Et yndet argument hos klimaskeptikere er at økningen i global temperatur har stoppet opp, ja kanskje synker temperaturen. Dette bygger de på publiserte data, først og fremst fra Climatic Research Unit, Univ. of East Anglia (HadCRUT3).  Og ser man på dataene for de siste ti årene ser man at det globale temperaturavviket har vært tilnærmet konstant de siste ti årene, og at den høyeste temperaturen som er målt var i 1998. En tilsvarende tendens, men ikke fullt så tydelig er å finne i dataene fra NASA GISS. Det er forresten nesten morsomt at enkelte klimaskeptikere her plukker data fra datasett som er laget av personer de samtidig beskylder for å være juksemakere.

Dette er artikkel nr. 5 i en serie om klima og temperatur. I forrige artikkel så jeg litt på sammenhenger mellom temperatur og karbondioksid i lufta. Der så det ut til at det var systematiske svingninger i temperaturen etter at den delen av temperaturen som korrelerte med CO2-innholdet i atmosfæren var trukket fra. Det fikk meg til å lure på om det faktisk kanskje var en systematisk svingning her, og om det kunne være noe av forklaringen på at temperaturøkningen i perioder (ikke bare nylig, men også tidligere) ser ut til å stanse eller reverseres. Derfor bestemte jeg meg for å se nærmere på dette. Som i de tidligere artiklene benytter jeg av praktiske og prinsipielle grunner K (Kelvin) og mK=1/1000 K som temperaturenhet. En temperaturforskjell på 1K=1 grad C, en temperaturforskjell på 1 mK= 1/1000 grad C.

Systematiske temperatursvingninger

Advarsel! Dette kapitlet inneholder en masse teknisk stoff og er beregnet på spesielt interesserte. Andre kan med fordel hoppe til det som heter ” Betyr det noe at temperaturen svinger?”

En systematisk svingning er også funnet tidligere og publisert i tidsskriftet Nature:
Michael E. Schlesinger & Navin Ramankutty: An oscillation in the global climate system of period 65–70 years. Nature 367, 723 – 726 (24 February 1994); doi:10.1038/367723a0
En vanlig måte å studere periodiske fenomener på, er ved fourieranalyse. Når man har å gjøre med diskrete verdier slik som her, er det mulig å bruke Fast Fourier Transform (FFT) for å finne eventuelle periodiske sammenhenger i dataene. Excel har denne muligheten innebygd, og en enkel oppskrift på hvordan dett kan gjøres finner du her. Resultatet blir nøyaktigere jo flere punkter man har, samtidig som det er en begrensning art antall punkter må være en heltallig potens av to. For å få det mest mulig nøyaktig har jeg derfor brukt de månedlige temperaturavvikene, og dessuten lagt til noen nullverdier for å få antall punkter opp til 2024. Jeg har tidligere i denne serien skrevet at jeg ville benytte målingene fra av Climatic Research Unit, Univ. of East Anglia (HadCRUT3). Da jeg begynte å se nærmere på dette fant jeg at jeg også ville bruke dataene fra NASA som en ekstra kontroll. Frekvensspektrene for de to datasettene er vist i følgende figur.

Frekvensspektrum for globale temperaturavvik

 De mest fremtredende frekvenser i spekteret er ca 1,7 svingninger pr 100 år, 4,7 og 11, som tilsvarer periodetider på 60 år 21 år og 9 år. Det er en rekke andre topper i spektrene, men ikke alle forekommer i begge. Men de som forekommer i begge tilsvarer blant periodetider på 15 år og 3,7 år. Særlig har datasettet fra NASA en kraftig topp ved 27,5 svingninger pr 100 år, som tilsvarer en periodetid på 3,7 år. På grunn av at antall målepunkter er begrenset er frekvensoppløsningen 0,6 svingninger pr 100 år, slik at topper som faller mellom disse verdiene kan være lite synlige For å studere dette nærmere laget jeg et regneark for å tilpasse sinuskurver  til måledataene.

