Nok ulv

Vestens oppfatning av Iran er trolig forandret. Vi har møtt det vi gjenkjenner. Hva vi har sett de siste årene, er stereotype mørke, religiøse fanatikere og en populistisk president, som forlanger at USAs president Barack Obama skal be om unnskylding for å ha kritisert valget og behandlingen av demonstranter. Hvordan kan man kritisere noe slikt:

Ayatollah Ahmed Khatami sa at lederne for demonstrasjonene må straffes hardt og grusomt, ifølge nyhetsbyrået AP. Han påsto også at demonstrasjonene ble ledet av USA og Israel.

Presteskapet har mistet auraen av uovervinnelighet, som var basert på en slags mystisk tilbaketrukkenhet. De er blitt tydeligere i sine roller som diktatorer. Mens deres motstandere, de som skal straffes, er blitt synlige. Ansikter med reaksjoner og drømmer mer lik våre egne. De kan bli borte igjen.

Vestlige journalister er ute av Iran. Nå er perserne selv nyhets-formidlere med mobilkameraer og twitter, med alle de farer og fallgruver det innebærer å rope ulv på denne måten.

Ingen tror at historien om 27 år gamle Neda Agha Soltan er fabrikert, jenta som ble skutt  i forrige uke. De iranske myndighetene bekrefter hendelsen, når de – som den iranske ambassøren i USA – legger skylda for drapet på CIA. Men gårsdagens rapport om massakren i Baharestan, der mennesker «ble meiet ned som dyr» og hugget ned på gatene, er nok mer tvilsom.

Man kan mene mye om journalister, men problemet som oppstår når den profesjonelle journalistikken settes ut av drift, er naturligvis de digre muligheter for manipulering – fra alle sider i en konflikt. I Iran har demonstrantene nå holdt sinnet igang i 14 dager. Samtidig har vestlig presse trolig nådd grensen for hvor lenge de orker å holde dekningen gående – når det ikke skjer noe mer dramatisk eller avgjørende.  Michael Jacksons død veier langt tyngre.

Fra dem som forsatt våger å demonstrere og sende meldinger, er naturlig nok fristelsen stor til å ta godt i for å få Vestens oppmerksomhet.

Jason Rezaian har meget interessante refleksjoner.

Andrew Sullivan:

Many of us feel numb after the last few weeks of anticipation, euphoria and horror. And it will take time to absorb and plumb what really went on, what will happen next and how all these things will change our world. But it seems totally clear to me that the curtain has been pulled from the Islamist Wizard. Theocratic regimes require some base level of reverence, and watching the old Supreme Leader lose it at Friday prayers a week ago, and the bare-faced martial law that has been effectively imposed since, you realize that the mystique has gone for ever. In fact, the whole notion of a democratic Islamist state just hit a wall of contradictions.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s