Norsk forsker på topp -100

En standardmetode for å måle hvor viktig en vitenskapelig publikasjon er, er å telle hvor mange ganger andre forskere har referert til den i sine publiserte arbeider. Det utarbeides løpende indekser (Science Citation Index) over hvor ofte et arbeid refereres til. Science Citation Index startet for 50 år siden, og tidsskriftet Nature feirer jubileet med å bringe en liste over de 100 mest refererte arbeidene.

Totalt er det noe slikt som 58 millioner arbeider i oversikten over alt som er publisert, og det sier seg selv at det skal noe til for å komme blant de 100 mest refererte. Muligheten for å finne en nordmann på lista er ikke stor. Likevel hadde jeg en liten mistanke om at jeg kunne finne, ikke bare en nordmann, men også en tidligere kollega. Og det slo til.

På plass nr. 67 fant jeg Arne Bøyum, med artikkelen «Isolation of mononuclear cells and granulocytes from human blood», som ble publisert i tidsskriftet Scand. J. Clin. Lab. Invest i 1968. Der ga han en metode for å skille forskjellige typer blodceller fra hverandre – en metode som siden er brukt av forskere verden over. Artikkelen er til nå referert nesten 15 000 ganger.

Nå var det ikke helt tilfeldig at jeg lette etter navnet A. Bøyum i lista. Andre kolleger ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), hvor både han og jeg arbeidet, hadde sagt at han var Norges mest siterte forsker, men jeg var litt usikker på om de kanskje overdrev. Bøyum selv var altfor beskjeden til å snakke om noe sånt. Det han gjorde seg mest bemerket med blant oss som ikke var direkte tilknyttet hans fagområde, var hans årlige smalahovud-kalas.

Som vossing hadde han kontakter til å skaffe et betydelig antall sauehoder. Og siden vår avdeling den gangen lå litt for seg selv, var det få som ble plaget av eimen av svidd ull som la seg over området når sauehodene ble preparert.

Dropp 2-gradersmålet – Det er ikke noe godt mål for klodens helsetilstand

I snart ti år har fokus på global oppvarming vært å stoppe global oppvarming på to grader (C) over temperaturen i før-industriell tid. Dette målet er enkelt å forstå, er blitt ukritisk akseptert, og fått stor innflytelse. Alle planer for å begrense global oppvarming referer til dette,
Dette skriver Professor ved University of California, David G. Victor, og tidligere direktør ved Scripps Institution of Oceanography La Jolla, Charles F. Kennel, i en artikkel i tidsskriftet Nature 2. oktober.

Men så skriver de:

Bold simplicity must now face reality. Politically and scientifically, the 2 °C goal is wrong-headed. Politically, it has allowed some governments to pretend that they are taking serious action to mitigate global warming, when in reality they have achieved almost nothing.
Videre skriver de at det finnes bedre vitenskapelig metoder for å måle de påkjenninger menneskelig aktivitet utsetter kloden for enn økningen i global oveflatetemperatur, som dessuten nesten har stoppet opp siden 1998 og dermed gitt klimafornekterne vann på mølla.

Klodens skrantende helse

Victor og Kennel skriver videre:

”New goals are needed. It is time to track an array of planetary vital signs — such as changes in the ocean heat content — that are better rooted in the scientific understand ing of climate drivers and risks.”

Opprinnelig uttrykte FN’s klimakonferanse i 1992 at målet skulle være å forhindre ”farlig menneskeskapt innblanding i klimasystemet”. Men dette er vanskelig å beskrive og måle, så derfor kom altså 2-gradersmålet som en målbar og lettfattelig målsetting.

Oppvarmingspausen

Artikkelforfatterne tar for seg pausen i økningen av global overflate temperatur, og spør hvordan dette kan ha seg samtidig som menneskeskapt påvirkning på klimaet øker raskt i form av økende konsentrasjon av drivhusgasser i atmosfæren, som igjen forrykker planetens energibalanse. Her skriver de:

«How could human stresses on the climate be rising faster even as global surface tem- peratures stay flat? The answer almost certainly lies in the oceans. The oceans are taking up 93% of the extra energy being added to the climate system, which is stok- ing sea-level rise and other climate impacts.»

Til slutt skriver de at det som treng er sårbarhetsindekser som måler den økende risikoen fra ekstreme hendelser, og som er slik at vanlige folk kan forstå det. Og de størrelsene dette gjelder er kanskje vanskeligere å forstå enn «temperatur».

The public needs to understand what it is being asked to pay for. On this score, ‘CO2 concentration’ or ‘ocean heat content’ are not nearly effective as ‘temperature’ in conveying to the person in the street what is at risk. Yet patients have come to understand that doc- tors must track many vital signs — blood pressure, heart rate and body mass index — to prevent illness and inform care. A similar strategy is now needed for the planet.

