Når det ikke hjelper å være snill II

dambisa-moyo1Den afrikanske økonomen Dambisa Moyo foreslår i boken Dead Aid å kutte så godt som all vestlig utviklingshjelp (med unntak av ren nødhjelp), fordi den bidrar til å holde et helt kontinent i fattigdom. I et intervju i Frankfurter Allgemeine kritiserer hun også «glamour-uhjelp» fra stjerner som Bono og Bob Geldof.

Det som bringer et land fra fattigdom til utvikling, hevder Moyo, er ikke uhjelp, men markedskrefter. Kina, India, Syd-Afrika og Botswana er gode eksempler. Uhjelp fratar mottageren insentiv til forbedring. Dermed ødelegges rammebetingelsene for økonomisk vekst. Og uhjelp holder despoter som Mugabe ved makten.

Hun anbefaler afrikanske land å satse på utenrikshandel – ikke med de stengte markedene i Europa og Amerika, men med land som Kina. Med sin økonomiske aktivitet har Kina skapt flere arbeidsplasser i Afrika på 5-10 år enn Vesten har gjort gjennom 60 års uhjelp til den snaue kostnad av 2 billioner (2 000 000 000 000) dollar.

17 thoughts on “Når det ikke hjelper å være snill II

  1. Hun er ikke den eneste afrikaneren som avliver myten om u-hjelpens velsignelser.

    Selv mener jeg at u-hjelpens viktigste funksjon er psykologisk: den er ment å gi oss mindre dårlig samvittighet.

    Vår kristne samvittighet har av en eller annen grunn påtatt seg ansvaret for Afrikas elendighet («the white man’s burden»), og vi søker å berolige vårt ubehag ved stadig nye innsamlinger.

    Det er på tide at Afrika blir voksent og tar ansvar; og at vi vesterlendinger slutter å agere som verdens lys.

  2. Det jeg synes hun sier klarere enn jeg har hørt før, er:
    1. Det er ikke bare det at uhjelp stimulerer offerrolle og latskap og manglende ansvar, men den ødelegger også normale økonomiske mekanismer og bidrar til at de afrikanere som ønsker og har evner til å utrette noe, må forholde seg til et system som ikke fungerer.
    2. Grunnen til at Kinas engasjement er bedre for Afrika, er at de innen rimelighetens grenser forholder seg forretningsmessig, og ikke leker at de skal frelse kontinentet.
    3. Skille mellom nødhjelp (som er nødvendig) og uhjelp (som fungerer destruktivt) klargjør hvor det er viktig å være «snill», og hvor det bare ødelegger. (Vi kan altså godt fortsette å drive avlat for vår dårlige samvittighet, bare vi gjør det der det har en god effekt.)
    4. Grunnen til at Marshall-hjelpen fra USA til Europa etter annen verdenskrig fungerte, er at den var klart avgrenset, så den ikke bare ble en sovepute.

  3. Enig i hovedelementene her.

    Mener at din setning, «Skille mellom nødhjelp (som er nødvendig) og uhjelp (som fungerer destruktivt) klargjør hvor det er viktig å være “snill”, og hvor det bare ødelegger», er nøkkelbegrepet.

    Hva som er hva her, nødhjelp eller u-hjelp, er derimot er ikke er det ikke mulig å gi en enkel avklaring på, i alle fall ikke i en «løse-verdensproblemer-dialog». Er f.eks det å legge til rette for elementær skolegang nødhjelp eller u-hjelp?

    Er det U-hjelp så er jeg uansett for.

  4. Det er nok mye sant i dette. Ikke minst skaper uhjelp en psykologisk avhengighet og underlegenhetsfølelse som er ødeleggende, og som er merkbart tilstede mange steder i Afrika.
    Uhjelpen skaper en underlig psykologisk kontrakt mellom giverne og deres representanter, som soler seg i sin godhet og makt, og mottageren, som spiller opp til denne dyrkelsen og får penger i lommen til gjengjeld.
    Det som trengs er at afrikanerne kan operere på samme psykologiske nivå som europeere og amerikanere, og ta det ansvar som følger med en likeverdig posisjon. Da må man bort fra uhjelp og over på handelstiltak.

