Oppdrettslaks – miljøvennlig eller ressurssløsing?

laks_litenNRK brennpunkt sendte 17. mars et program produsert av svensk TV (svt) med tittelen» Det rosa gullet».  For en gangs skyld var det Norge som var i fokus hos broderfolket. Men ikke på en særlig positiv måte. Det handlet om Norges tredje største eksportnæring, lakseoppdrett, og den miljømessige konsekvensen av dette.

Spørsmålet om hva som skjer med livet i havet har plaget forskerne i årevis. Mange fiskeslag er overfisket og truet med utryddelse. Derfor har de som selger oppdrettsfisk et godt poeng når de hevder at oppdrettsfisken er selve løsningen på utfiskingen av verdenshavene, hvor 9 av 10 store fiskeslag er blitt borte siden 1950, og at det er miljøvennlig å spise oppdrettsfisk. Men så enkelt er det ikke. Professor Daniel Pauly ved University of British Columbia sier i programmet at:

«jo mer fisk man oppdretter, jo mindre fisk får man.»

Stemmer dette?
Tre journalister fra Sveriges televisjon (svt) har sett på dette, og funnet at selve oppdrettsnæringen er en trussel mot livet i havet. Oppdrettslaks er en rovfisk. Det vil si at den spiser annen fisk og sjødyr. Det må den også gjøre i fangenskap, og hvor kommer maten dens fra? Jo, den kommer fra fisk som blir fanget med trål og malt opp til fiskemel, som så blir bearbeidet til fiskefor. Sveriges TV besøkte en fiskemelfabrikk på Island, hvor fabrikksjefen stolt kunne fortelle at de bearbeider 1000 tonn fisk i døgnet og laget fiskemel av den. Det finnes 15 slike fabrikker på Island.

Men er ikke dette fisk som ikke kan spises av mennesker, og blir ikke 1 kg villfisk til 1 kg laks? Det er hva oppdrettsnæringen forsøker å si. Men sannheten er at mye av fisken , som f eks kolmule er utmerket til menneskemat. Og riktignok blir 1 kg tørt fiskefôr til 1 kg laks, men det trengs 4-5 kg villfisk for å lage 1 kg tørt laksefôr. Nå brukes, i følge svt, 1/3 av all fisken som fanges til dyrefor.  Og det begynner det å bli så lite fisk i havet at man må fiske stadig lenger ned i næringskjeden, slik at det blir stadig mindre mat til de større fiskene. Det neste som står for tur er krill. Samtidig har vi en verden hvor store deler av befolkningen mangler protein.

En følge av at dette TV-programmet ble laget, er at alle de store matvarekjedene i Sverige nå forlanger at norske lakse-eksportører redegjør for hvor foret til fisken deres kommer fra. Og svenske forbrukere har begynt å lure på om det egentlig er så miljøvennlig å spise norsk oppdrettslaks som de har trodd.

Hvem har rett?
Nå kan man selvfølgelig lure på hvor riktig den fremstillingen som ble gitt i programmet er, og dette har ikke vært fremme i norske medier etter at programmet ble sendt, selv om det har vært sporadiske oppslag om det tidligere. Det er nesten påfallende. Det er kanskje ikke populært å pirke borti en viktig eksportnæring, noe for øvrig den frittalende fabrikksjefen ved den islandske fiskemelfabrikken og hans sjef fikk merke. Begge fikk sparken etter at programmet ble vist i Sverige, etter et møte med en stor norsk oppdrettsbedrift.

Men for snart ett år siden var det en liten diskusjon på debattsidene i Aftenposten, hvor Niels Chr. Geelmuyden hadde et innlegg i Signert-spalten om dette . Dette avfødte et motinnlegg fra informasjonssjef i Fiskeri- og Havbruksnæringens Landsforening, Are Kvistad, som hevdet at Geelmuyden tok feil på alle punkter.

Nå er vel ikke Geelmuyden fagmann på området, mens Kvistad må antas å være det, så jeg regnet med at det Geelmuyden hadde skrevet var feil. Men så kom det et nytt innlegg, denne gangen fra professor Torbjørn Trondsen ved Norges fiskerihøgskole, Universitetet i Tromsø. Han må antas å ha faglig bakgrunn for å uttale seg, dette er jo hans fag. Og han støttet Geelmyuden fullt ut, bortsett fra at han påpekte at det faktisk skal 8 kg villfisk til for å lage en kilo laksefilét, siden filéten utgjør bare halvparten av laksen. Og når det gjelder å konsumere fisk uten å la den gå gjennom laksemagen først påpekte han blant annet at:

«Fiskefartøyer fra Nederland, Russland og i økende grad Island fisker og rundfryser kolmule om bord på skip for eksport som mat til Afrika, Midtøsten, Russland og Kina, mens den norske fangst- og foredlingsstrukturen er låst opp mot fiskefôrproduksjon.»

Han påpeker også at ved foredling av villfisk til menneskemat blir det en betydelig mengde avfall som fortsatt kan brukes til å fore oppdrettsfisk.

Så du ikke TV-programmet (hvor også professor Trondsen var med) kan du se en kortversjon på to minutter her, Brennpunkt her og det svenske programmet her. Tidsskriftet Dyade har mer om miljøkostnadene ved produksjon av animalske matvarer i nummer 3 2008 .

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s