Helsereform, klimakrise, finanskrise – øverstkommanderende er verre.

Et samlet norsk medielandskap har holdt tett om kidnappingen av journalisten Pål Refsdal i Afghanistan. NRKBeta diskuterer fenomenet:

Det mest tvilsomme med konseptet blackout er selvsagt at det ikke gjelder for alle som blir kidnappet. Stort sett gjennomføres kun en Media-blackout når det er medlemmer av pressen involvert. Blir mennesker fra andre yrkesgrupper kidnappet, er ikke pressen sene med å melde dette, og behandle det som hvilken som helst annen sak.

Meldinger om kidnappingen hadde gått ut på nyhetsbyret AIP (Afghan Islamic Press, som også formidlet kravene fra kidnapperne) og plukket opp blant annet av Pakistans største engelskspråklige tabloidavis The News International.

Det er et tankekors at lojaliteten mot en blackout-oppfordring er større overfor en journalist enn for eksempel overfor hjelpearbeidere.

Mye er utsolgt, men utpå nyåret er det ledige billetter, og du bør avgjort sikre deg noen til Fanny og Alexander på Nationaltheatret. For en som jobber med dramatiske tekster daglig, er det et under å gjenoppleve hvordan Ingmar Bergman inviterer oss inn til en saftig oppdagelsesferd – både med følelsene og hodet -  i sine mennesker og sitt univers. Og hvordan Kjetil Bang-Hansen med all sin erfaring og poetiske kraft gir dette universet  form på scenen.

Hva handler Fanny og Alexander om? Enkelt sagt er det en klassisk fabel om voyage and return.  Uppsala i 1907, den storborgelige familien Ekdahl i full utfoldelse med julefering. Raskt oppdager vi alle sprekkene i fasaden, men det forførende med familien er at det finnes ingen hemmeligheter. Alt tøv, alle svakheter, utroskap, pengesøl, kjærlighetshat, impotens – alt det som i andre familier vi kjenner, ville vært nevrotisk usagte kramper og anklager - utfolder seg fritt i en slags varm forsoning med menneskelivets meningsløse underfundighet. Ikke rart vi blir dønn sjarmert.

Så begynner dramaet. Oscar (Kim Haugen), en av de tre brødrene dør, og hans enke Emilie (Kjersti Holmen) søker mot det mørke, livsfornektende i biskop Edvard Vergérus (Bjørn Skagestad). Hvorfor? Hun orker ikke mer av tilværelsens uutholdelige letthet? Hennes begrunnelse er den samme som Solveig i Peer Gynt bruker, når hun forlater alt for å oppsøke den fredløse Peer i storskogen:

Jeg kunne ikke forstå hvorfor ingen ting gjorde ordentlig vondt, hvorfor jeg aldri følte meg ordentlig glad. Jeg tørstet etter sannheten, og jeg syntes jeg hadde levd i løgn.

Slik Kjetil Bang-Hansen former fabelen, blir det tydelig for oss at Emilies reise mot det mer brutale ikke først og fremst er eksistensiell eller psykologisk, men driftsstyrt – seksuell. Oscar er ikke far til hennes to barn Alexander og Fanny, og sex har ikke vært del av kjærligheten mellom ektefellene.  Når hun søker mot en mann med sadistiske trekk, er det kanskje for å bli virkelig, kjenne grensene, kjenne smerten fysisk.

Emilie presses lenger ned i avgrunnen enn hun makter, hun frir seg til sist fra monsteret, kommer seg ut fra det bergtatte og hjem igjen til familien Ekdahls frodige livsmestring.

Hvilken erkjennelse har denne reisen gitt henne? Ingmar Bergman lar henne ikke formulere det. Han gir oppgaven til Oscars bror Gustav Adolf (Nils Ole Oftebro), som holder en fantastisk tale til forsvar for den lille ekdahlske verden:

Vi Ekdahler er ikke kommet til verden for å gjennomskue den. Det er like godt å gi blaffen i de store sammenhengene. Vi skal leve i det lille, i den lille verden. Den skal vi holde oss til, og den skal vi dyrke og gjøre det beste ut av. (…) Verden og virkeligheten skal være til å fatte, slik at vi med god samvittighet kan klage over dens ensformighet. (…) Menneskene må for faen være begripelige, ellers tør man verken elske dem eller snakke stygt om dem. (…) Verden er en røverhule, og det mørkner mot natt. Derfor er det nødvendig, og ikke det minste skammelig, å glede seg over den lille verden, den gode maten, det milde smilet, fruktrærne som blomstrer, valsene.

Plutselig slår døden til, plutselig åpner avgrunnen seg, plutselig brøler stormen, og katastrofen er over oss, alt dette vet vi. Men vi vil ikke tenke på de ubehagelighetene. Vi elsker det vi forstår, vi Ekdahler. (…) Derfor er det all grunn til å være lykkelig når man er lykkelig, å være snill, gavmild, øm og god.

