De har en helt annen oppfatning av hva man bør gjøre med huset ditt enn du har selv

En Facebook-kampanje beveger seg fra optimistisk, via kynisk til solidarisk:

Although I’m normally very cynical on just how much leaders care for public opinion when making a decision to go to war, we should remember Netanyahu is first and foremost a populist and that this is an election year.

I’d be surprised if Netanyahu doesn’t repeatedly reminisce on the experience of his predecessor, Ehud Olmert, who went to a much more popular war in Lebanon, botched it, lost power and set in motion the destruction of his own party; although Olmert characteristically leeched on to power for another two and a half years, the inconclusive ending of the war and the severe casualty toll foretold Kadima’s downfall as soon as the ceasefire in Lebanon was enacted. A war with Iran has much higher chances of failure and much greater casualties are at stake. In this situation, such campaigns might – just might – add a few grams of pressure on Netanyahu to stay his hand.

Sett skiene så langt inn i boden at du med litt flaks slipper å finne dem neste år.

Og så kan du ta ut sjøstøvlene. For Norge blir våtere:

Men mens det er mer vann enn noen gang i Norge, ser bildet svært annerledes ut for den Iberiske halvøy – et område vi blant annet får mye grønnsaker fra. Som ironisk nok inneholder mye vann.

The EEA presented its findings at the 6th World Water Forum in Marseille.

“The critical thing for us is that we are seeing an increasing number of regions where river basins, because of climate change, are experiencing water scarcity,” said EEA executive director Jacqueline McGlade.

Og som Dyade skrev om i nummeret Økokalypse – hva så?, vet alle hva som bør gjøres, men likevel gjør vi så fortærende lite med det. Vi er en forunderlig rase.

Bloggeren Sullivan utdyper:

If you’d told me in January 2009 that the banks would pay us back the entire bailout and then some, that the auto companies would actually turn around with government help and be a major engine of recovery, that there would be continuous job growth since 2009, however insufficient, after the worst demand collapse since the 1930s, that bin Laden would be dead, Egypt transitioning to democracy, al Qaeda all but decimated as a global threat, and civil rights for gays expanding more rapidly than at any time in history … well I would be expecting a triumphant re-election campaign.

Slaget om Obamas gjenvalg vil foregå i midten av USAs politiske felt. Republikanernes kandidater er nødt til å apellere til partiets ultrakonservative og evangeliske base for å vinne primærvalgene. Deretter kommer trolig Obamas republikanske utfordrer til å gjøre en venstresving og fri heftig til velgerne i midten. Det er da Obama kommer til å vise de musklene som fikk ham valgt sist.

Mens Kina stadig er krenket over fjorårets fredspris-tildeling, er det tegn som tyder på at spådommen om “Kinas gylne tidsalder” trenger justeringer. Joel Kotkin peker på noen av mekanismene bak en mulig utflatning:

Throughout modern history authoritarian and more centrally controlled countries have proved very good at playing “catch up” and impressing journalists. China’s Communist regime can order investment into everything from high-speed trains to green technology and massive dam construction. The results — like those previously seen in Nazi Germany and Soviet Russia — are often as physically and technologically impressive, although often cruel to both the environment and people stuck in the way. But once a country reaches a certain plateau of development, as Japan did in the 1990s, the nature of the competition changes; it becomes harder to target industries that are themselves in constant flux. Workers who have already achieved considerable affluence tend to be harder to bully or motivate.

(Bildet viser to flåtestakere i det sydlige Kina og er tatt under en reise i 2006)

I virkeligheten ble skurkerollen [i tre siterte saker] delt ut allerede før den første leseprøven var begynt. Det fantes ikke rom for tvil og motforestillinger. Snarere ble det etablert en virkelighet som fortsatt kommer til å følge hovedaktørene lengre enn det er spesielt hyggelig å tenke på.

Selvsagt har det noe med vår egen medielogikk å gjøre. Vi journalister elsker jo de opplagte sakene, de åpenbare skandalene og vår egen velpleide vaktbikkjefunksjon. Alt dette vel og bra, men det inviterer også til at vi altfor ofte blir ofre for vår hang til tunnelsyn. Derfor fremelsker vi ofte bare en eneste forklaringsmodell, og lukker oss selv ute fra de mange gråsonene som er med på å nyansere en sak.