Med andre ord: leger nøyer seg ikke bare med å ta temperaturen når de skal finne ut hva som feiler pasienten.

For egen regning har jeg lyst til å peke på at vi også her i landet opplever ekstremvær, ofte ganske lokalt. F. eks . har det hittil i år vært fem ganger så mange lynnedslag som det normalt er på et helt år. Men som vanlig er forskerne forsiktige med å trekke bastante konklusjoner – kanskje for forsiktige. Men de enige om at dette i alle fall kan være et signal om at noe skjer.

Nobelprisen er blitt opplyst

Årets Nobelpris i fysikk gikk til Isamu Akasaki, Hiroshi Amano ogShuji Nakamura for deres oppfinnelse av den blå lysdioden. Røde og grønne lysdioder hadde eksistert lenge, og de var fine til bruk som signallamper på elektroniske instrumenter, men lite brukbare til alminnelig belysning. Til det trengs lamper som emitterer lys over hele det synlige området, og det får du ikke til med halvlederdioder. De lager lys med én bølgelengde, som er bestemt av kvantefysiske egenskaper ved halvlederne de er laget av.

Løsningen på dette er å lage dioder som generer kortbølget, dvs. blått lys, og så konvertere dette til et bredere spektrum med et fluorescerende belegg på overflaten av dioden, på samme måte som vanlige lysrør har et belegg som omformer det ultrafiolette lyset som dannes inne i lysrøret til synlig lys.

Og det var først for omtrent 20 år siden at Akasaki, Amano og Nakamura klarte å lage slike dioder. Og de første hvite lysdiodene dukket opp til alminnelig bruk i lommelykter og hodelykter for mindre enn ti år siden. Nå er LED(Light Emitting Diodes)-pærer å finne i alle hjem. For å få et inntrykk av hvor raskt utviklingen har gått kan du lese hva jeg skrev om dette for fem år siden, og om hvordan disse lyskildene virker.

For en gangs skyld tildeles Nobelprisen i fysikk for en svært praktisk anvendelse, som dessuten bidrar til å redusere utslippene av drivhusgasser fra elektrisitetsproduksjon. Og det er samtidig et eksempel på nytten av grunnforskning. Uten grunnleggende kunnskap i kvantefysikk hadde ikke dette vært mulig. Og det er kunnskap som er møysommelig bygd opp gjennom hundre års tilsynelatende unyttig forskning, av forskere som var nysgjerrige på hvordan verden er skrudd sammen.

Einstein hadde rett

Einstein- hvis noen skulle tvile på det. Relativitetsteorien sier at tiden går saktere for en klokke som beveger seg enn for en klokke som er i ro. Dette har gitt opphav til paradokser som tvillingsparadokset. Men det har også praktiske konsekvenser. Blant annet må det tas hensyn til i det globale navigasjonssystemet GPS, som egentlig er klokker i bane rundt jordkloden, og derfor beveger seg i forhold til klokker på bakken. Men for å teste dette nøyaktig trengs det én klokke som er i ro, og en annen identisk klokke som beveger seg med en hastighet som nærmer seg lysets hastighet.

I 15 år har en internasjonal forskergruppe arbeidet med dette. Som bevegelig klokke brukte de litium-ioner som beveget seg med 1/3 av lyshastigheten i en atomaksellerator. Så målte de hvor raskt elektroner i atomene hoppet mellom forskjellige energinivåer, og sammenlignet denne frekvensen med det samme for stasjonære atomer. Og de kunne fastslå at dette skjedde langsommere i de atomene som beveget seg enn i de stasjonære atomene, og kunne fastslå med en nøyaktighet på omtrent en til en milliard at forskjellen stemte med relativitetsteorien.

Bomann-Larsens spøkelser

I et innlegg med tittelen «Spøkelseskrigen» i Aftenposten 20. august raljerer forfatteren Tor Bomann-Larsen over myndighetenes håndtering av terrortrusselen nå i sommer, og kritiserer at justis- og beredskapsminister Anders Anundsen kalte trusselen konkret. Her røper Bomann-Larsen en fundamental mangel på forståelse av hva dette dreide seg om.

Han skriver:

«For det første var ikke trusselen konkret. Den opptrådte utelukkende som fantom i luftig kjortel, viste seg aldri i faktisk skikkelse à la Anders Behring Breivik eller Blücher.»

En trussel er en mulighet for at noe ubehagelig kan komme til å skje – eller ikke skje. Men man vet ikke sikkert. Her vil det alltid være en vurdering bygd på tilgjengelig informasjon. Men man kan aldri være sikker.
Hvis man sikkert vet at noe kommer til å skje har man ikke en trussel, men et problem. Dette er elementært innen sårbarhets- og sikkerhetsvurderinger.

