Michael var ikke Mozart

michael_jackson_-_another_part_of_me3Jeg er også lei meg for at Michael Jackson døde i så ung alder. Og enda mer lei meg for hvor uproduktiv han var i mange år før han døde. Men mediereaksjonene (f.eks. i VG) på hans død er likevel overdrevne. Han var på sitt beste en fantastisk sanger og danser, men heller ikke mer.

Kanskje var han like talentfull som Mozart (selv om jeg tviler på det). Men selve sjangeren han tilhørte, var så mye grunnere enn Mozarts at enhver sammenligning mellom de to får et litt utvendig preg. Begge var barnetalenter som ble drevet hardt av sine foreldre, og begge døde unge. Kunstnerisk var de likevel milevidt fra hverandre.

23 kommentarer om “Michael var ikke Mozart

  1. Selvsagt,

    men hvor gjør dagens Bach, Beethoven, Bruckner og Mozart av seg?

    Er det de som sitter og spyr ut dunkdunk?

    Man kan forøvrig ikke annet enn å undre seg over at Grieg, Ibsen, Undset, Munck, Hamsun – alle virket de årtier før nasjonen fikk sin første kulturminister og den første kommunale kunstkonsulent.

    Samtidig har vi mer fritid enn noen gang.

    Hva skjer?

  2. At sjangere har forskjeller, ulike uttrykk og ambisjoner er i mine øyne ikke noen grunn til å sette dem opp mot hverandre. I alle fall ikke der man litt hovent hevder den ene som overlegen den andre. Eller misforstår jeg innleggforfatteren ( ønsker nemlig å ta forbehold) ? Jeg leser deg nemlig eksempelvis slik at innenfor popsjangeren vil det aldri kunne være mulig å nå opp til Mozart topp score mht, til genialitet fordi popsjangeren med full score kun når opp til 70% av det som er mulig ved full uttelling, de tredve øverste prosentene er nemlig kun forbeholdt klassisk ( og Jazz kanskje ).

    Frokost mot middag, høst mot vår, komedie mot drama…..Absurd.

    Når det gjelder MJs genialitet, så er jeg egentlig ikke så interessert i dra frem sabelen. Musikken til og med «Bad» snakker egentlg for seg selv. Hva som treffer den enkelte som genialt eller ikke har mye med personen og den tiden vi lever i. Jeg for eksempel hører mye på avansert Jazz, så det er ikke kompleksitet jeg ikke takler, men Mozart snakker bare ikke til meg i det hele tatt, mye klassisk musikkk slår meg som svært pompøst, men jeg hører at det kvalitet. Quincy Jones, viss rolle man ikke skal undervurdere, og Michael Jam laget umiddelbare klassikere som folk elsket første gang de hørte den. Sjanger er umiddelbar, det er dens kjennetegn, ikke noe man bør dømme den for.

    P-Mann: Hvor er dagens Bach, Beethoven…? De som sitter og spyr ut dunkdunk?

    Makan til mer illustrerende holdning for hvordan man skal innstille seg for gå glipp av moderne mestere skal man lete lenge etter.

    Her er en av MJs sanger som verdimessig ligger ganske tett opp mot Acems grunnverdier . En fantastisk låt:

    Man in the mirror:

    http://www.azlyrics.com/lyrics/michaeljackson/maninthemirror.html

  3. Jo, jeg tror man kan og må tillate seg å sammenligne ulike sjangere. Noen sjangere gir rom for dybder og kompleksitet som andre sjangere ikke tillater. Jazz, som Per trekker frem, gir utvilsomt rom for denslags, mens pop, som var Michael Jacksons sjanger, av natur skal være nettopp pop og ikke full av like mange finere nyanser. Å si det er ikke å rakke ned på pop, men å si noe om dens vesen. Vi kan godt like den for det! Langt flere liker pop enn både jazz og klassisk, og det er jo derfor Michael Jacksons død vekker så sterke reaksjoner.

  4. Ja, jo, jeg er egentlig enig kjenner jeg i det du sier mht til sjangerene, Halvor. Men jeg mener ikke at genialitet er forbeholdt enkelte sjangere. Det sier vel egentlig ikke du heller, men hvis man prøver kan man lese det inn mellom linjene om man tilstrekkelig konfliktsøkende 😉 Charlie Chaplin er jo et utmerket eksempel. Eller hur?

