Transformers – Bush-eraens siste krampetrekninger?

transformers_revenge_of_the_fallen_profilelargeSom film er ”Transformers: De beseirede slår tilbake” (Norgespremiere 23.6) elendig, men som fenomen er den uhyre interessant.

Elendig er filmen fordi den mangler noen rød tråd, har uinteressante menneskelige aktører som aldri berører oss – og fordi den utagerer fullstendig med effektmakeri i slåsskamper mellom roboter hvor det bare er fargene som gjør at du kan skjelne heltene fra skurkene.  Robotskurkene er svarte, mens robotheltene har litt rødt, gult eller grønt på seg.  Det skjer en masse på lerretet, men robotkampene oppleves som et stort gjesp og jeg ville neppe ha sett filmen til ende om jeg ikke hadde sett den sammen med andre.

Men den er interessant som Bush-eraens siste krampetrekninger som fortsatt går rett hjem hos publikum.  Filmen spilte inn 100 millioner dollar bare på åpningsdagen verden over – det er mer enn DaVincikode-oppfølgeren ”Engler og demoner” og bare slått av ”The Dark Knight” som den mesttjenende premierefilmen til alle tider. Produsenten er da også Steven Spielberg som siden debuten har spilt inn svimlende 8,5 milliarder dollar på filmene sine.  Min påstand er at dette er en film som er langt mer i ånden til George W. Bush enn Barack Obama – og det kan vi regne med at en mann med Steven Spielbergs kommersielle teft vil innse før han lager sin neste film.

Kritikerslaktet og publikumssuksessen er tydelig nok.  Ifølge Wikipedia misliker 81% av kritikerne filmen, mens 91% av tilskuerne synes den er like god eller bedre enn den forrige Transformersfilmen.  Hva er det ved den som treffer publikum?  Et svar kan være Steven Spielbergs teft.  steven20spielberg2011Vi kjenner ham fra vakre og rørende filmer som The Color Purple (1985), Schindlers liste (1993) og Saving private Ryan (1998).  Men mest kjent og suksessfyllt har han vært for filmer som ”Haisommer” (1975), Nærkontakt av tredje grad (1977), Indiana Jones (1981, 1984, 1989), E.T. (1982),) og Jurassic Park (1993, 1997).  Alle disse filmene leker seg med avansert teknologisk effektmakeri – tenk bare på haien i Haisommer, E.T.-skikkelsen og dinosaurene i Jurassic Park – som imponerer, skremmer og til dels rører.  For det er fortsatt mennesker som står i sentrum i disse filmene – de skrekkslagne badegjestene, de UFO-troende som ser åpningen for en bedre verden i E.T. og eventyrlystne og fascinerte oppdagere i både Indiana Jones og Jurassic Park-filmene.

I ”Transformers” har det hele tippet over.  Her er det robotenes kamp som driver filmen, mens menneskene er henvist til perifere og uinteressante biroller – nærmest som mellomspill mellom robotslagscenene.  Når det er blitt slik, skyldes det kanskje at filmen er mest av alt en illustrasjon og verdenslansering av dataspillet med samme tittel som opplagt dreier seg om robotenes kamp uten forstyrrende menneskelige elementer.

Men ”Transformers” har også en plass i filmhistorien og samtidskulturen.  Det har vært en utvikling i actionfilmenes verden i retning av stadig sterkere effekter.  Ta linjen fra Sylvester Stallone-filmene om Rocky og Rambo via Die Hard-filmene med Bruce Willis og fram til Transformers.  Rocky var fattiggutten som kjempet seg opp og fram som bokser gjennom beinhardt slit – ham kunne man identifisere seg med.  rambo_17_04_2006Rambo var krigeren som ble forrådt av sine overordnede, utkjempet og vant enmannskrigen mot Vietcong alene og kommer tilbake og hevner seg på sine svikefulle ledere etterpå.  Her tar krigseffektene aldeles av, men det er fortsatt en menneskelig kamp det går an å leve seg inn i.  Det er det også i Die Hard-filmene om John MacLain som er en uregjerlig og forfyllet politimann, dårlig far og ektemann, men som viser sin storhet når det virkelig gjelder og redder verden fra katastrofene – med rå kraft i konfrontasjon med skurker som utnytter alle dataverdenens virkemidler.  Typisk er scenen hvor han blir beskutt av et jagerfly mens han kjører en svær trailer på motorvei med mange plan, tipper nesten over, men vrir rattet slik at det går og tilslutt får motorveien til å falle over jetjageren.  Hvor går en når en skal overgå Die Hard-filmenes overmenneskelige superhelt?  Jo, kanskje til robotene – hvor kampene kan få ta helt av uten usannsynligheter knyttet til menneskelige begrensninger.