Da justis- og beredskapsminister Anders Anundsen kalte trusselen konkret, betydde det at man ut fra tilgjengelig informasjon anså muligheten for at noe ubehagelig kunne inntreffe var så stor at det var nødvendig å sette i verk beredskapstiltak for å møte trusselen før den utviklet seg til et problem. Hvis man hadde ventet til det Bomann-Larsen kaller spøkelser materialiserte seg i form av et konkret terrorangrep hadde beredskapsmyndighetene sviktet sine oppgaver.

Det kan nesten virke som Bomann-Larsen klager over at det ikke kom noen terrorhandling denne gangen.

 

 

Norsk radar til Mars

Norge regnes kanskje ikke som en av verdens ledende romfartsnasjoner. Men det er likevel et faktum at det svever flere norske satellitter rundt kloden, blant annet for å overvåke skipstrafikk og oljeutslipp. Men nå kommer norsk teknologi til å reise enda lengre. I 2020 skal NASA sende et nytt kjøretøy til Mars for å fortsette den utforskningen av planeten som roveren Curiosity  nå er i ferd med. Og på en pressekonferanse i går, 31. juli, kunne NASA fortelle at:

 The Radar Imager for Mars’ Subsurface Exploration (RIMFAX), a ground-penetrating radar that will provide centimeter-scale resolution of the geologic structure of the subsurface. The principal investigator is Svein-Erik Hamran, Forsvarets Forskning Institute, Norway.

Kilde: NASA

Kilde: NASA

For Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) er det naturlig nok en stor anerkjennelse, både av instituttets arbeid og av norsk teknologi, å få dette oppdraget. Radaren er utviklet ved FFI, og FFI skal også bygge selve det instrumentet som skal sendes til Mars.

Stikke hodet i sanden eller se seg rundt?

De siste dagers terrorberedskap har skapt en debatt om det var riktig av myndighetene å gå ut med informasjon i forkant av tiltakene. Noen, også blant de som burde være kvalifisert til å ha en mening, mener at det bare skaper unødig frykt.
Og det er ingen tvil om at dette mediebildet kan skape mer angst blant de som er disponert for dette, eller tidligere har vært utsatt for traumatiserende hendelser av lignende natur. I Aftenposten skriver en av de som er ekstra disponert at: «Det er bedre å leve i et kjent helvete, enn i et ukjent paradis.» Hun mener tydeligvis med dette at all informasjonen skaper angst og usikkerhet.

Heller vite enn gjette
Jeg kritiserer ikke personen som skriver om sin egen opplevelse av dette. Men man kan også si at: «Viten er bedre enn spekulasjon og tro». For det er ingen tvil om at når PST får informasjon om at det kan være et terroranslag på gang, er de forpliktet til å rapportere dette til sine overordnede, i dette tilfellet Politidirektoratet og Justis- og beredskapsdepartementet. Og det er heller ingen tvil om at det ville være en alvorlig tjenesteforsømmelse av disse instansene å unnlate å sette i verk planer for terrorberedskap. Dette innebærer da mer kontroll, bevæpning av politiet og innkalling av personell på ferie. Dette er tiltak som umulig kan unngå å vekke oppmerksomhet både blant publikum, og særlig i media. Dermed åpnes det for spekulasjoner og konspirasjonstenking.

Uvitenhet skaper frykt
Man kan jo tenke seg hvor mye frykt og usikkerhet det ville skape om allmennheten og media skulle bli nødt til å gjette hva som foregår. Og selv om myndighetene kommer med forklaringer i ettertid er det for sent. Da har konspirasjonsteoriene begynt å florere, og myndighetene blir ikke trodd. Det er helt klart at håndteringen av denne situasjonen, hvor det i forkant av tiltakene ble gitt mest mulig informasjon via media, er det eneste fornuftige.

Sikkerhet, usikkerhet og risiko
I ettertid, når det sannsynligvis ikke skjer noe, vil det sikkert komme kritikk mot PST og Justisdepartementet for at beredskapstiltakene ble satt i verk. Her er det viktig å holde hodet kaldt og huske at når det gjelder alle slike hendelser, er det stor usikkerhet. Det er ikke slik at det finnes en formel man kan sette data inn i og få et sikkert svar. Heller ikke kan man gå ut til allmennheten med alt man vet. Da ville man røpe for mye om hvordan sikkerhetsmyndighetene arbeider, og hvor man får sin informasjon fra. Det man kan gjøre er å foreta vurderinger av om det finnes noen som kan foreta handlinger det er snakk om, hvilke følger det vil få, og om det er ting som tyder på at muligheten for slike handlinger er til stede. Ut fra dette kommer man fram til et risikonivå som tilsier hvilke tiltak som skal settes i verk. Og det er det som har skjedd i dette tilfellet.

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 166 andre følgere