Denne talen har Kjetil Bang-Hansen skåret kraftig ned på, og i den forestillingen jeg så, nådde den ikke ut – den fikk ikke det rom og den samling den fortjener – etter min mening. En grunn er kanskje at Kjetil Bang-Hansen legger innsikten i en annen karakter, som han selv har skapt – den voksne Alexander (Kåre Conradi). Hvordan denne rollen fungerer, har anmelderne mange og ulike synspunkter på. Rollen ivaretar Bang-Hansens grep om stoffet  – som en voice-over når det trengs. Han løser blant annet Oscars dødsscene godt på denne måten. Men først og fremst tjener kanskje den voksne Alexander Kjetil Bang-Hansens eget prosjekt med forestillingen: et slags kunsterisk og menneskelig regnskap etter et langt liv i teatret. Det forunderlige er at når Kåre Conradi til sist kommer inn for å ta applaus foran alle skuespillerne, kjennes det helt feil. Han skulle stått på siden eller blant publikum og applaudert.

Dette er bare en ørliten brokk av alt som kan sies om denne forestillingen. Ikke minst ligger det en diger virkelighet i det tredje universet Ingmar Bergman tegner opp i tillegg til den ekdahlske livskraft og biskopens livsfrykt kledd i religiøs strenghet. Det er jøden Isaks (Sverre Anker Ousdal) magiske verden – som virkelig spenner opp himmel og helvete. Og som Kjetil Bang-Hansen gir rom og kraft.

Nå er Nationaltheatret stedet. Har du ikke vært på teatret før, skal du gå der nå.

Mer på Dyadebloggen: Umiddelbare reaksjoner etter en publikumsforestilling før premieren. Mer om Fanny og Alexander i Dyade: nr 1 1992: Den store og den lille verden.

Den katolske kirken arrangerer sin første konferanse om liv på andre planeter. Pater Jose Funes forklarer hvorfor liv på andre planeter ikke utfordrer katolisismens verdensbilde:

“This is not in contradiction with our faith, because we cannot establish limits to God’s creative freedom. To say it with St Francis, if we can consider some earthly creatures as ‘brothers’ or ’sisters’, why could we not speak of a ‘brother alien’? He would also belong to the creation.”

Not everyone agrees. Paul Davies, who was one of the speakers at the Vatican event, told the Washington Post: “I think the discovery of a second genesis would be of enormous spiritual significance.”

Hele artikkelen i the Guardian (tips: anderscappelen).

Dyade har viet et helt temanummer til astrobiologi og de problemstillingene oppdagelsen av liv andre steder i universet vil stille oss overfor.

Innenfor astrobiologien er det to klare leire: “Live everywhere”-gjengen som mener at liv er svært vanlig alle steder i universet, og “Rare earth”-gjengen som mener jorden er tilnærmet unik. Rare-earth’erne har ofte tilknytning til fundamentalistiske kristne miljøer som preker “Intelligent Design” – at livet i universet er resultatet av en høyere skapnings virke snarere enn et darwinistisk sammentreff.

Newsweek har laget et ADHD-preget sammendrag av de første 10 årene i det 21. århundre. Det var vel omtrent sånn vi opplevde det?

New York Times med skyvebilder fra Berlin nå og for tyve år siden

(Tips: astronewth)

Interessert i nyanserte og kvalifiserte synspunkter på krigen i Afghanistan? Professor William R. Polk, en av president Kennedys rådgivere under Cuba-krisen, har skrevet et åpent brev til president Barack Obama:

In recent events I see an opportunity to accomplish American objectives while avoiding a course of action that could derail plans for your presidency, just as the Vietnam War ruined the presidency of Lyndon Johnson.

Sovjetimperiet gikk til grunne i Afghanistan. Og etterlot en arv;

The brutal Soviet occupation shattered the Afghan social structure. Nearly one in ten Afghans was killed or died, and more than 5 million fled the country. Living wretchedly in refugee camps, mainly in Pakistan, hundreds of thousands of young Afghan men were “reshaped.” Like the biblical Children of Israel after forty years in the wilderness, these Afghans emerged very different from their fathers. The new generation kept their stern code of belief, but they lost touch with the humanizing aspects of growing up in families. Living apart from mothers and sisters, many of the young men, mostly Pashtuns, were incorporated into male-only madrassas in which they were housed, fed, armed and radicalized. They emerged as the foot soldiers of the Taliban.

William R. Polks brev gir bra bakgrunn for egne meninger. Men aner at den beslutningen president Obama nå er i ferd med å ta om amerikansk politikk i Afghanistan, trolig blir en av de mest omstridte og skjebnetunge i hans presidentperiode.

Man skjønner hvorfor vg.no er landets best besøkte nettsted. Med evne til å slå opp slike saker med slike overskrifter. Det er nesten så man savner Are Kalvøs VG-journalist i Hallo i uken og kan få høre hvor mye arbeid som ligger bak. Men det er klart – kan man rekonstruere en skadet snurrebass…

Med sovjetimperiets fall mistet Cuba salg av overbetalt sukker og kjøp av underbetalt olje. Castro måtte trekke troppene ut av Angola. Regimet i Sør-Afrika fryktet ikke lenger kommunisttrusselen – og slapp Nelson Mandela fri. Resten er historie. The Economist har meget interessante perspektiver.

Også velstandsøkningen i India er et resultat:

India had depended heavily on the Soviet Union for military hardware and political support against both China and Pakistan. America and China, with which India had once fought a disastrous border war, both had close ties to Pakistan. It took prickly India a long time but, having opened up to more Western investment, it then improved relations with America: a needed counterweight to a China that loomed larger as Russian influence and largesse fell away.

Cato går rett inn i debatten.

Det visste du ikke!