Konseptkunst er for latsabber!

Resultatet av konseptkunsten er at billedkunstnerne blir forfattere, mens forfattere like gjerne maler eller lager film. Det fører til kunnskapsløst amatørskap, sier Morten Øen.

Mange gjør det for lett for seg, stiller ingen krav til håndverk, kunstnerisk kompetanse eller nedlagt arbeidsmengde, fordi slike ting er irrelevant i en idébasert  kunst. ”sier Øen som er forfatter. Hans nye roman ”Ingenting, ingen, ingensteds, aldri” handler om en ung fotokunstners møte med hovedstadens teoretisk skolerte konseptkunstkretser.

I Morgenbladet svarer Øen på hvorfor han synes konseptkunst er for latsabber:

Konseptkunsten, slik den ble definert av amerikaneren Sol Lewitt, åpner for at man kan gjøre ting veldig lett for seg. Den stiller ingen krav til håndverk, kunstnerisk kompetanse eller nedlagt arbeidsmengde, fordi slike ting er irrelevant i en rent idébasert kunst.

Et velkomment innlegg i en altfor fraværende debatt om dagens billedkunst som lenge har fjernet seg mer og mer fra sitt publikum. Konseptkunsten har lenge tatt mye plass på den norske kunstscenen. Godt hjulpet av kuratorer og stipender. For eksempel nevner Øen – som ikke går av veien for å kritisere navngitte kunstnere: – at Kristina Bræin fikk titusenvis av kroner for å reise til Venezia og representere Norge under kunstbiennalen. Hun tok med seg et par rosinesker, litt maskeringstape og sa: ”Jeg skal vel gjøre litt med det.” Da koster ikke innsatsen så mye. Kristina Bræin sier selv: ”Visuell kunst handler om noe synlig. Motstand mot å dyrke håndverket er ikke det samme som latskap. Ofte står fascinasjonen for materialet i veien for det å se. Da må man våge å gå forbi håndverket”.
Oj! Hvor modig går det an å bli!

 

 

 

 

 

 

 

3 kommentarer om “Konseptkunst er for latsabber!

  1. Superhyggelig å få støtte!

    Jeg forstår godt at de fleste kunstnere unngår denne debatten. Det er jo de med stipender som selv sitter i alle utvalg og kommiteer, og deler ut penger til likesinnede. Dersom man kritiserer for mye kan man risikere å bli «svartelistet».

    Jeg trodde aldri jeg skulle bli paranoid, men det har skjedd en del merkelige ting etter at boken kom ut.
    Kritikkene av boken tar ikke utgangspunkt i boken (flere kritikere har ikke engang lest den), men i intervjuet/ debatten i Morgenbladet. Her er et skrekkeksempel, som mest av alt minner om et bestillingsverk for å legge boken død. http://www.bt.no/bergenpuls/litteratur/article655517.ece

    Det er første gang i min 20-årige kariere som forfatter at jeg har tatt til motmæle mot en kritikk, og jeg har da også fått en uforbeholden unnskyldning fra kulturredaktøren i BT på mail. (Men ikke i avisen).
    Kritikken i Aftenposten lå på samme nivå, og redaksjonen der har tydelig unngått å legge denne ut på nett, og dermed fratatt publikum og meg selv muligheten for motsvar.

    Bokhandlerkjeder boiktotter boken og tar den ikke inn. Dette på tross av at den er aktuell og har dratt igang en debatt. Kulturnorge ønsker ikke denne debatten, men det tror jeg bare er å utsette det uunngåelige.

    Jeg har ikke problemer med en dårlig kritikk så lenge den tar utgangspunkt i boken jeg har skrevet. Det dukker ofte opp ting jeg ikke var bevisst, og som jeg kan bruke til å skrive bedre i framtiden. Det uvanlige denne gangen er som nevnt, at anmelderne har lest debatten og ikke boka, og så gjort seg opp en kulturpolitisk mening.