  5. Det er høy grad av ambivalens til Kinas rolle i Afrika, også blandt afrikanere. Noe av dette skyldes nok at Kineserene tar over en dominant rolle Europerne har vært vant til å ha, men også at de er elementer av «kolonisering» i deres disposisjoner. Og de tar jo med seg sin egen politiske bagasje, og har bl a forsynt Zimbabwes regjering med teknologi for å sensurere internet.
    Det sagt, er argumentet med dere nådeløst kommersielle orientering sterkt, og egentlig mest positivt. De er ute etter en god deal, og har ingenting av den dårlige samvittighet som driver Europeere til sine avlatsløsninger.

  6. Nødhjelp kan like gjerne være destruktivt – på lang sikt.

    Se på Etiopia. Et land som har 80 millioner mennesker takket være at de til stadighet blir brødfødt av Vesten. Hadde naturen fått gå sin gang, hadde landet hatt langt færre innbyggere. Og dermed et bærekraftig befolkningsnivå (40 millioner?)..

    I Afrika opplever man nå at «vellykkete» vaksinasjonskampanjer og nødhjelpsbombing medfører at unger ikke dør i samme grad som før, men foreldrene får enda 8-9 avkom.

    Det er jo veldig deilig for vesterlendinger å vite at de redder barn fra døden, men prisen er at lutfattige land får en eksplosiv befolkningsvekst. Når man leser at et land som Jemen vil ha 80 millioner innbyggere iløpet av noen generasjoner og at Pakistan vil nærme seg 500 millioner om to generasjoner, ja da lukter det kaos lang vei.

    PS! En interessant tysk sosiologiprofessor mener å se sammenheng mellom fødselsoverskudd og krig: nasjoner med få barn er mindre lysten på krig enn de med mange. Et overskudd av unge menn med lite å gjøre, borger for mye fanskap, hevder han. Det skulle bety at Gaza er en garantert kaospilot i oversiktlig fremtid.

  7. Selv nødhjelp har sine dilemmaer. Ved å sende store mengder nødhjelp inn i områder der det ikke er livsgrunnlag, f eks i Sudan, bidrar man til å passivisere store grupper av mennesker i områder som ikke kan fø dem på vanlig måte, og det er i det lange løp selvsagt uholdbart. Men etisk sett kan man ikke sulte ut folk for å få dem til å flytte til områder der de kan brødfø seg selv. Dette er vanskelig!

  8. «Mann med potensiale»: Her ordlegger du deg på en måte som jeg håper du ikke egentlig står inne for. Demografisk ABC består av følgende fakta:

    – Utdannelse.
    – Økt levestandard.

    Disse faktorene fører til lavere befolkningsvekst. Når det er sagt betyr det ikke at virkningsmidler ikke bør bli satt i verk for stimulerer til f.eks. migrasjon til mer levedyktige forhold.

    Hvis man skal følge logikken om at der det sulter folk er det egentlig ikke hensiktsmessig å hjelpe fordi området ikke er bærekraftig, ja så har man misforstått. Mange deler av den 3. verden sliter med konsekvenser av klimaforandringer, sannsynligvis skapt av oss i vesten hovedsaklig. Hvilken logikk følges i slike tilfeller? Høy befolkningsvekst i Asia, holder prisene nede slik at vi i vesten kan forbruke ukritisk.

    Hvis det er slik at et fattig land ikke bør ha flere innbyggere enn det kan skape grunnlag for, hva skjer når andre land, eks. USA, bruker mer enn de produserer selv? Florida fikk nettopp en tsunami over seg, eller storm som er mer nærliggende, de hjelper vi ikke fordi produksjon\forbruk ikke er i balanse. Skulle tatt seg ut!

    Vi lever i en globalisert verden der produksjonmendge, produksjonsted og forbruk ikke har noen direkte sammenheng. Og bruke dette som kriterier for hvilke barn som skal hjelpes provoserer.

  9. Tror du er for rask her, Per Petersen. Poenget jeg hadde over er at nødhjelp også er problematisk – som i tilfellet med utdeling av mat i Sudan i ørkenområder der det gror lite, Når slik nødhjelp blir permanent skapes nye problemer ved at mange mennesker blir fast etablert i områder der de ikke kan klare seg uten fortsatt nødhjelp. Det er et dilemma alle bør være opptatt av. Men løsningen? Den ser ikke jeg.

  10. Jeg mener det så absolutt, Petersen.

    Det er få ting vestlige mennesker har lettere for en den type logikk som du fremmer.

    The white man’s burden, once again.
    Det er ikke nødvendigvis moralsk godt å være grei.