  5. P-mann har et godt spørsmål som etter mitt syn viser at han har skjønt noe som uttrykkes i Carl Henrik sitt innlegg og som Per og Halvor kanskje ikke har fått med seg: Det er ikke nødvendigvis de kulturelt aksepterte perspektivene som er «riktig». Noen forsøker til og med å undertrykke perspektiv som ikke passer inn ved å gjøre dem mindreverdig. Halvor burde jo kjenne til slike tendenser i og med sine interesser for kina som er kommet til uttrykk ellers i bloggen.
    Mozart laget pop-musikk for sin tid. Hadde han laget den samme musikken i dag ville han antagelig nesten ikke blitt lagt merke til. Verden er i stadig forandring. De geniale tilfører noe nytt. Både Mozart og MJ tilførte noe nytt som var av stor verdi for mange i samtiden,- så får heller fiffen holde på sin historisk betingede kultur.

  6. Mozart behersket mange ulike former verker og jeg tror at han også opptrådte med å spille piano. Men det er vanskelig å si om Mozart ville ha kunnet synge, danse moonwalk og lage musikkvideoer, for det ville ha vært så sært i hans tid at det ikke ville ha funket…. Enhver sitt talent, kanskje?

    Er det noen som vet hvem som er verdens mest kjente nålevende komponist av moderne klassiske verker? Jeg kan endel navn men jeg er usikker på hvem som er størst…det er vel mange som ikke engang vet hva de heter, selv om de lager «smartere» musikk en Michael….

  7. OD: Jeg skjønner virkelig ikke hva du prøver å si med innlegget ditt. P-mann lurer på hvor dagens genier er, og hånlig hevder han at dagens dunkdunk musikk åpenbart ikke er stedet de gjemmer seg. Hva han mener med dunkdunk-musikk er jeg egentlig ikke sikker på men, jeg her ganske sikker på at han ikke har forutsetninger for å sette pris populærsamtidsmusikk. Det er nettopp slik du sier, verden forandrer seg, de generasjonen som vokser opp i dag har kanskje ikke forutsetningene for å forstå the Doors, f.eks. på lik linje med at dagens sekstiåringer sannsynligvis i det store flertall ikke skjønte bæret av grunsjen. Det betyr selvfølgelig ikke at sjangeren ikke kan ha genier i sine rekker. Kurt Cobain hadde et fantastisk kunsterisk uttrykk, Eddie Vedder er også en musikker som har høy kunsterisk kvalitet. Mange av de som får genistemplet får det etter sin død.

    Dette minner meg om Ari Behns offentlige hanekamp mot Tore Renberg hvor Behns hevdet at det var på tide at noen tok steget opp å proklamerte seg som vår tids Shakespear…! Latterlig. I alle fall når det kommer fra han som da hadde publisert lite annet en pamflette med skolestiler.

  8. For de som ennå ikke har forstått seg på Mozart, prøv noe han har skrevet for sangere, enten kor eller solister. Her er to klipp som også passer i anledning Michael Jacksons død:

    «Lacrimosa» fra Mozarts requiem (med teksoversettelse):

    Og selvfølgelig «adagio» fra klarinettkonserten som var med i filmen «Mitt Afrika»:

  9. Jeg skal ikke uttale meg alltfor bastant om muligheten for kompleksitet i ulike genre. Men flott musikk med en viss kompleksitet finnes også innen populærmusikken – se bare på Radiohead’s OK computer – og også mye av Led Zeppelin. Dette er nok ikke musikk primært laget for at alle på bussen skal nynne på det…

  10. Noe av den vakreste moderne klassiske musikken er også svært enkel – her den minimalistiske «spiegel im spiegel» av Arvo Pärt:

  11. Det eneste som kan måle seg med Mozart kom på 80-tallet og heter Falco:

    Dypt som bare det: Rock me amadeus!

  12. Arvo Pärt går forøvrig under kallenavnet Pervo Ert i norske musikkmiljøer …

    Man etterlyser vår tids Mozart. Jeg tror ett av problemene med samtidsmusikken (den avanserte, den med mange noter) er at den har blitt svært sekterisk.

    En konsert på Ultima-festivalen kan overraske deg og stimulere sansene, men den kan også være svært utilgjengelig for andre enn innvidde.

    Hadde samtidslitteraturen holdt på med det samme, hadde vi mistet statsstøtten forlengst (selv uten hjelp fra en innkommende Frp-regjering).

    Det er lett å være genial når ingen skjønner hva du driver med.

  13. Nuh!! Har jeg ikke forutsetninger for å sette pris populærsamtidsmusikk?

    Du må ikke la dine fordommer løpe av gårde meg deg så lett, Per!

    Jeg håper virkelig ikke at Man in the Mirror avspeiler Acems verdier. Det er da bare et superego som onanerer seg selv mens det pisker id’et. Rene S/M, altså.