Det gjorde jeg ved å starte med en sinus med antatt tilnærmet riktige verdier for amplitude, periodetid og fase, og så bruke problemløseren i Excel for å minimalisere kvadratsummen av avvikene mellom målingene og kurven. Dette fungerte bra, selv om man må være klar over at Excel nødvendigvis ikke finner beste tilpasning. Det som finnes er en minimumsverdi for kvadratsummen, men det er ikke nødvendigvis den laveste. Imidlertid fant jeg her en godt tilpasset svingning med en periodetid på 66,8 år. Ved så å gjenta dette ved å subtrahere den første sinuskurven fra måledataene og foreslå en ny sinuskurve med periodetid 21 år og tilpasse, og en med periodetid 15 år deretter, ble resultatet som vist nedenfor når de tre sinuskurvene ble summert. (De tilpassede periodene er 20,6 år og 14,8 år)

Temperaturavvik tilpasset med sinusfunksjoner

Allerede med disse tre kurvene må man si at tilpasningen er rimelig bra, selv om de raske svingningene i de målte temperaturene ikke blir reprodusert. Men frekvensspekteret inneholdt flere svingninger med kortere periodetid, og ved å tilpasse kurver med svingetid ca 10 år og ca 4 år i tillegg ble resultatet forbedret.

Komponent av temperaturavviket med periodetid ca 10 år

Kurven med svingetid ca 10 år består egentlig av en sum av tre sinuskurver med nærliggende frekvens, som vist på figuren til høyre. Men siden den fremstår som en amplitudemodulert enkeltkurve valger jeg å betrakte den som en enkelt funksjon.
Resultatet ble som vist nedenfor.

Målt og tilpasset temperaturavvik med fem sinuskurver

Nå begynner det faktisk å bli ganske godt samsvar mellom målingene og de tilpassede matematiske kurvene. Så langt har jeg brukt temperaturverdier som har svingt rundt null, ved at jeg har trukket fra den komponenten som korrelerer med CO2-konsentrasjonen i atmosfæren. Når jeg så legger til bidraget som korrelerer med CO2-konsentrasjonen kommer jeg tilbake til de målte temperaturavvikene, og da ser de målte og tilpassede temperaturene slik ut:

Fem sinuskurver tilpasset til temperaturdata

Her har jeg forlenget de tilpassede kurvene til 2030, og antatt at den underliggende temperaturøkningen har fortsatt lineært med samme stigning som årene fra 1970. Dette kan gi en antydning om hvilke svingninger vi kan vente i årene framover, men er ikke noe forsøk på å lage en klimamodell

I tillegg har jeg foretatt en tilpasning også til målingene fra NASA, og resultatet ble som nedenfor.

Målt temperaturavvik fra NASA sammen med tilpassede kurver

Spiller det noen rolle at temperaturen svinger?

Har det noen betydning at temperaturen svinger rundt en underliggende jevn forandring? Vil ikke temperaturen i gjennomsnitt bli den samme?

Det vil den. Men dette viser at det er viktig å se på de langsiktige trendene. Forandringer over noen få år kan forlede oss til å trekke forhastede slutninger. Et godt eksempel på det er at et yndet argument blant de som mener at det ikke er noen temperaturøkning er at det ikke har vært noen temperaturøkning de siste ti årene, temperaturen har faktisk gått ned. Dette er et enkelt argument som er lett å forstå, særlig for den som tror eller ønsker at det ikke skal være noen klimakrise. Og hvis dette inntrykket får fotfeste i opinionen kan det lett føre til mindre oppslutning om tiltak for å avhjelpe klimatrusselen.

Hvis vi ser på de kurvene som er sammensatt at de oscillerende tilpassede kurvene ser vi at det også tidligere har vært perioder hvor temperaturøkningen  tilsynelatende har stoppet opp, slik som de siste årene. For å se dette litt bedre har jeg nedenfor laget en figur som viser et utdrag av temperaturforandringen siden 1990. Her har jeg tatt med data båe fra HadCRUT3 og NASA. Den vertikale forskyvningen mellom dataene skyldes at NASA bruker middeltemperaturene i perioden 1951-1980 som referanse, mens HadCRU3 bruker 1961-1990.

Temperaturavvik etter 1990

Som figuren viser har de tilpassede kurvene det samme oppholdet i temperaturstigningen som målingene. Det er derfor all mulig grunn til å anta at den tilnærmet konstante temperaturen de siste ti årene er en del av de systematiske svingningene, og ikke er noe som kan brukes som argument for at temperaturstigningen er opphørt.