    Og i påvente av at noen milliarder løftes (av hvem) ut av analfabetisme og fattigdom (hvem løftet forresten Norge?), så opplever man en eksplosiv befolkningsvekst i deler av verden som allerede i dag har store problemer med å forsørge seg selv.

    Karachi har 16 mill. innbyggere i dag. i 2020 forventer man 32 mill. Samtidig skjer den en talibanisering av landet!

    Det er paradoksalt at man i vesten snakker om bærekraftig utvikling i vesten, men ikke ett sekund tør å spørre om det er bærekraftig det som skjer ubemerket i fattige deler av verden. Gaza, verdens mest subsidierte flekk, har gått fra 3-400 000 individer til over 3 millioner på 50-60 år. Det er ikke bærekraftig, men destruktivt.

    Det høres ut som du tror at utdanning og økonomisk vekst kan bestilles som retter på restaurant. Få ting er lengre fra realitetene. Det er en hel del forutsetninger som skal ligge til rette, mest av alt kreves en klokskap i de regjerningene som styrer de ulike landene. Det er forferdelig mange tåpelige regimer på kloden. Det vil det være også i morgen.

    Se på Zimbabwe, som klarte kunststykket å gå fra å være ett av Afrikas mest veldrevne land til det mest dysfunksjonelle på 30 år. Utrolig nok skjedde det med en støtte på 2,8 milliarder norske bistandskroner. Det hadde vært komisk om det ikke var så tragisk; Norge har altså støttet et land like inn i selvødeleggelsen. (Og hvor er bistandslobbyens selvkritikk?). Alt skjedde med de beste intensjoner. Snillhet og gode intensjoner er ikke en bærekraftig moralsk kategori, åpenbart.

    Så da er spørsmålet, skal vi begynne å stille demografiske krav til u-hjelpen? And why not?

    Det provoserende i spørsmålet kan komme av at man ikke er vant til å høre det fremført. Som vitner om en svakhet ved den offentlige debatt. Ikke noe nytt, det.

  11. Tankevekkende at ingen av innleggene over argumenterer FOR opprettholdelse av tradisjonell uhjelp. Selvfølgelig sitter ingen med «løsningen» på ulandsproblematikk. Men det kan virke som det er i ferd med å vokse frem en enighet om at tradisjonell uhjelp fungerer mot sin hensikt.

    Når det gjelder nødhjelp, er i hvert fall én av forutsetningene for at den skal virke konstruktivt, at den er avgrenset i tid, så den ikke blir grunnlag for langsiktig avhengighet.

    La oss heller ikke glemme at avhengigheten av uhjelp ikke bare gjelder uland, men også dem som forvalter uhjelpen i vårt eget land: offentlige etater som NORAD, frivillige organisasjoner som Kirkens [U- og] Nødhjelp og ikke minst minister for alle gode saker, heriblant bistand og utvikling, Erik Solheim. Hvis uhjelpen legges ned, må jo disse se seg om etter andre ting å gjøre.

  12. Folke Gravklev: Jeg er ikke uenig i det du sier.

    «Mann med potensiale» sine synspunkter har jeg derimot ikke sansen for.

    Vi snakker om beslektede ting her, som ikke alltid sammenfaller.

    Demografi: Å få ned befolkningsvekst er ikke en ukomplisert affære. Jr. Kina, India…..

    Empiriske data viser at økt levestandard og utdanning flater ut befolkningsvekst. For å oppnå dette må flere forutsetninger være på plass først. Å la noen hundretusener rive med av en hungersnød, som forøvrig kan slå ut tilfeldig i enkelte deler av verden, uavhengig om området kan fø sine innbyggere eller ikke, blir kalkulering som jeg tror ingen er tjent med. Her vil man gjøre feil mht. til de dilemmer som Gravklev nevner, men en en resolutt
    stillingstagen basert på regnestykker om et lands bærekraftighet vil umenneskeligjøre oss selv. Jeg snakker nå kun om NØDHJELP.

    Kjenner dette er meget vanskelig tema! Minner meg om mitt første møte med slummen i Kolkatta, min egen sønn 5 år i den ene hånden. Omringet av barn som tigget. Syke mennesker med hånden ut overalt. I ettertid ble jeg veldig klar over at sinne og frustrasjonen jeg følte der og da, men som ikke ble tilgjenglig før litt senere, skyldtes mye at jeg ble utfordret på min egen makteløshet selvsagt, men også forståelsen av min egen menneskelighet. Dette rokker ved noe fundamentalt i vår identitet. JEG ER SNILL, JEG VIL VÆRE SNILL…….JEG HAR IKKE SJANGS!