    Apropos Vedder så forkommer han meg … pretensiøs, som så mange populærmusikere i dag. Jeg foretrekker Zappa fordi han har noe som mangler i moderne underholdningsmusikk. humor, sarkasme, ironi.

    Ikke denne evinnelige selvhøytideligheten – gnomer med patos.

    Men melodramatisk arie eller Steve Harley eller en Meatloaf på speed kan være deilig pompøs.

    Vestlig klassisk musikk er forresten akkurat så intellektualiserende som vestlig kultur. Det er en styrke og en svakhet.

  14. Disclaimer:

    Pearl Jam har laget en del storveis populærmusikk.

    Det skal ingen ta fra dem.

  15. Jeg prøver å dekryptere hva P-mannen sier om «man in the mirror».

    Ifølge Freuds teorier så er det helt i sin orden at super-ego styrer id.

    På en måte så er jo dette bare en meget politisk korrekt sangtekst, særlig i USA, så det er kanskje det du reagerer på? En ting er å si noe sånt, noe annet er å leve opp til det? Hvis det er noe sånt du mener, så kan det være noe i det. Men jeg har på følelsen at det kanskje ikke var det du siktet til….og da er det kanskje en del folk her som mener at id er alt for in nå for tiden……???

    (http://en.wikipedia.org/wiki/Id,_ego,_and_super-ego)

  16. Jeg trodd at poenget var å forsone superego og id i ego.

    Ikke at superego skulle onanere «seg selv mens det pisker id’et» – høres ikke sunt ut, eller hur?

  17. Nei, men det var jo din formulering, var det ikke?

    Mulig jeg ikke er helt stø i teorien her, men ut fra sangteksten så er det vanskelig å si om dette er en skinnhellig eller ærlig og veloverveid uttalelse?

  18. Hmmm…

    Jeg jobbet som profesjonell orkestermusiker i 12 år, og i løpet av de første årene av den tiden (og i de mange, mange årene før det, da jeg studerte, inkludert en 6-årig konservatorie utdannelse) mente jeg at det var den klassiske musikken som var mest kompleks, og gav rom for det dypeste uttrykket.

    Men tiden bringer gjerne med seg erfaringer som utfordrer og endrer. Jeg hadde mange store opplevelser i løpet av min tid som aktiv musiker, og etterhvert inkluderte de langt mer enn kun klassisk musikk. Jeg var så heldig å være med da Jessye Norman sang Strauss Fire siste sanger med Filharmonien, men også i KORK da Shirley Bassey gjestet Oslo, og i back-up bandet for Harry Connick Jr under Nobelpris konserten….og jeg begynte å våkne. Skjønte at alle disse behersket sine genrer ned til fingerspissene, og leverte utrolige opplevelser. Genre var ingen hindring!

    Så begynte jeg å jobbe i et annet miljø, der alle musikkgenrer formidles, og sees på med like stor grad av alvor. Min indre prosess fikk næring. Gang på gang ble jeg målløs da mine nye kolleagaer gjorde meg oppmerksom på musikk jeg tidligere hadde avskrevet – pinling nok uten å sette meg særlig inn i den. Fantastiske utøvere, også. Utrolige kammermusikalske prestasjoner i country music, på høyde med vår tids store strykekvartetter. Jeg kunne skrevet side opp og ned med eksempler. Musikk ble plutselig mye mer enn jeg hadde trodd, og dette var spennende.

    Min konklusjon: Det er farlig å si at uttrykksform A gir flere muligheter enn uttrykksform B. Vi er alle forskjellige, og enkelte typer kunst som appelerer til den ene vil ikke nødvendigvis gi noe til den andre – selv etter man har tatt seg tid til å bli kjent med dem. Preferanser har vi alle lov til å ha. Men det er viktig å skille mellom en genres relativ verdi og disse preferansene. Musikkhistorisk verdi kan ikke knyttes til genre.

    Nei, Michael var ikke Mozart. Men Mozart var heller ikke Michael 😉

  19. Interessant påpekning fra Ann her. Og det er definitivt noe å ta med seg. Feks at man ikke skal avskrive andre musikalske tradisjoner som mindreverdige – ihvertfall ikke hele tiden.

    Men, allikevel, vil jeg si at det hjelper ikke at Satyricon har en teknisk brillijanse på nivå med det nasjonale kammerkvartett ensemblet, det er ikke høyverdig musikk for det.

    Sorry mate, men sånn er det bare:)

    Det meste kan forfines. Selv tortur. Og selvplaging.

    Katrina, jeg opplever at teksten skriker. Og det er et desperat og ureflektert primalskrik som når ungdommens innbilske høyder.