Her skal man huske på den tilpassede kurven består av en sum av syklisk repeterende funksjoner som er tilpasset målinger siden 1850 (for HadCRUT3) og 1880 (for NASA), ikke bare de siste 19 årene. Likevel ser det altså ut til at den gjengir den avflatingen som har funnet sted i tidsrommet 1999 til nå. Det er derfor rimelig å anta at denne avflatingen er en del av den sykliske temperaturvariasjonen som er overlagret den jevne stigningen, og at temperaturen begynner å stige kraftig igjen om et år eller to. Så blir det en kraftig stigning i 5-6 år, før det blir en ny avflating. (Men det forutsetter at det ikke skjer ting med klodens klimasystem som forstyrrer denne systematiske svingningen.)
   

Hvorfor svinger temperaturen?

Schlesinger og Ramankutty mener at den mest sannsynlige årsaken til den oscillasjonen de oppdaget, og som er tydelig i mine beregninger, er en oscillasjon mellom hav og atmosfære. De mener at forandringer i solstrålingen ikke kan være årsaken. Jeg har ingen forutsetninger for å mene noe om dette, men det synes klart at periodevis blir noe energi fjernet fra jordens overflate (hvor temperaturen måles).  Og ett sted hvor denne energien kan gjemme seg, er i havdypet. Slike oscillasjoner er for så vidt kjent i forbindelse med el Niño i Stillehavet, som er en slik oscillasjon. Men i tillegg kan det være nærliggende å spekulere på om de oscillasjonene som kommer fram i mine beregninger med en periodetid på rundt ti år kan ha sammenheng med variasjoner i solaktiviteten, hvor det jo er en syklus på rundt 11 år. Men noen direkte korrelasjon mellom temperatur og solflekktallet har jeg ikke funnet, og periodetiden er heller ikke nøyaktig den samme.

Men uansett årsak er det viktig å være klar over eksistensen av en oscillerende komponent i temperaturdataene. Denne komponenten kan tydeligvis periodevis overskygge den langsiktige trenden, og kan få de som har et kort tidsperspektiv til å tro at det ikke er noen global oppvarming. Og hvis dette inntrykket får feste seg kan det lett påvirke opinionen i en retning som kan gjøre det vanskelig å få gjennom effektive tiltak mot en uheldig utvikling av det globale klimaet. Det er derfor viktig å se på utviklingen over lang tid, og det vil si flere tiår.

I neste artikkel i denne serien vil jeg ta for meg karbonsyklusen og CO2-utslipp.

Av personlige årsaker er jeg interessert i å finne ut hvordan Norge behandler nye ekteskapspartnere fra utenfor EU/EØS. Foreløpig er svaret nedslående.

Å bli gift er ikke så vanskelig, selv i Norge. Man må få begges ekteskapsvilkår prøvet, og hvilke papirer man trenger, finner man på skatteetatens nettsider (de har overtatt folkeregisterets funksjoner). Men man må ha god tid. Norske byråkrater er ikke raske, særlig ikke i ferien. Dessuten er det sannsynlig at man tross alle gode forsøk mangler viktige papirer ved første innlevering.

Det vanskelige er å komme inn i landet.

Søknad må skje fra hjemlandet. Behandlingstid varierer fra land til land. Fra Thailand er den 7 måneder, fra Taiwan inntil 1 år. Det paradoksale er at en person som tidligere har besøkt Norge en rekke ganger uten problem, nå må holde seg unna, fordi man ikke kan søke turistvisum hit mens søknaden om langtidsopphold er under behandling. Vedkommende kan reise til andre Schengen-land, men lurer man seg inn i Norge, er det ulovlig opphold. Grunnen er visstnok at man nå kan mistenkes for å ville bli værende i landet! Kampen mot proforma-ekteskap gjør at alle behandles som potensielle forbrytere.

Når man først er kommet inn i landet, er etter det jeg hører det største problemet å komme ut igjen. Gjennom 5 år må oppholdstillatelsen fornyes årlig, og i behandlingstiden kan man ikke forlate landet. Slike saker burde kunne behandles raskt, men fordi det tar lang tid før de får en saksbehandler, kan det i praksis ta inntil et halvt år før de får svar. Søker man i mai, betyr det at man ikke kan forlate Norge i sommerferien. Det sies at flere ekteskap har gått dukken på grunn av denne bestemmelsen.

At man vil bekjempe proforma-ekteskap, er forståelig. At man behandler alle utenlandske partnere som potensielle forbrytere, strider mot vår rettsfølelse.

Bilde av Jeff Clark på neoformix.com

Hvem Obama er, er grundig dokumentert både i selvbiografi og annet. Hvem han blir i løpet av denne presidentperiode, er vi akkurat i ferd med å finne ut. Vi visste at begeistringsrusen ville måtte ta slutt. Men vil vår positive vurdering av ham overleve?