  13. Ja, det er ikke lite idealisme i din posisjon, Petersen. Jeg kjener meg selv igjen fra da jeg var yngre.

    Men så har jeg kommet at den er ufullstendig. Ja, at den er etnosentrisk.

    Jeg vet om afrikanere som har kommet til Norge i den tro at vi er verdens beste land å bo i. Det første som møtte dem var en hovedstaden hvor sentrum var full av knarkere og aggressive horer.

    Storøyd så de på.

    Så ble de etterhvert kjent med den norske hverdagen, og heller ikke den imponerte. De opplever nordmenn som kalde og fjerne, der vi sitter bak tv»n i hver vår stue.

    Så spiser vi anti-depressiva og drikker oss dritings i helga.

    Forbannet kaldt er det også her.

    Hadde det ikke vært for vår materielle rikdom, hadde de dratt for år siden.

    Det er også historisk nærsynt å glemme at på våre besteforeldres tid sprang det barn med bare føtter rundt i landet.

    I de titusen år det har bodd mennesker i Norge, har materiell fattigdom vært det normale. Det er bare de to siste at den har forsvunnet. Men nordmenn av i dag forholder seg om vår økonomiske tilstand har vart i tusen år.

    Fattigdom er det normale på kloden – rikdom det unormale. Til alle tider.

    Fattigdom er dessuten så mangt. I følge den uortodokse engelske skribenten og legen Anthony Davies (alias T. Dalrymple) fant han mer livslyst, selvrespekt og anstendighet i bushen i Afrika enn i sosialgettoene i UK.

    Hans bok «Life at the bottom: The worldview that makes the underclass» kan sterkt anbefales.

  14. Jeg lykkes ikke helt med å nå fram med det jeg ønsker å si her, ser jeg. Ellers er vel bare de gamle eldst, og hører (leser) det de vil høre.

    Poenget mitt er at om man skal gi NØDHJELP eller ikke ikke bør kalkuleres basert ut i fra regnestykker på et området eller ikke. Man kan ikke være kategorisk her, antall variabler ute og går her er mange. Tar man naturkatastrofer og legger forurensing som medvirkende årsåk begynner man i alle fall å komme ut på gyngende moralsk grunn. Vi vil miste noe på veien. De mister liv.

    Tradisjonell U-hjelp bør opphøre helt. Nødhjelp er etisk riktig i svært mange tilfeller. Grep kan tas for å unngå det Gravklev nevner. Det vil ikke lykkes alltid, alternativet er verre i mine øyne.

    Eldre har ofte et behov for sammenstille yngres idealisme med naivisme. Noen ganger er dette presist, andre ganger er det fordi deres argumentajon er mangelfull og de har behov for å være belærende. Å trekke fram fattigdom som en slags urtilstand, at den er nesten påtrengt for opprettholde gode verdier er absurd. Fattigdom er ofte en kilde til demoralisme . Sant nok, det kan også rikdom være.

    Man kan ha mye man av «livslyst, selvrespekt og anstendighet» når man har har et sultende spedbarn i hånden og ingen mat.

    Vi har fått til mye i Norge. Vi er heller ikke noe fullkomment samfunn, men vi har faktisk en del vi kan si er bra, også uttad til andre nasjoner. Populistisk indignert klaging og svartmaling fra både venstre og høyrefløy? DET er historieløst. Vi har kommet langt på mye.

  15. Rettelse fra forrige innlegg:

    Man kan ha mye man av “livslyst, selvrespekt og anstendighet” når man har har et sultende spedbarn i hånden og ingen mat.

    til:

    Man kan ha mye man av “livslyst, selvrespekt og anstendighet”, det hjelper ikke stort når man har har et sultende spedbarn i hånden og ingen mat.

  16. Ditt premiss er at man med kan velge mellom liv og død.

    Mitt premiss er at man må velge mellom 100 millioner døde og 1000 millioner døde.

  17. Mitt premiss er at vi ikke bør velge død.

    Ditt premiss forutsetter at man har en gudelignende innsikt i kausalitet. Jeg mener dette er farlig og naivt.

    Problemstillingen begynner å ligne på den om det var riktig å atombombe Japan på tampen av 2. verdenskrig. De som hevder at det var riktig sier at de reddet liv. Kanskje, men poenget mitt er at det vil vi aldri vite.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s