    Dersom noen leser dette, og våger, så er det fritt fram å skrive innlegg til Morgenbladet (deadline er 10.00 Tirsdager), og dette er innleggene så langt.

    http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20081031/ODEBATT/947601341/-1/DEBATT

    http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20081107/ODEBATT/383337984/-1/DEBATT

    Jeg skal ikke trekke opp noen store linjer her, men kan virke som stipendordningene og innkjøpsordningen har utspilt sin rolle. Disse ordningene fungerte fabelaktig bra på 80 og 90-tallet, men dramatiske ting som renteoppgang, økonomisk krise, fri-pris på bøker, palle-salg i store bokhandlerkjeder og grådige gallerister, har sparket beina under kunstnere med ok inntekt/ salgstall.
    Tatt i betraktning de trangere tidene virker det dobbelt provoserende at det er den kunstkommenterende, kuratorforklarte kunsten som stikker av med 90% av de 110 millionene som staten gir til billedkunst. De som lager noe av umiddelbar, visuell karakter, med høyt kunnskapsnivå og håndverksmessig verdi, får seile sin egen sjø, og brødfø landets gallerister.
    Forfatternes situasjon er litt annerledes, men ikke mye. De store forlagene tar 80% av middlene fra innkjøpsordningen, så det er ikke forfatterne staten hjelper, men forlagshusene. Dette kan jo sammenlignes med at enkelte gallerister nå tar 60% i provisjon.

    Sannsynligvis blir neste angrep mot meg at jeg er på lag med FrP, noe jeg ikke er. FrP har imidlertid rett i én ting, og det er at kulturmiddlene må fordeles helt annerledes, nullstilles om man vil, slik at pengene går til noe som også er av verdi for dem som betaler kalaset. Vi kan ikke forlange at det hele tiden er «folket» som ensidig må nærme seg kunsten. Kunsten kan med fordel nærme seg en virkelighet som er gjenkjennelig for andre enn dem som har gått på Akademiet i 5 år.

    Det finnes, i motsetning til hva enkelte, toneangivende kunstnere tror, objektive verdier i kunsten. Det er bare det at latsabbene i rekkene våre gjør alt de kan for å tilsløre dette, og har fått gjøre det i fred de siste 30 årene. Resultatet kan bli en total pulverisering av kulturbudsjettet, noe jeg per idag ikke vil stille meg helt uforstående til dersom det skjer.

    M-)

  2. Hei Morten, hyggelig at du fant fram til Dyadebloggen.

    jeg tror tiden er overmoden for den debatten du prøver å dra i gang. Norge er et lite land hvor likhet er viktigere enn mangfold og forskjeller. Noen vil gjerne gjøre krav på å definere hva som er interessant. Det er ofte ikke styrt ut fra kvalitet, men ut fra en redsel for ikke å være tidsmessig og grenssprengende. Mange kunstnere føler seg ikke inkludert eller som del av den dominerende kunstscenen. Og mye kunst og kunstomtale inkluderer ikke publikum. Samtidig hviskes faggrensene ut. Det kan være bra og kreativt. Men det kan også være en utvanning og for mange kunstnere som ikke lenger bryr seg om eller kan sitt fag.
    Det er viktig å ta stipendordninger og innkjøpsordning opp til vurdering. Men også hvordan kunsten er med på å skape avstand til de den henvender seg til – sitt publikum. Debatt rundt noe av dette blir desverre lett forutsigbart og sort-hvitt.
    Jeg skrev mitt innlegg ut fra intervjuet med deg i Morgenbladet. Jeg ser frem til å lese boken og kommer gjerne med flere innspill.

  3. Slenger meg på her. Debatten virker vanskelig å dra igang rett og slett fordi ingen av disse rosineskekunstnere gidder eller klarer å skrive noe fornuftig. De tenker vel at de er bedre tjent med å tie i hjel debatten fremfor å komme med utspill. sjekk bloggen: http://www.vgb.no/9507 har skrevet et innlegg der.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s