Inger Sitter begraver maleriet

SitterMaler og grafiker Inger Sitter fylte nylig 80 år. Det markeres bl.a. med utstilling i Trondheims Kunstmuseum. På mange måter en ruvende skikkelse i norsk kunstliv. Hun debuterte 13 år gammel, begynte på Kunstakademiet da hun var 15.  Hun ble en  tidlig modernist og var med på å flytte grenser for det moderne kunstbegrep i Norge. Hun har bodd mye utenfor Norge, og i 1981  ble hun den første kvinnelige professor ved Kunstakademiet i Oslo.

Denne uke valgt kunstprogrammet Safari på NRK1 å presentere Sitter og hennes kunstnerskap. Mot slutten av programmet spør programleder Jeanette Platou: Hvor står maleriet i dag? Sitter svarer:

Det står vel egentlig ganske tynt. Og :
Jeg tror jo at jeg sammen med mine jevnaldrende kolleger representerer det siste punktum for en par tusen år gammel kunsttradisjon. For alt er jo gjort på en måte. Alt er gjort. Alt er gjort.

Tre ganger gjentar Sitter at «alt er gjort«. Et  oppsiktsvekkende og arrogant svar. Et signal til yngre kunstnere og kunststudenter om at det ikke er mer å utforske i maleriet. At det det de holder på med er gått ut på dato. En underlig uttalelse fra en som har valgt å bruke sitt liv på grafikk og maleri. Hvor ble det av kjærligheten og respekten for sitt fag. Sitter har tenkt å ta med seg maleriet i graven. En trist sorti.

3 kommentarer om “Inger Sitter begraver maleriet

  1. Noen uttalelser er slik at de ikke handler om det som blir sagt. Å si at alt er gjort er et slikt eksempel.

    En holdning om at alt er gjort er nemlig absurd. For det kan enkelt bevises at det ikke stemmer. Tar man alle tenkelige farger, former, konsepter, osv. og kombinerer så blir antall mulige kombinasjoner uendelig. Et ganske ufattelig stort og uttømmelig antall som vi aldri vil se mer enn en ubetydelig liten andel av.

    Å si at alt er gjort handler derfor neppe om en kritisk vurdering om alt er gjort eller ikke. Hva det hanlder om kan man bare spekulere i.

    Kanskje handler det om at maleriet som sådan har mistet sin noe opphøyde rolle etter hvert som andre medier har blitt mer gjeldende. Er det inspirasjonen som har blitt til desillusjon. Er det avmakt over at livet snart tar slutt og man ikke rekker eller orker å gjøre mer…osv…

  2. We are the last of fallen breed of Artists (si det gjerne med den drøyeste Oxford-engelsken du kan)…

    Arroganse, hovmod, bitterhet i skjønn forening.

    Kunstens fremmedgjøring av folket( og vica verca) forblir ikke det store mysteriet om slike ego dominerer arenaen.

  3. Jeg vil bruke Sitters utpust til å formulere følgende bønn:
    Måtte jeg klare å bli gammel uten å bli lei og bitter. Måtte jeg være takknemlig for å ha deltatt så lenge det varte i det som nå går videre uten meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s