Svaret kan også virke inn på vårt syn på norsk politikk. Obama vil alle de riktige tingene: velferd, dialog, miljø, fred osv. To spørsmål gjenstår: 1) Får han det til? 2) Hvis ja, får det den forventede effekt?

På velferdssiden hører vi i disse dager stadig hvor lite han oppnår selv om den nye helseplanen nå går igjennom. På miljøsiden hører vi hvordan hans København-løfter skuffer. Og satsingen på fred i Irak og krig i Afghanistan kan i verste fall lede begge land lenger ut i hengemyra, der også Palestina-problemet etter alt å dømme vil fortsette å befinne seg.

Det Obama umiddelbart har fått til, er å legge om tonen i amerikansk utenrikspolitikk – fra konfrontasjon og maktarroganse til dialog og likeverd. Mange amerikanere synes han bukket for dypt for den japanske keiser, og at han gikk for langt da han som første amerikanske president entydig annonserte at Tibet er del av Kina. Men i Japan klarte han å skape en respekt og begeistring som kan vise seg viktig fremover. I Kina, derimot, fikk han så langt ingen ting igjen for å være snill. Hans forgjengere Bill Clinton og til og med George W. Bush kom tilbake fra Kina med mer i bagasjen enn Obama. I motsetning til Clinton fikk han ikke snakke for åpne medier, han holdt seg langt unna de fleste kontroversielle menneskerettstemaer, og det eneste mer åpenhjertige avisintervjuet han fikk anledning til å gi, med Southern Weekly, ble ikke engang trykket i avisens Beijing-utgave. I møte med Kina har så langt Obamas vilje til dialog gitt liten uttelling. (Hva kan man da vente av norsk dialog?)

Det er for enkelt å kalle Obama president i Kardemomme by, der det holder å være god og snill. Men hans behandling av “smart grid”-teknologi (teknologi for blant annet å måle strømforbruk og pris mens du bruker strøm) er kanskje talende for Obamas problem. Da han fikk høre at hver liten endring krevde over 300 underskrifter i hver enkelt stat, nektet han å tro at det ville være så vanskelig. Men det var det antagelig. Det gjenstår å se hvem som vinner – drepende juridisk og byråkratisk tungroddhet eller Obama-inspirert entusiasme.

I høst har Dyadebloggen presentert øvelser fra den nye Yogaboken fra Norsk Yoga-skole. Den kunne selvfølgelig spart seg. Alkohol gjør samme nytten.

Du slapper av og blir myk i kroppen, så myk at de stillingene du ender opp i, kan være vel så akrobatiske som yoga. Disse to bildene av fullstendig avspenning – gjennom savasana eller alkohol – er bare begynnelsen. Klikk deg videre og få en mer fullstendig sammenligning mellom de to avspenningsmetodene, før du bestemmer deg for hvilken du velger.

Research confirms that drinking gives you the same benefits yoga does! Balasana Position that brings the sensation of peace and calm. Setu Bandha Sarvangasana This position calms the brain and heals tired legs.         Marjayasana Position stimulates the midriff area and the spinal column.         Halasana Excellent for back pain and insomnia.           Dolphin Excellent for the shoulder area, thorax, legs, and arms.       Salambhasana Great exercise to stimulate the lumbar area, legs, and arms.       Ananda Balasana This position is great for massaging the hip area.         Malasana This position, for ankles and back muscles.

Denne lille lekre online 16-sekvens-synthesizeren kommer garantert til å få deg til å gjenfinne gleden over å skape musikk (hvis du noen gang hadde mistet den). Du kan være både tonedøv, urytmisk og noteanalfabet og likevel intuitivt forstå noe om musikk ved å klikke deg rundt i rutenettet. Hver hvite firkant representerer en tone, sekvensenen går i loop og du kan endre den laiv.

I høst har Dyadebloggen presentert øvelser fra den nye Yogaboken fra Norsk Yoga-skole. Dette er den siste: Tordenøvelsen.