Tankene går også til Irak-krigen.  Det skyldes ikke bare at robotkampene i ”Transformers” utspiller seg i Akababukta og mellom pyramidene i Egypt med flybombing fra amerikanske hangarskip som en viktig ingrediens.  Selve bildet av krig som et avansert dataspill trekker også i denne retningen.

Det gjelder dels fiendebildet.  Irak-krigen startet fordi amerikanerne og britene mente Saddam Hussein hadde et arsenal av masseødeleggelsesvåpen – noe som gjorde ham til en umenneskelig og farlig fiende som det var all grunn til å stanse før han fikk brukt sitt arsenal mot Israel og den siviliserte verdens venner.  Fienden ble et monster ikke bare ut fra folkemord mot kurderne, men også som teknologisk avansert trusel – nesten som en robot.

cf-18aMen mest av alt gjelder det amerikanernes selvbilde som superavanserte på teknologisk avansert krigføring.  Samspillet mellom rustningskappløp og datautvikling er velkjent.  Internettet er et ektefødt barn av USAs sjokk over at Sovjet kunne skyte opp sin Sputnik – og dermed også ha mulighet til å atombombe Washington.  Og i dag er det nært samspill mellom dataspillindustrien og den amerikanske hærens utvikling av den elektroniske soldat – han som med datahjelp er fullstendig teknologisk overlegen på slagmarken.  Før Irak-krigen var soldatene trenet gjennom dataspill, det ble snakket om presisjons-bombing av irakiske mål – presisjonen skulle være ”kirurgisk” slik at man kunne utslette nøyaktig det man ville uten å berøre sivile.

”Transformers” stemmer godt overens med det bilde amerikanske myndigheter hadde av moderne teknologisk krig før Irak-krigen.  Det er avansert datateknologi som styrer  uten noen vesentlig menneskelig faktor involvert.  Problemet er bare at vi i dag vet hvordan det gikk.  Amerikanerne vant blitzkrigen, men de har tapt freden.  De var overlegne teknologisk, men irakerne ville ikke ligge nede – og fortsatte menneskelig motstand i det uendelige, helt til presidentvalget skapte maktskifte og politikkendring i USA.

”Transformers” passer langt bedre inn i Bush-eraens tenkemåte enn i Obamas.  Med Steven Spielbergs teft for trender kan vi regne med at han oppfatter det og kommer tilbake neste gang med en film som ligner mer på ”The Color Purple” enn på ”Transformers”.

2 kommentarer om “Transformers – Bush-eraens siste krampetrekninger?

  1. Mulig filmen sammenfaller med tidsånden til Bush-eraen, men filmen ( og den foregående ) baserer seg på leketøys\tegnefilm-fenomenet med samme navn fra 80-tallet. Filmene spriker ikke mye i form eller innhold fra tegnefilmene.

  2. Ja, det er utrolig å se at utgangspunktet for Transformers-filmene er leketøy – og ikke filmadapsjon av en bok eller lignende. Det som sammenfaller med Bush-eraens tidsånd er først og fremst troen på høyteknologisk krig hvor menneskers liv og tanker blir for bagateller å regne. Og slik sett går det en linje fra Roger Moores kultiverte James Bond til stadig røffere og mer robotlignende helter som Rambo og Terminator til de rene roboter i Transformers. Den linjen har jeg følelsen nå har gått til veis ende – og at kreativetet med trendteft vil vende seg andre veier.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s