    I’m glad I’m done with it.

  20. Ann, har du noen kommentar til Christopher som mener at moderne musikk er verre enn moderne litteratur når det gjelder å være så vanskelig tilgjengelig at nesten ingen forstår det? Jeg er ikke sikker på at det stemmer, nemlig, men har ikke så veldig inngående greie på områdene. En annen av bloggerne her, Eva, har noen av de samme refleksjonene om billedkunsten. Selv om de er ulike uttrykk så pleier trendene i ulike kunstformer på et gitt tidspunkt å ha visse likheter? Jeg har en viss følelse av at det er noen samtidspoeter som er omtrent like sære som de mest eksperimentelle moderne komponistene?

  21. Jeg tror ikke jeg kan uttale meg om moderne musikk i forhold til andre kunstgenrer, dessverre. Men jeg kan si noe om moderne musikk. Min erfaring med samtidsmusikk kommer fra noen år jeg spilte i (og var produsent for) Oslo Sinfonietta og fra samtidsmusikken vi spilte i Kringkastingsorkesteret, samt en del kammermusikk underveis.

    Jeg synes ikke den er så vanskelig tilgjengelig at folk ikke kan forstå den, men jeg synes absolutt at den krever mer av lytteren. Til tider mye mer. Noe av det kan man nyte der og da, alt etter egne preferanser, dagsformen, hvordan den presenteres osv. Men mye av den krever at man leser litt om hva komponisten ønsket å gjøre, gjerne om selve stykket, og ikke minst – at man høre på den om og om igjen. Den siste blir naturlig når du tenker på vår opplevelse av eldre musikk, både klassisk og populær; de uttrykkene vi kjenner fra før, er lettere å fordøye, forstå og nyte. Vi kjenner oss igjen, utfordring uteblir. Det er trygt. Det er denne bakgrunnen vi mangler når vi lytter til musikken som eksperimenterer med nye tonespråk og uttrykksformer.

    Jeg husker at jeg ofte tenkte – etter en ukes intens prøveperioden var ferdig, og konserten nærmet seg – at «dette ville jeg kanskje ikke likt/forstått hvis jeg hørte den for første gang på konserten, men etter å ha jobbet og blitt kjent med den synes jeg det er masse spennende her».

    Og det er viktig å huske at vi ikke har fordelen av historisk tilbakeblikk med denne musikken. Ikke alt som er nytt nødvendigvis forblir i repertoaret, og blir dømt av ettertiden som bra!

    Så hvis jeg skulle sagt noe til en person som synes samtidsmusikken er så vanskelig at ingen kan forstå det, ville jeg vel sagt – ja, men kun hvis man ikke legger noe i det, og ikke alt som skrives i dag vil bestå. Det er kanskje ikke så annerledes enn andre kunstarter i vår tid?

  22. Det var en veldig bra kommentar!

    Jeg var på noen festspillkonsert i vår, og på begge to begynte de konserten med et kort verk av en moderne komponist som skriver elektronisk musikk. Personen jeg var på konsert med (en som foretrekker romantisk klassisk musikk) var mindre imponert – han forsto ikke hva komponisten prøvde å si med verkene. «Hva betyr dette?» var hans reaksjon.

    Jeg har sluttet å lytte til eksperimentell musikk med fornuften, for det nytter ikke. Jeg prøver ikke å analysere den eller lete etter en melodi. Hvis jeg lytter «bare med ørene» – tar det inn som opplevelse, lyd, følelser – så får jeg ihvertfall litt mer ut av det enn hvis jeg skal sitte der og irritere meg over at jeg ikke «skjønner» musikken. Det er dog ikke altid at jeg liker det jeg hører. Men nå har jeg fått noen nye tips til hvordan jeg kanskje kan få mer ut av den musikken som tiltaler meg allerede når jeg bare bruker ørene.

    Kunsten nærmer seg kanskje mer og mer det usorterte og diffuse innholdet i en meditasjon, og det som kommer ut er både så fragmentert og så personlig for den som har skrevet det at det er vanskelig for utenforstående å begripe?

  23. For ikke-mediterende så kan jeg kanskje legge til at meditasjon gjør det mulig å registrere hva underbevisstheten din gjør når man setter hjernen sin i et slags «frigir»: En metodelyd eller mantra stimulerer hjernen til å slippe løs spontanaktivitet. Det minner mest om en slags merkelig drøm, men kan bitvis ha enda mindre innhold og sammenheng enn drømmer. Men både meditasjon og drømmer består trolig av dine egne ubearbeidede sanseinntrykk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s