1 Sitt på hælene. Bilde 1
2 Fold hendene bak på ryggen og strekk armene. Bilde 2
3 På innpust løftes brystet opp og ryggen gjøres svai.
4 På utpust bøyes svai overkropp langsomt fremover til pannen hviler i gulvet samtidig som armene skyves bakover og strekkes mot taket. Bilde 3
5 Hold stillingen noen sekunder. La pusten gå uanstrengt.
6 På innpust trekkes haken inn mot halsgropen. Krum ryggen og rull gradvis opp. Bilde 4
7 Når kroppen har nådd loddrett stilling, fortsettes øvelsen på utpust ved å lene litt tilbake og støtte fingrene eller håndflatene i gulvet rett bak føttene.
8 På innpust løftes brystet lett opp og skulderbladene trekkes sammen. Haken kan trekkes mot halsgropen eller hodet bøyes forsiktig bakover. Bilde 5
9 På utpust føres overkroppen fremover til pannen hviler i gulvet. Armene strekkes samtidig fremover. Bilde 6
10 Hold stillingen noen sekunder. La pusten gå uanstrengt.
11 På innpust trekkes haken inn mot halsgropen. Ryggen krummes og rulles opp inntil man når utgangsstillingen.
12 Legg hendene i fanget og hvil. Bilde 7

Øvelsen utføres som en langsom, jevn, glidende bevegelse
og med dype åndedrag. Øynene kan gjerne være lukket.

Godt for: En øvelse mange liker fordi den jobber med mye av kroppen – allsidig: nakke, ryggrad, skuldre, armer, hofter og sirkuasjon i bein.

Flere yogaøvelser på Dyadebloggen: Lav skulderstående, halv kamel, balanse, sittende sidebøy, pumpepust, håndfeste på rygg, plogstillingen

Mer i Yogaboken.

John Brungot, Trond Høvik og Terje Ranes med blodige tohånds sverddrap.

Av og til må det være tillatt å mele sin egen syke mor. Søndag kl 15 inntreffer det en begivenhet på NRK P2. Det er verdenspremiere på første del av Egil Skallagrimssons saga i Radioteatret. Og bare vent  og se: Teaterkritikerne og journalistene kommer til å bry seg lite om dette råskinnet fra 900-tallet med viltert temperament,  sårbar sjel og sjeldne dikterevner. Frekk i kjeften og uvøren med sverdet. Men en begivenhet er forestillingen uansett.

Det er drøssevis med saft og kraft i de gamle sagaene. De roper etter å bli formidlet i ny form. Men forsøkene på å overføre dem til scene eller film har sjelden vært særlig vellykket. Det blir lett fjernt eller stivt eller sært. Vi mener at NRK Radioteatret og dramatiker/regissør Morten Cranner har knekket koden. Sammen med lyddesigner Erki Halvorsen har han gjort sagaen til en action-komedie det virkelig svinger av. Fresk, uærbødig, moderne. Det er nesten som om Egil foregriper Bruce Willis i Die Hard.

Slekten til Egil er flyktninger. De måtte komme seg bort fra Vestlandet etter noen drap og sånn og søkte til Island. Men at norskekongen går og pisser på alle eiendommene de etterlot seg, er nokså kjipt. 13 år gammel kommer Egil seg tilbake til Norge og begynner å lage helvete for Eirik Blodøks. Oppi alt dette er han den første sagahelten som viser tilløp til sjel – ettersom han slipper oss inn i sitt indre i sine kvad.

Her er det bare å gi seg hen – sammen med Trond Høvik i hovedrollen. Forestillingen ligger ute på Radioteatrets hjemmeside.

AP stuper på meningsmålingene, melder VG. Ned 7 prosentpoeng og ville mistet 11 mandater hvis det var Stortingsvalg nå. Meningsmåleren er tydelig:

Dette er jo en slakt. Vi har aldri sett noe slikt fra en måned til en annen. Vi er helt sikre på resultatene, for vi har gjennomført to separate undersøkelser, som gir omtrent nøyaktig samme resultat.

Greit at det kommer nå. Vi kunne selvfølgelig ikke vente at Jens Stoltenberg gikk ut i valgkampen og ba velgerne ta stilling til den politikken han aktet å føre hvis han ble gjenvalgt: Innføre eiendomsskatt,  svensk modell for sykemelding og avgift på biodiesel.

Dette er artikkel nr. 4 i en serie om klima og temperatur. I forrige artikkel  så jeg på globale temperaturmålinger. Nå vil jeg se på sammenheng mellom temperatur og karbondioksid i lufta.

Temperaturøkning og karbondioksid
Det hevdes at temperaturøkningen skyldes at innholdet av drivhusgassen karbondioksid (CO2) har økt i denne tiden. Grunnen til det er omtalt i en tidligere artikkel i denne serien.