Han konkluderer med at

Vi lever riktignok i en tid der ettertanke og nyanser ikke står særlig høyt i kurs. Snarere dyrker vi de småfrekke spissformuleringene og de kjappe konklusjonene. Slik former vi også det samfunnsbildet vi er en del av.

Slikt skaper ofre. Også i de sakene som til slutt speilvendes. Altfor ofte skjer det etter at verdifulle medmennesker opplever at mange år av livet forsvinner under den lange ventetiden i gapestokken.

Nyansene er første offer i en konflikt. Løssalgsavisene lever av konflikter. Aftenposten har i noe større grad råd til å være finmasket i sin dekning, men du trenger ikke tilbringe mye tid på Twitter før du ser hvordan Norge har fått en selvforherligende, selvforsterkende journalistkultur som er befriende redaksjonsuavhengig i sin iver etter å sparke inn selvfølgeligheter om samtiden.

“To see what is in front of one’s nose needs a constant struggle” (George Orwell). Den anstendige delen av norske medier er svært ambivalent til å kjempe den kampen på daglig basis. Det gjør oss alle fattigere, og får i enkelttilfeller ødeleggende konsekvenser for folks liv.

Både eg og andre journalistar fordeler rollene raskt. Me finn fram til offer og skurk, mektig og uskuldig. [M]edia førehandsdømmer uskuldige.

Han peker på muligheter for en mer anstendig journalistikk

– Me i media må bli flinkare til å bruka fleire kjelder, og me må aktivt søka motekspertisen, seier Stanghelle.

Han etterlyser ein slags “djevelens advokat” i alle nyheitsredaksjonar, ein person som kan stilla dei vanskelege spørsmåla.

– Det bryt vel med det journalistiske slagordet “sjekk aldri ei sak i hel”?

– Det er eit godt uttrykk, men eit elendig utgangspunkt for god journalistikk, seier Stanghelle.

Lars Helle er mindre ydmyk, selv etter dommen mot Dagbladet i ambulanse-saken:

Det kan ikkje vera slik at me må sitja å venta på ein fasit i form av ein dom eller avgjersle fleire år seinare, før me kan skriva om saka. I så fall ville media hamna på kant av oppdraget vårt.

Denne siste uttalelsen er et illustrerende uttrykk for den manglende evnen til nyansering som fører til at folk urettsmessig henges ut. Som om alternativet til å være balansert i fremstillingen av for eksempel episoden i Sofienbergparken er å vente flere år før man kan skrive om det.

I 1999 mottok Dagbladet 121 millioner kroner i indirekte pressestøtte gjennom momsfritak. Ordninger er ikke endret siden, så tallet bør være en god indikasjon på fellesskapets årlige bidrag til avisen. På samme måte som momsfritaket på bøker, er dette et virkemiddel for ytringsfrihet, mangfold og en nyansert offentlig debatt.

Det koster å drive avis. Men presset på løssalgsavisene rettferdiggjør ikke en journalistkultur som bidrar sterkt til forhåndsdømming. Det er ikke tilfeldig at det er Dagbladet som får en dom i ambulanse-saken. Helle er sånn sett en ærlig advokat for mediebedriften han leder. På sikt er ikke denne journalistkulturen bærekraftig, men det er lite i Helles holdninger som indikerer at det blir gjort omlegginger med det første.

One advocacy organization, the Chinese Urgent Action Working Group, recently published a list of credulity-defying explanations by officials including death by “being handed toilet paper,” by “playing hide and seek,” and by “face-washing.” The autopsy of one inmate, who reportedly died after “squeezing pimples” on his chest, revealed that a sharp instrument had penetrated his chest and heart. A 19-year-old woman held in a Mongolian labor camp was said to have died “from ectopic pregnancy”; her relatives saw bruises and signs of apparent sexual assault on her corpse. And a man, who supposedly died from “drinking hot water” last year, had had his testicles crushed and his nipples cut off, according to relatives. Those who survive and try to report the abuse are often caught in an Orwellian system where officials in charge of investigating the allegations are the very officials in charge of running the prisons.

That created a sudden panic on the left. Karl Marx had died weeks before, so the socialist leader August Bebel consulted his friend Friedrich Engels, who insisted that socialists should vote against it, as they did. The first welfare state on earth was created against socialist opposition.

Watson setter det i en større ramme: