi. Men vi vil ikke tenke på de ubehagelighetene. Vi elsker det vi forstår, vi Ekdahler. (…) Derfor er det all grunn til å være lykkelig når man er lykkelig, å være snill, gavmild, øm og god.

Denne talen har Kjetil Bang-Hansen skåret kraftig ned på, og i den forestillingen jeg så, nådde den ikke ut – den fikk ikke det rom og den samling den fortjener – etter min mening. En grunn er kanskje at Kjetil Bang-Hansen legger innsikten i en annen karakter, som han selv har skapt – den voksne Alexander (Kåre Conradi). Hvordan denne rollen fungerer, har anmelderne mange og ulike synspunkter på. Rollen ivaretar Bang-Hansens grep om stoffet  – som en voice-over når det trengs. Han løser blant annet Oscars dødsscene godt på denne måten. Men først og fremst tjener kanskje den voksne Alexander Kjetil Bang-Hansens eget prosjekt med forestillingen: et slags kunsterisk og menneskelig regnskap etter et langt liv i teatret. Det forunderlige er at når Kåre Conradi til sist kommer inn for å ta applaus foran alle skuespillerne, kjennes det helt feil. Han skulle stått på siden eller blant publikum og applaudert.

Dette er bare en ørliten brokk av alt som kan sies om denne forestillingen. Ikke minst ligger det en diger virkelighet i det tredje universet Ingmar Bergman tegner opp i tillegg til den ekdahlske livskraft og biskopens livsfrykt kledd i religiøs strenghet. Det er jøden Isaks (Sverre Anker Ousdal) magiske verden – som virkelig spenner opp himmel og helvete. Og som Kjetil Bang-Hansen gir rom og kraft.

Nå er Nationaltheatret stedet. Har du ikke vært på teatret før, skal du gå der nå.

Mer på Dyadebloggen: Umiddelbare reaksjoner etter en publikumsforestilling før premieren. Mer om Fanny og Alexander i Dyade: nr 1 1992: Den store og den lille verden.

2 kommentarer om “Fanny og Alexander: Den lille og den store verden

  1. Hotell og billetter er bestilt ( langt ut i februar ), Dyade-nummeret på vei i posten, Langversjon på dvd skal pløyes igjennom nok en gang…….. Julegave til meg og samboen!

    Filmen er, enn så banalt det enn høres ut, den beste jeg har sett. Hadde byttet norsk olje mot Bergmann når som helst. Heldigvis trenger man ikke være svensk for å nyte kunsten hans 🙂

  2. Har nettopp lest litt Dyade-nummeret som rører ved mange av de temaene som Fanny & Aleksander kretser rundt. Fascinerende lesing! Anbefales varmt etter sett teaterstykke eller film.

    «Den store verden, den lille verden». Artikkelen jeg har lest, den første i tidsskriftet, handler blant annet om hva som kan skje når vi kaster oss ut i «den store verden», etter de store sammenhengene, innsiktene, frelsen, forløsningen, osv. Det er ullike måter å gjøre forfølge disse allmenneskelige lengslene på, ulike måter å unngå de på også, men en av dem er kanskje forelskelsen som tro på frelse. Følgene leder ofte til sår, noen ganger som aldri gror. Til poenget, jeg hører på en låt som, såvidt jeg vet har hatt mest suksess i Radka Toneffs versjon. En fantastisk vakker låt, som ikke nødvendigvis trengs å ses i forelskelsesperspektivet, med en tekst som går som følger:

    «The moon is a harsh mistress

    See her how she flies
    Golden sails across the sky
    Close enough to touch
    But careful if you try
    Though she looks as warm as gold
    The moon’s a harsh mistress
    The moon can be so cold

    Once the sun did shine
    Lord, it felt so fine
    The moon a phantom rose
    Through the mountains and the pines
    And then the darkness fell
    And the moon’s a harsh mistress
    It’s so hard to love her well

    I fell out of her eyes
    I fell out of her heart
    I fell down on my face
    Yes, I did, and I — I tripped and I missed my star
    God, I fell and I fell alone, I fell alone
    And the moon’s a harsh mistress
    And the sky is made of stone

    The moon’s a harsh mistress»

    Om du har musikktjenesten Spotify kan du høre bruke denne linken:

    Platen med Radka Toneff heter forøvrig «Fairytales» og har flere andre perler.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s