Nivået av karbondioksid gjennom tidene er vist nedenfor.  (De eldste verdiene er basert på studier av borekjerner fra Antarktis, de nyere på direkte målinger.) Enheten er ppm (part per million), som er antall CO2-molekyler i en million luftmolekyler.

Karbondioksid i atmosfæren

Siden begynnelsen av 1800-tallet har innholdet av CO2 i lufta økt fra 280 til 385 ppm, eller over 30%. Og fra begynnelsen av 1900-tallet har økningen vært fra 295 til 385 ppm. Og i tidsrommet 1970 til i dag har økningen vært fra 326 til 385 eller nesten 20%. I samme tidsrom har det vært en kraftig temperaturstigning. Det kan altså se ut til at temperaturstigningen faller sammen med økningen i CO2-nivået, slik man skulle vente dersom det er riktig at CO2 fører til mindre utstråling av varme fra jordkloden.

For å se om det er et samsvar her, har jeg i neste figur plottet temperaturavviket mot CO2-nivået for hvert år siden 1850.

Globalt temperaturavvik versus CO2-innhold i lufta

Her er det i alle fall klart at det er et samsvar mellom nivåene. For hver ppm CO2-innholdet øker, øker temperaturavviket med 8,7 mK (0,0087K). (95% konfidensintervall er 7,9 til 9,5 mK/ppm.) Vær klar over at dette ikke er noe bevis for at økningen i CO2 er årsak til temperaturøkningen, men det er et indisium. Hadde det derimot ikke vært noe samsvar, ville det vært en sterk indikasjon på at antagelsen av at temperaturøkningen skyldes økningen i CO2 ikke stemte.

Her er det også interessant å se temperaturavviket og CO2-konsentrasjonen i samme figur, med CO2 omregnet til temperatur ut fra formelen som er gitt av trendlinja i forrige figur: temperaturavvik=(CO2-nivå)*8,6945+2894. Dette er vist i figuren nedenfor.

Temperaturavvik og CO2-konsentrasjon omregnet til temperatur ut fra den lineære sammenhengen som er vist i forrige figur.

Ujevn økning
Figuren viser et godt samsvar. Men samtidig er det også avvik, og i noen områder ser dette ut til å være systematisk For å se nærmere på dette har jeg trukket fra den delen som samvarierer med CO2-konsentrasjonen, slik at jeg får en “flat” kurve, altså en kurve som svinger rundt null. Den er vist nedenfor.

Globalt temperaturavvik fratrukket den komponenten som smvarierer med CO2-innholdet i atmosfæren.

Ut fra figuren kan det se ut til at det er en viss systematikk, med maksimalverdier rundt 1880, 1945 og 2000, og minimum rundt 1860, 1910 og 1975. Det kan med andre ord se ut til å være en systematisk svingning med en periode på rundt 60 år. I neste artikkel vil jeg se om det er en systematikk her, og om dette kan forklare at det i perioder ser ut til å ha vært liten eller ingen temperaturstigning, mens den i andre perioder ser ut til å ha vært kraftig. I neste artikkel ser jeg mer på svingningene i temperaturen.

Fytoplankton i Søratlanteren utenfor Argentina (Kilde: NASA)

Endelig en gladnyhet i klimaspørsmålet. En av bekymringene er at med økende temperatur smelter isen både her og der. Smelter isen på land blir det mer hav. Hvis isen som flyter på havet smelter eller brekker opp, blir det mer åpent hav, og dermed reflekteres mindre av sollyset og mer absorberes og varmer opp kloden. Men samtidig blir det mer liv i det havet som nå er blitt isfritt og åpent for sollys. Sollys er noe planter liker, og planter finnes også i havet. Små planter, kalt fytoplankton, flyter rundt nær overflaten og bruker karbondioksid og sollys til å til å lage plantemateriale. Og så blir planktonet enten spist eller dør og synker ned til havbunnen, og karbonet de er bygd opp av blir fjernet fra karbonkretsløpet.

Nå har britiske forskere funnet at fytoplanktonet i de havområdene i Antarktis som er blitt isfrie de siste 50 årene fjerner 3,5 millioner tonn karbon fra atmosfæren i året.

Men dette er tross alt bare en dråpe i havet. Menneskeskapt utslipp til atmosfæren er på rundt 9000 millioner tonn i året. Men det illustrerer i alle fall hvor komplisert global oppvarming er, og hvordan ting i naturen griper inn i hverandre.